5. april: Dagen vi aldri glemmer

Anne Viste og Grete Dahl:
– Vi var på jobb nede på torget da det skjedde. Jeg hørte noen smell, og begynte å lure på om de holdt på med et skuespill eller noe sånt inne på Kongsgård skole. Det bråkte sånn, så jeg lurte på hva de holdt på med. Plutselig så jeg noen som kastet seg ned i undergangen for å gjemme seg. Det var noen vemmelige smell. De glemmer jeg aldri, det var helt uvirkelig, sier Viste.

Ragnhild Berg:
– Jeg var hjemme, og skulle følge sønnen min til tannlegen. Vi kom ned til Domkirkeplassen nesten før politisperringene var satt opp. Vi gikk faktisk og sparket i tomhylser. Jeg husker den dagen veldig godt.

– Visste du hva som hadde skjedd?

– Jeg hadde fått med meg at det hadde vært skyting i Stavanger sentrum, men ikke noe mer enn det. Jeg visste ikke at det var et ran, eller hvor alvorlig det egentlig var. Men det var en veldig merkelig stemning der nede, en slags tomhet. Da vi kom tilbake igjen var det satt opp masse sperringer, og det var politi overalt. Etterpå ble vi stående og se på kulehull i vinduene, sønnen min og jeg gikk jo rundt nesten inne på åstedet.

Gaute Hinna:
– Det var i påsken, og da hadde jeg fri. Jeg kjørte i byen, og så en bil som stod og brant ved brannstasjonen. Jeg trodde det var et uhell, og tenkte jo ikke i de baner at det var et ran som hadde skjedd, sier Hinna mens han forteller om lastebilen ranerne hadde satt i brann mellom politistasjonen og brannstasjonen som en avledningsmanøver.

Mona Skogen-Svihus:

– Jeg var på vei til jobb i sentrum rett etter at det hadde skjedd.

– Visste du at det hadde vært et ran?

– Til å begynne med forstod jeg ikke at det var politisperringer fordi jeg gikk og snakket i mobiltelefonen. Jeg trodde egentlig at de holdt på med å klippe trærne, og at sperringene var der slik at man ikke skulle få greiner i hodet. Men så åpnet jeg en av sperringene for å gå under, og da kom det politimenn løpende for å stoppe meg. Da skjønte jeg jo at det hadde skjedd noe.

– Hvordan var den dagen på jobb?

– Det var mange forskjellige rykter, og folk lurte veldig på hva som hadde skjedd. Så det var mye snakk både mellom oss ansatte, og med kunder.

Sindy Quiroz:
– Jeg var på vei til barnehagen, også fikk jeg med meg at det var helikoptre som fløy forbi. Jeg skjønte ingenting, men plutselig hørte jeg sirener som lagde mye bråk. Jeg bodde på Storhaug, som ikke er så langt unna Domkirkeplassen, så jeg fikk meg lydene.

Katrine Helland og Tone Gundersen:
– Jeg hadde akkurat dratt på påskeferie for å besøke min far og var nesten litt irritert. Jeg går forbi der det skjedde hver dag til jobb, og var litt oppgitt fordi jeg ikke hadde fått det med meg, sier Helland.

– Jeg husker dagen veldig godt. Jeg pleide også å gå den veien til jobb, og jeg var veldig glad for at jeg hadde fri, sier Gundersen.

– Hva gjorde du da du fikk vite om ranet?

– Jeg stod faktisk hjemme og vasket vinduene. Jeg hørte masse helikoptre, og kunne ikke helt skjønne hva som skjedde. Jeg tok en pause og gikk ut på trappen med kaffekoppen, og da kom en nabo løpende og forklarte hva som skjedde, sier Gundersen.

Janne Breivik:
– Jeg var på fjellet sammen med familien min og fikk høre om ranet på radioen. Vi var jo veldig sjokkerte. Jeg tenkte er det sant? Er dette mulig?

Mohamad Hamadi:
– Jeg skulle inn til sentrum den dagen det skjedde. Jeg så at politiet var der, og tenkte hva er det som skjer her? Jeg visste ingenting. Så hørte jeg noen på gaten snakke om at det handlet om en bank og et ran. Da kjørte jeg ut av sentrum igjen fordi det var politi overalt.

Cecilie Krogh:
– Jeg hadde gått av bussen, og gikk bortover veien da hørte jeg et stort bang. Jeg fikk ikke med meg mer, før jeg så hva som hadde skjedd på nyhetene.

– Hva tenkte du når du fikk vite hva som faktisk hadde skjedd?

– Jeg tenkte at det er ganske sykt at de klarte å gjøre noe sånt, så åpenlyst. Folk gikk jo forbi på Domkirkeplassen, og det at ingen reagerte på det er ganske rart. Det var jo svartmaskerte menn med våpen. Det sier bare noe om vår naivitet.

Lars Engen:
– Jeg var hjemme i Halden da jeg fikk vite hva som hadde skjedd. Jeg så det på nyhetene og fikk sjokk. Jeg husker at jeg tenkte er det mulig, kan noe sånt skje i Norge?

Gerd Kolnes:
– Jeg var på jobb og holdt på med regnskapet. Jeg husker at datteren min var på en jobb i sentrum den dagen, så da jeg hørte om det som skjedde ble jeg veldig redd for henne. Heldigvis holdt vi kontakten så jeg visste at hun hadde det bra.

Hvor var du 5. april 2004?