Gull i munn

– Det er en stund siden noen ba om en «Engøy snadder» eller en «Hundvåg spesial uten løk», sier William Gulliksen.

Stavangermannen sitter på en barkrakk et steinkast fra hjemmet sitt på Hundvåg. Han ser ut på bilene som kjører forbi.

– Når du har det travelt, går tida veldig fort, sier 59-åringen.

Det var i 1992 Gulliksens pizzaeventyr startet. Da var han pølsemaker i Stavanger, og han hadde lenge merket seg at pizzakjeden Dolly Dimples stadig kjøpte mer og mer kjøtt fra slakterforretningen han jobbet i.

– Alle ville ha pizza i helgene. Jeg spurte derfor Dolly om de kunne starte opp her, for det hadde vært kjekt å ha en pizzasjappe i nabolaget. Jeg tilbød dem å leie et lokale jeg hadde for 2000 kroner i måneden, men Dolly sa nei, sier Gulliksen.

Han og kompisen Erik Bringeland tok derfor saken i egne hender. Noen måneder etter avslaget åpnet pølsemakeren og rørleggeren dørene til «Hundvåg Krossen Pizza».

– Den første tiden jobbet vi dobbelt. Men etter fire måneder hadde jeg tjent mer på pizza enn jeg hadde på ett år som pølsemaker.

Fire år senere åpnet Bringeland en ny pizzasjappe i bydelen Tasta. Problemet var bare at det allerede eksisterte en «Tasta Pizza» der, og Bringeland måtte derfor finne på et nytt navn. I august 1996 åpnet han «Pizzabakeren».

– Etter et halvt år ble jeg lei, og da overtok broren min driften. Noen år senere overtok sønnen hans Arild. Fremdeles holder den første «Pizzabakeren» til i lokalet jeg bygget på Tasta, sier Bringeland.

Pizzaforbud på hytta

Gulliksen står i inngangen i blokka han og kona bor i på Hundvåg. Mens han ser bort på trappene, trykker han på heisens «hit»-knapp

– Det var faktisk her inngangen til «Hundvåg Krossen Pizza» var. Da så jo alt annerledes ut, men det var altså her eventyret startet, sier han.

Heisen stopper i sjette etasje, og Gulliksen låser seg inn i toppleiligheten.

En liten fritidsbåt er i ferd med å kjøre inn til Stavanger sentrum. Fra den andre enden av leiligheten tar Gulliksen seg til innerlomma mens han ser ut på bilferja til Tau.

– Hallo ja, Jan Henrik. Ja jeg har det bra. Jeg er bare hjemom en tur, men drar snart ut på kontoret. Når er du der i dag?

Gulliksen går fram og tilbake mellom stua og soverommet mens han snakker i telefonen med kompanjongen. Stavangermannen traff Jan Henrik Jelsa og faren Hans Georg Jelsa i 2003. Sammen med Arild Bringeland på Tasta, ble de fire enige om å slå sammen pizzautsalgene og danne en kjede.

– Det samme året åpnet vi den første franchisebutikken vår på Klepp. Det var helt vilt, husker jeg. Vi fikk nesten sjokk av hvor populære vi var på Sør-Jæren allerede fra dag én, sier Gulliksen.

Siden den gang har kjeden åpnet utsalg i hvert eneste norske fylke. Til sammen er det nå 103 «Pizzabakeren», og store deler av Gulliksens familie er involvert i driften. Kona har vært med i årevis, og nå driver de tre sønnene hver sitt utsalg. Den mellomste sønnen Frode (32) hjelper også med opplæring av nye franchisetakere i kjeden.

– Det blir litt vel mye snakk om jobb i familien. Derfor er hytta et herlig fristed. Der er det rett og slett forbudt å snakke om pizza, sier Gulliksen og peker på et stort lerret.

På bildet er det flere grønne jorder, hus, låve, traktor, båthus, steinbrygge og en gammel fiskebåt.

– De 15 målene i Sveio har jeg kjøpt for pizzapengene. Jeg kan ikke si annet enn at jeg lever et veldig godt liv, sier stavangermannen.

Fikk skryt av Olav Thon

Halvannen mil fra Hundvåg, på industriområdet Forus mellom Stavanger og Sandnes, kryr det av store lager og kontorbygg. Området har vokst i takt med oljenæringen, og tusener av mennesker arbeider her. Det er også her «Pizzabakeren» har sitt hovedkontor.

– Vi snakkes bare. Yes. Hei, sier Gulliksen. Han legger på, og trør ut av sin svarte Audi A6.

Han åpner døra til det eneste trehuset i området. I trappeoppgangen er det et norgeskart med over hundre tegnestifter på. Kjedens mange butikker strekker seg fra Hammerfest i nord til Mandal i sør. På veggene opp til 2. etasje henger det både diplomer og fotballdrakter.

Inne på Gulliksens er det både kort og bilder som pryder veggene. Det henger også en utskrift av skjermdump som viser en telefonsamtale den 23. august 2012 klokken 09.18.

– Olav Thon ringte meg og skrøt av det vi har fått til. Se, der er det bilde av oss også. Jeg, Thon og kompanjongen, sier Gulliksen.

Noen minutter senere kommer Jan Henrik Jelsa (49) inn. Økonomen har styrt bedriften sammen med Gulliksen siden de ble en kjede i 2003. Da var også Arild Bringeland og Hans Georg Jelsa med i den daglige driften, men siden 2006 er det kun Gulliksen og Jelsa som sier ja og nei i hverdagen.

– Det er bra å ha mange med på laget, men til daglig er det greit at det bare er William jeg trenger å krangle med. Jo flere kokker, jo mer søl, sier Jelsa.

– Nettopp. Og vi er gode på ulike ting. Jeg er jo ingen datamann, men alt det der fikser Jan Henrik, sier Gulliksen.

Ting tar tid

I likhet med Gulliksen er den typisk norske gründeren en mann. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) er det faktisk bare én av fem norske gründere som er kvinne.

Gründeren har som regel vært i yrkeslivet i underkant av 15 år, og han har som stavangermannen oftest bakgrunn fra håndverksfag, naturvitenskapelige fag eller tekniske fag.

– For å lykkes som gründer må du stå på. Ikke bare litt, men virkelig stå på, sier Egil C. Svela som er daglig leder av Senter for entreprenørskap på Universitetet i Stavanger.

I 2007 var det ifølge SSB nesten 50.000 som etablerte eget foretak i Norge. Men etter fem år var det bare 14.600 av dem som fortsatt var aktive.

– Grunnen til at mange mislykkes er at de ikke klare å sette seg inn i den økonomiske biten. De har ikke visst hvor mye tid, planlegging og penger det kom til å ta for å få bedriften sin lønnsom, sier Svela.

Han mener også det er viktig at kommende gründere ser verdien i samarbeid eller nettverk. Slik Gulliksen og Jelsa gjorde.

– Det virker som at de har ulike evner og kompetanse og bruker det beste hos hverandre. Det er nok grunnen til at de har lyktes så godt. Han ene har peiling på pizza og hvordan et utsalg drives, mens han andre har økonomisk innsikt. For gründere er det aller viktigste nettopp å få de rette personene med på laget som kan utfylle hverandre og i tillegg ha en god kjemi sammen, sier Svela.

Innovasjon Norge opprettet for ett år siden en gründertelefon, og den har allerede betjent 4000 henvendelser. Ifølge Svela er det å be om hjelp og råd før oppstart av et prosjekt, svært viktig.

– Det gjelder å bruke den kunnskapen og det støtteapparatet som allerede er der ute. Det er altfor mange som har brent seg på de samme tingene. De har hatt en god idé, men verken truffet på det økonomiske, trenden i markedet eller hatt flinke nok folk rundt seg, sier Svela.

Den nye pizzagjengen

De to pizzakompanjongene går inn i naborommet. Der sitter det fire spente menn som drømmer om å oppnå noe av det som Gulliksen og Jelsa har klart.

– Produktet vårt og strategien vår er det viktigste. Vi skal lage en god og rimelig pizza, og det skal være en kort vei fra pizzaovnen til folks hjem, sier Jelsa.

Gulliksen nikker. Det samme gjør de andre mennene på møtet. Gulliksens sønner, Preben (28) og Atle (36) driver allerede hver sitt pizzautsalg og kjenner kjeden godt. Prebens kompis, kokken Christoffer Sund (28), og bergenseren Simon Simonnæs kan også en del om Pizzabakeren, men er på møtet for å lære mer.

De fire unge mennene som planlegger å åpne flere pizzautsalg i Bergen, leser teksten «Ambisjon: Vi skal bli ledende på Take away-pizza i Norden».

– Det var et hårete mål vi satt oss for flere år siden. Den gang lo vi litt av det, for det var veldig ambisiøst. Nå er vi der. Det har bare gått oppover for Pizzabakeren, og vi har altså over 100 utsalg som drives som franchise, sier Jelsa.

Som franchisetakere må de unge mennene gå inn med egne penger. De må ha mellom 600.000 og 1,2 millioner for hvert utsalg de skal starte, og de må selv finne gode lokaler.

– Tjener vi penger allerede første året? Eller går det flere år før vi begynner å tjene mye, spør Sund.

– Det er ikke sikkert dere tjener mye det første året, men etter to år pleier de fleste å tjene penger, forteller Jelsa.

– Vi har gjort mange folk til millionærer. Det er faktisk ikke tull, sier Gulliksen.

I fjor omsatte kjeden for 554 millioner kroner. I år kommer blir trolig tallet over 600 millioner.

– Vi kommer bare til å fortsette med å vokse. I sommer startet vi opp utsalg i Hirtshals i Danmark, og denne uken startet vi opp like utenfor Stockholm. Det er kjekt, og vi vet at vi kan få til å bli enda bedre, sier Jelsa.

Sulten på suksess

Linn Andreassen (31) har mel på hendene. Hun knar på en gjærdeig som skal bli til en haug av pizzabunner. Andreassen er kjæresten til William Gulliksens sønn Preben, og nå er hun under opplæring på «Pizzabakeren» på Hundvåg.

– Skal du lage pizza, William? Så kjekt, sier Andreassen. Etter jul skal også sykepleieren inn i familiebedriften.

Gulliksen gliser mens han vasker hendene.

– Jeg har nok blitt tatt igjen av noen, men jeg er nok fremdeles blant dem som har stekt flest pizzaer. Nå skal jeg bare vise at jeg kan det ennå. Jeg er sikker på at det sitter i fingrene, sier 59-åringen.

Han tar en svart, rund form med en utrullet bunn. Den smører han rød i løpet av noen sekunder.

– Først tomatsaus og så det andre snadderet. Det er viktig å ikke ta for mye ost, og ikke for lite. Med for mye ost blir ikke de andre ingrediensene godt nok stekt, og med for lite ser pizzaen kjip ut. Det skal den ikke, for folk skal føle at de får mer pizza enn de betaler for, sier Gulliksen.

Han myser på en av mange oppskrifter som henger over disken med råvarer. Hundvåg spesial er fremdeles på «Pizzabakerens» meny, selv om navnet Hundvåg for lengst er tatt bort.

– Det er ingen andre enn rogalendinger som ville forstått de lokale pizzanavnene våre, så de er borte. Men de fire slagene vi hadde fra dag én på «Hundvåg Krossen Pizza» er fremdeles med, sier Gulliksen.

59-åringen dropper løk. Det har han aldri likt. Så sender han den ustekte pizzaen inn i ovnen.

– Folk går ikke på pizzarestaurant lenger. De kjøper ferdiglagde pizzaer på ukedager. Vi har vært heldige med timingen på kjeden vår, sier han.

Det går syv minutter, så tar Gulliksen imot pizzaen som kommer rullende. Han deler den i åtte biter. 59-åringen forsyner seg og tar et bit. Og så et til. Den gamle pølsemakeren nikker.

– Hadde noen i 1992 sagt til meg hvordan det kom til å gå med pizzaen, hadde jeg ledd rått. Det er utrolig hva som har skjedd. Og jeg er sikker på at vi bare kommer til å fortsette å vokse.