Fra vindkraftbonanza til bråstopp

Du ser dem fra nesten overalt på Jæren. Høyreiste og slanke kranser de horisonten, med vinger som sakte roterende spydspisser mot himmelen.

Vi kjører oppover og innover. Til Høg-Jæren, Arne Garborgs rike, der Veslemøy fra diktsyklusen «Haugtussa» vandrer over hei og bleike myr, «der hegre stig og heilo flyr.»

Metallkonstruksjonene vokser foran oss. Dominerer landskapet mer og mer. 32 i tallet, hver av dem 80 meter høy og med et vingespenn på 93 meter. I rytmiske jafs spiser de vinden og gjør den om til elektrisk strøm.

– Jeg tror Garborg ville satt pris på at Jæren utnytter det Jæren er god for, og ressursen vi har her på Jæren er, enten vi vil eller ikke, vind, sier Jan Jonassen.

Han er en av 14 grunneiere som har gitt plass til Høg-Jæren vindpark. Jonassen var en av dem som stod hardest på for å få realisert prosjektet. Nå har han hatt vindparken like innpå gården sin i over fem år, og han angrer ikke et øyeblikk.

– Mange kvelder setter jeg meg ut på terrassen, tar et glass vin og kikker på vindmøllene. Det gir fred i sjelen, sier han.

Her er alle stedene det er søkt om å lage nye vindkraftverk:

Sammen med to små prosjekter med til sammen fem vindmøller og en mølle i havet utenfor Karmøy, utgjør de 32 vindmøllene på Høg-Jæren hele produksjonen i vindfulle Rogaland.

– Det er jo en ressurs som blåser forbi, og som kan utnyttes i mye større grad, sier Lars Helge Helvig, daglig leder i Norsk Vind Energi, som sammen med sin japanske hovedaksjonær har drevet vindparken på Høg-Jæren siden 2010.

Fra bonanza til bråstopp

For Norge er langt fra noen vindkraft-nasjon, trass i gode naturgitte forutsetninger. I hele landet sviver det pr. i dag 370 vindmøller, som i alt produserer strøm tilsvarende en fjerdedel av Oslos årlige forbruk, ifølge Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).

Det er de som behandler søknader om å få bygge vindkraftverk, og gir konsesjoner. Siden 1997 har de fått inn rundt 250 slike søknader.

Særlig for noen år siden var interessen svært stor, og debatten gikk høyt om møllenes velsignelse eller forbannelse. Vindkraft var på alles lepper.

– Det var litt sånn bonanza-tilstander på grunn av høye kraftpriser i årene 2008-2010, sier Olav Rommetveit, daglig leder i vindkraftselskapet Zephyr.

Men siden da har holdningen til vindkraft blitt langt mer edruelig. Mange av søknadene er av ulike grunner trukket før de kom så langt som til konsesjonsbehandling, forteller seksjonssjef Arne Olsen i NVE.

Og nå opplever NVE en bråstopp i interessen.

Snart slutt på støtteordningene

Årsaken er, ved siden av lave kraftpriser, at tilskuddsordningen med elsertifikater, også kalt grønne sertifikater, nærmer seg slutten.

Gjennom ordningen får produsenter av fornybar energi, som vind- og vannkraft, tilskudd – mye når kraftprisen er lav, og mindre når kraftprisen er høy. Tilskuddene betales ikke av staten, men av alle landets strømkunder gjennom strømregningen vår.

Alle vindkraftprodusentene NRK har vært i kontakt med, sier at de grønne sertifikatene er en forutsetning for å starte vindkraft i dagens situasjon.

– Kraftprisen i dag ligger på rundt 20 øre pr. kilowatt-time. Når det koster 35 til 40 øre pr. kilowatt-time å bygge ut vindkraft i Norge i dag, er det ikke mulig å gjøre det uten de grønne sertifikatene, sier Olav Rommetveit i Zephyr.

Etablerte norske vindkraftverk:

– Det var en forutsetning for lønnsomhet i prosjektet på Fosen, sier kommunikasjonssjef for vindkraft i Statkraft, Torbjørn Steen, om Europas største vindkraftanlegg til 11 milliarder kroner som Statkraft, Trønder-Energi og Nordic Wind Power i februar i år bestemte seg for å bygge ut i Midt-Norge.

– Vi er avhengige av dem slik situasjonen er nå. Med så historisk lave strømpriser må en ha noe ekstra, sier også Lars Helge Helvig i Norsk Vind Energi.

Men sertifikatordningen er for det første en pott som blir brukt opp når produksjonen av ny fornybar energi når et visst nivå. Dessuten varer ordningen bare til utgangen av 2021. Da må de anleggene som skal få støtte i 15 år framover, være i produksjon.

– Det tar i dag i gjennomsnitt fire til fem år å få en konsesjon. Så hvis du søker nå, får du ikke konsesjon før 2020, og da rekker du ikke å bygge ut innen fristen, sier Rommetveit.

Må bestemme seg i år

I tillegg til at det er bråstopp i nye søknader om vindkraft, har heller ikke investeringslysten hos dem som allerede har fått konsesjon, vært veldig stor.

I hele landet er det gitt 74 konsesjoner, og av dem er bare 25 foreløpig kommet i drift. I Rogaland er fire av 24 godkjente prosjekter realisert. NVE har enda noen saker til behandling, og noen ligger til klagebehandling i Olje- og Energidepartementet, slik at noen nye konsesjoner kan komme til.

Og det haster med å bestemme seg. Dersom anlegget ikke er i produksjon innen utgangen av 2021, faller konsesjonen bort.

– Jeg tror det er lurt av dem som vil være med på dansen i sertifikatsystemet, å treffe investeringsbeslutning i løpet av 2016, sier Olsen.

Derfor blir det trolig gjort vedtak om oppstart av flere vindparker i nærmeste framtid. Statkrafts storanlegg i Midt-Norge er ett eksempel. Også i Rogaland er det planer på gang.

Olav Rommetveit i Zephyr regner med investeringsbeslutning for 50 møller i Tellenes vindpark i Sokndal og Lund kommuner i løpet av våren.

Også vedtak om 32 møller i Eigersund i regi av Norsk Vind Energi er like om hjørnet, og i løpet av året regner daglig leder Lars Helge Helvig med investeringsbeslutning for 73 vindmøller i Bjerkreim kommune.

Han er optimistisk på vindkraftens vegne.

– Det er jeg definitivt sjøl om prisene er lave. Både sol og vind har blitt billigere pr. kilowatt-time, og nå er i grunnen vindkraft det rimeligste du kan få av ny kraft, sier han.

Mer tilbakeholdne er de i kraftselskapet Lyse. Selv om de har jobbet med vindkraft siden 2005, har det ikke ført til realiserte prosjekter foreløpig. Også Lyse har en konsesjon i Bjerkreim, men har ikke bestemt seg for om de vil benytte seg av den.

– Vi har vært positive til vindkraft hele veien, men i Lyse har vi mange prosjekter, både innen telekommunikasjon og vannkraft som også konkurrerer om kapitalen, sier Mette Kristine Kanestrøm som er ansvarlig for vindkraft i Lyse Produksjon.

Også hun understreker betydningen av de grønne sertifikatene så lenge kraftprisen er så lav som nå.

– Ja, hvis vi skal få realisert Måkaknuten i Bjerkreim må vi først foreta en investeringsbeslutning, og det må skje før sertifikatordningen utløper, sier hun

Og Arne Olsen i NVE tror at mange av konsesjonene vil bli stående ubrukt.

– Det er ganske strenge økonomiske vilkår for hva som er lønnsomt, så det er bare de aller, aller beste prosjektene som kommer til å bli realisert, sier han.

Født i strid

Ikke alle vil være lei seg for det. Etablering av vindkraftparker møter ofte motstand, og har også baksider. Både naturvernere og naboer frykter følgene for naturen, dyre- og fuglelivet, og ikke minst at livet med vindmøllene skal bli et liv fylt av sjenerende støy. Så også på Høg-Jæren. Helt til retten gikk det, før parken ble realisert i 2010.

– Hvis noen for eksempel bygger seg ei hytte på et fjell eller ved et fint vann for å få naturen rundt seg, forstår jeg at det kan være litt trasig å få en vindmølle på 100 meter rett utenfor døra, sier Jan Jonassen tilbake på gården noen hundre meter nedenfor for vindmølleparken.

Også her høres møllene, men langt svakere nå, det skarpe svisj, svisj, svisj er erstattet av en jevn dur, ikke kraftigere enn at kråkene i trærne på gårdsplassen lett overdøver den.

– Klart lyden kan være litt forstyrrende i det daglige, hvis du er vant til bare fuglekvitter og bekkesildring. Men nå legger vi nesten ikke merke til den. Folk bor ved siden av flyplasser også, og lyden her er så svak at du hører fuglene mye bedre, og hvis du har en bekk, så hører du den og ikke vindmøllene, sier Jonassen.

– Vannkraften en sovepute

Ved Universitetet i Stavanger leder førsteamanuensis Siri M. Kalvig Forskningsnettverket innen miljøvennlig energi, som UiS driver sammen med forskningsinstitusjonen Iris. Hun er bekymra over den labre utbyggingen av vindkraft i Norge.

– Jeg mener at vi burde bygge ut mer vindkraft i Norge, men da får du jo fort i fleisen at hvorfor skal vi det, vi har jo overskudd på rein strøm fordi vi er så heldige å ha så mye rein vannkraft, sier hun.

Og nettopp vannkraften mener Kalvig er en av årsakene til at Norge ikke er kommet lenger.

– Vannkraften vår er jo en fantastisk ressurs, men jeg er redd for at både den og oljen og gassen blir som puter under armene våre, slik at vi ikke kan være med på det grønne skiftet på samme måte som veldig mange andre land.

Og det kan vi få svi for i framtida, mener hun.

– Det er nettopp det jeg er redd for. At fordi vi er i en slik gullkanta posisjon nå, lar vi et tog gå fra oss, sier hun.

Siri M. Kalvig har sjøl tatt doktorgrad på vindmøller til havs, og ivrer for denne produksjonen, blant annet fordi møller til havs ikke har de konsekvensene for natur og miljø som møller på land har. Det betyr derimot ikke at hun ikke vil ha møller på land, snarere tvert imot.

– Jeg tror teknologiutviklingen går stegvis fra vind på land til bunnfast på sjøen og til flytende på sjøen. De landene som klarer å være med på hele den verdikjeden, har et fortrinn seinere. I Norge har vi lite vind på land og ingenting bunnfast i sjøen, men en flytende mølle i sjøen, Hywind, som vi er veldig stolte av, sier hun.

Hva så etter 2021?

Olje- og energiminster Tord Lien har ifølge Dagens Nærlingsliv varsla at ordningen med grønne sertfikikater ikke vil bli videreført. Siri M. Kalvig mener politikerne bør trå til med nye tiltak.

– Veldig mange andre land i Europa og ellers i verden stimulerer jo nå fornybare teknologier. Det er et fantastisk blomstrende marked både med offshore vind og solenergi der, men i Norge har vi ikke de rette incitamentene, sier hun.

Hvor godt næringen kan greie seg uten tilskudd fra myndighetene, er det delte meninger om blant utbyggerne.

– Vi mener vi etter 2021 vil nå et punkt der vindkraft på land kan bli lønnsomt uten støtteordninger. Det er blant annet fordi de teknologiske kostnadene synker år for år, slik at investeringskostnadene blir lavere, sier kommunikasjonssjef for vindkraft i Statkraft, Torbjørn Steen.

Også Lars Helge Helvig i Norsk Vind Energi har tro på en framtid på egne bein. Mye avhenger likevel av at kraftprisen øker, noe som er bra for lønnsomheten til kraftselskapene, om enn ikke like velkomment for strømkundene.

– Markedsprognosene snakker om en prisøkning igjen, kanskje fra 2023 -24. Hvis det slår til, er vi på et nivå der elsertifikater og den type ordninger ikke trengs.

Olav Rommetveit i Zephyr tror bortfallet av de grønne sertifikatene vil merkes raskt.

– Det som umiddelbart vil skje, tror jeg, er at det ikke vil bli bygget noe ny fornybar energi i Norge i det hele tatt, hverken vindkraft eller vannkraft, sier han.

Rommetveit ser ikke noe som tyder på at kraftprisene vil øke dramatisk de nærmeste årene.Han håper derfor politikerne får til ett eller annet støttesystem også etter 2021.

– Grenser for subsidiering

– Nå har man hatt et ganske raust system med de grønne sertifikatene, og man har tatt grep på skattesiden for å gjøre det enda mer gunstig å bygge vindkraft, men likevel skjer det ikke. Da er det klart at det er en grense for hvor mye man kan subsidiere kraftutbygging også, suer Tina Bru fra Høyre, som er andre nestleder i Stortingets energi- og miljøkomite.

Hun mener det viktigste er å ta kraften i bruk, slik at den blir verdt mer.

– Vi har et kraftoverskudd i Norge, og da blir prisen lav. Men nå er det mye som tyder på det går i riktig retning. Blant annet bygger vi mer norsk industri, sånn som på Hydro Karmøy. Vi er også i gang med nye utenlandskabler til Europa, og vi jobber med å legge bedre til rette for å bygge datasentre, som er en kraftkrevende industri, sier hun.

Siri M. Kalvig mener det mer enn teknologi er økonomi og politikk som avgjør framtida for ny fornybar energi i Norge.

– Hadde vi vært en enda mer offensiv miljønasjon som virkelig elektrifiserte oljeplattformene våre, som faset inn enda flere elbiler, som tok i bruk enda mer av overskuddsstrømmen vår, og kanskje også eksporterte mer, så ville det være muligheter for å produsere enda mer rein strøm her i landet, sier hun.

Fordel for gårdsdriften

For Jan Jonassen på Høg-Jæren har vindmøllene bare vært til velsignelse, sier han. En ting er at han som grunneier får leieinntekter fra vindparken. Viktigere er følgene for selve gårdsdriften.

– Det har vært en revolusjon i måten jeg kan drive beite på. Det har blitt bygget veier, og blitt drenert, slik at det er produsert et mye større spredeareal og beiteområde der det før var mye myr.

Og de 120 kyrne på gården trives også i naboskap med vindmøllene, sier Jonassen.

– De går her hele sommeren, og det har aldri vært et problem. De søker heller ly ved møllene, og viser ingen redsel.

Når han skuer ut over Arne Garborgs rike fra toppen av Høg-Jæren mener han bestemt at vind er noe det bør satses på, også videre:

– Dette er et skrint område. Når du står her og ser, kunne du like gjerne vært på Hardangervidda, selv om vi bare er 260 meter over havet. Vind er det vi har, og du må jo bygge vindmøller for å få utnyttet den, sier Jan Jonassen.