Det måtte et samarbeid mellom tre kulturhus til for å bringe en av verdens aller beste musikaler til publikum på Sør-Vestlandet. Og la det være sagt med en gang: Resultatet av storsatsingen er verdt både pengene og strevet.
«Les Misérables» er basert på Victor Hugos roman fra 1862, og ble musikal i Frankrike i 1980. Det er denne versjonen vi nå får presentert i et samarbeid mellom Sandnes kulturhus, Festiviteten konserthus i Haugesund og Kilden teater- og konserthus i Kristiansand. Premieren var i Sandnes onsdag og etter hvert skal forestillingen videre både til Haugesund og Kristiansand.
Elendighet i store mengder
Noe lystspill er «Les Misérables» langt ifra. Her er det elendighet i store mengder -fattigdom og død og svik og fortvilelse, men også godhet og solidaritet, samt en god dose kjærlighet og revolusjonsglød.
Vi møter Jean Valjean (Sigurd Sele) som soner år i straffarbeid etter å ha stjålet et brød for å mette et sultent barn, og senere bygger seg et nytt liv på stjålet gods, men strever for å leve et rettskaffent liv.
Her er politiinspektør Javert (Nils Christian Fossdal) som vier sitt liv til å fange Valjean igjen fordi han brøt prøveløslatelsen sin, og fordi, som han sier, en tyv er alltid en tyv.
Her er fattige Fantine (Britt Synnøve Johansen) som havner som prostituert for å skaffe mat til sin datter Cosette (Emmi Christensson). Hun har vært satt bort hos det skurkaktige ekteparet Thenander (Solveig Andsnes og Espen Hana), men blir etter Fantines død Valjeans pleiedatter.
Her er studenten Marius (Kim Persson) som blir forelsket i Cosette og Thenaders datter Eponine (Mareike Wang), som er forelsket i Marius.
Griper tak i oss
Regissør Lisa Kent har tidligere satt opp «Les Misérables» i København og Bergen. Hun og scenograf Ingeborg Kvamme har laget en forestilling som griper. De utnytter scenerommet med enkle, men virkningsfulle midler. Bak en toetasjes dekorasjon senkes vinduer ned på bakveggen og tar oss til stuer og bygater, grå tøystykker blir arbeidsleir, og seil av tøy gjør scenen om til havnekvarter.
Ved siden av de nevnte skuespillerne opptrer et kompetent ensemble som byfolk, fattiglemmer og revolusjonskåte studenter. Alle gjør de sine saker upåklagelig.
Karakterene er ikke spesielt nyanserte – her handler det om det gode mot det onde, rett mot galt og tapperhet mot feighet, og om hvordan skjebnens lunefulle veier har en tendens til å rammede de svakeste hardest. Skuespillerne makter likevel å få oss interessert i karakterene og føle med dem. Sammen skaper de alle både styggvakre tablåer og hjerteskjærende scener
Det musikalske sitter
Også musikalsk er det meste på plass. Her finnes så å si ikke replikker, alt synges, nesten som i en opera. I en tre timer lang forestilling krever det konsentrasjon hos publikum å få med seg alt, og særlig når musikken iblant overdøver teksten slik at den blir vanskelig å oppfatte.
Men «Les Misérables» inneholder et vell av flotte sanger – fra det kraftfullt svulstige til det såre og vare – og sangprestasjonene er upåklagelige, og til dels strålende.
Om det ender godt? Tja. Når stykket slutter kan Jean Valjean riktignok gå i graven med god samvittighet. Men de fattige er fortsatt like elendige.