Retter blikket mot utlandet

Det er foreløpig siste dag i den offentlige norske skolen for ni år gamle Marcus fra Ålgård. På Bærland skole er dramatisering og lek på timeplanen.

Men nå står han foran måneder med en helt ny hverdag. Marcus skal flytte til England for å gå på kostskole.

– Jeg kommer til å savne deg, sier klassekamerat Simon Ravndal.

– Jeg også. Husk å si hvordan det går med fotballkampene, svarer Marcus.

– Skal sende deg e-poster og meldinger hele tiden, lover bestevennen.

Faglig påfyll i England

Selv om det er vemodig å forlate både venner og familie, er niåringen gira på et skoleopphold utenfor landets grenser. Da han fant ut at det var en mulighet for å gå på skole i England, ville han benytte seg av den.

– Jeg tenkte at jeg har vel ikke så mange sjanser som dette i livet. Så jeg ville prøve, sier han.

Storesøster Karoline (11) skal flytte sammen med ham. Det var hun som først banet vei for kostskole-livet, og har vært elev ved Moffats hele vårsemesteret.

Den private kostskolen, Moffats, ligger i ærverdige omgivelser, nord for London. Her er det elever fra tre til 13 år. Klassene har langt færre elever enn det som er vanlig i Norge. En gjennomsnittlig gruppe er fra ti til 12 elever.

Karoline gleder seg til å reise tilbake til skolen. Hun opplever at hun lærer mer her enn hjemme i Norge.

– Det er veldig kjekt med nye fag. Her lærer vi blant annet latin, fransk, fysikk og IKT, sier hun.

Andre foreldre reagerer

Foreldrene, Monica og Frode, har fått flere reaksjoner på at de sender barna ifra seg:

– Det har vært mange heva øyenbryn. Mange. Og det som er fascinerende er at de hever dem fordi de ikke tror at sine barn hadde vært klar til noe sånt. Ei heller at foreldrene selv hadde vært klar for å sende dem fra seg, sier Frode.

Mamma Monica, forteller at det var barna som selv tok initiativ til skoleoppholdet i England.

– Det er klart at når de spurte måtte vi som foreldre gå noen runder med oss selv. Men så tenkte vi: Hvorfor ikke?, forteller hun.

Vanskelig å tallfeste

Marcus og Karoline er ikke alene om å gå på skole i utlandet. Det er over 1600 norske barn går på skoler utenfor Norges grenser, men hvor mange som blir sendt alene til private kostskoler er ikke registrert noe sted.

– Vi kjenner ikke til at det er andre elever, med foreldre som bor hjemme i Norge, som går på skole utenlands. Men det finnes ikke rapporteringssystem for dette, sier Marianne Nordengen i Utdanningsdirektoratet.

Det er Globalskolen som har best oversikt over hvor mange elever som går på skole utenfor Norges grenser. Skolen er det eneste godkjente nettbaserte tilbudet av kompletterende undervisning i Norge, og mottar driftstilskudd fra Utdanningsdirektoratet og Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

Skolen bruker internett til å skolere norske barn i utlandet i fagene RLE, samfunnsfag og norsk.

– Vi har over 1600 elever som får undervisning av oss dette semesteret. Denne høsten er søskenparet de eneste jeg kjenner til som går på kostskole, men jeg vet at vi har hatt andre elever tidligere, forteller rådgiver ved skolen, Helge Standal.

– I tillegg er det mange norske elever på utenlandske skoler som ikke mottar kompletterende undervisning. Derfor har vi ikke eksakte tall, legger han til.

– Best for barn hjemme

Ved nasjonalt senter for læringsmiljø ved Universitetet i Stavanger er de på generelt grunnlag kritiske til at barn sendes bort fra foreldrene.

– Jeg mener barn har det best hjemme i familien, sammen med foreldrene sine. barn kan oppleve at det er mye som virker spennende, men foreldre må likevel sette grenser for barna sine, sier professor ved UiS, Ingunn Størksen.

Hun mener barn trenger å ha familie støttende i nærheten.

– Selv om det kan virke spennende når barna er på besøk én gang, så er det noe helt annet å bo der i ukevis med kun sporadisk telefonkontakt med foreldrene. Jeg mener det er en stor risiko av foreldre å sende barn på kostskole i utlandet, sier Størksen.

Stoler på skolens omsorg

Pappa Frode mener barna er modne nok for et opphold i utlandet, og tror de vil få mye igjen for månedene i England.

– De lærer veldig mye om andre, og seg selv. Det veier litt opp fra det å sende dem fra seg, sier han.

– Men så faller Marcus og blør på kneet. Hvor er pappa da?

– Da er jeg hjemme og har det ikke godt. Dersom barna ikke har det bra og er langt borte, kjenner jeg jo det. Samtidig må vi bare bestemme oss for at de blir tatt godt vare på der de er, forteller Frode.

Klar for avreise

Det er en formiddag i september tiden er kommet for å klemme hverandre adjø. Ut av bilen på Stavanger lufthavn kommer mamma og pappa med sine to yngste barn.

Hurraropene har stilnet litt hos Marcus og Karoline. Det er ikke like lett å ta farvel med foreldrene. Nå er det flere uker til de ser dem igjen.

Marcus sitter med et spill på iPaden og venter på å bli ropt opp i avgangshallen. Han er stille og konsentrerer seg om skjermen. Han må innrømme at det er litt trist å ta farvel.

– Nå er det litt kjipt å reise, svarer han kort.

Over høyttaleranlegget blir alle barn som reiser alene bedt om å komme til skranken. Flyet til Amsterdam skal gå om få minutter.

Så er tiden kommet for å klemme hverandre en siste gang, før det bærer ut i den store verden.

– Så må du passe godt på Marcus da, Karoline, oppfordrer pappa Frode.

– Jeg klarer meg selv, kommer det raskt fra niåringen før han forsvinner mot flyet.

Så bærer det av gårde på egen hånd, en søster og en bror, til et semester med skole og opplevelser i utlandet.