– Jeg ble frosset ut og utsatt for den stille jentemobbingen som man ikke kan se, sier Silje Marie Strandberg.
– Jeg var veldig sårbar og hadde dårlig selvtillit. Jeg ble stengt ute, var ikke en del av gjengen, hørte hjemme noe sted og følte meg ikke verdt noe.
Mobbingen på skolen gjorde henne syk. Silje Marie Strandberg ble innlagt på psykiatrisk avdeling som 16-åring.
– Ville ikke være til bry
– Jeg husker sjetteklasse som det verste året, men det varte til tiendeklasse på ungdomsskolen. Jeg fortrengte det i alle årene og det fikk konsekvensene at det vonde måtte ut. Det begynte med at jeg ikke spiste, og trente masse. Jeg trengte å ha kontroll på noe, så det var begynnelsen på sykehistorien, sier hun.
Anoreksi ble hennes løsning på begynnelsen av sykdommen. Etter hvert ble det verre, men hun klarte lenge å skjule sykdommen for menneskene rundt seg.
– Det var ikke noe de merket før den dagen jeg ble innlagt. Jeg skjulte det godt, og ønsket ikke å være til bry og være i veien, sier hun.
Det verste tilfellet psykologen hadde sett
Da hun ble lagt inn var Silje Marie Strandberg langt nede. Hun ble omtalt som det verste tilfellet psykologen hennes hadde sett, og ei en periode turde ikke sykepleierne gå tur med henne, selv i den inngjerdede luftegården.
– Jeg var veldig sint og redd, hadde mange hallusinasjoner og hørte mange stemmer. Jeg var desperat, kom meg ikke gjennom det som hadde vært, så ikke noe håp og hadde ingen fremtidsplasser. Jeg følte meg veldig innesperret og kom ingen vei, sier hun.
Hun fikk beskjed om at hun hadde en uhelbredelig sinnslidelse og fikk diagnosen Schizoaffektiv lidelse (se faktaboks).
– Jeg dissosiere og hadde en sterk uvirkelighetsfølelse store deler av tiden. Jeg følte at jeg ikke var til stede i livet, sier hun.
Takker bygda og kjøpmannen på Joker
For Silje Marie Strandberg ble møter med medmennesker en viktig del av helingsprosessen.
– Når jeg var hjemme i Vikeså på permisjon og gikk tur med hunden langs veien møtte jeg folk som hilste selv om jeg knapt nok visste hvem de var. Hvert vink og smil var kjempeviktig. Jeg hadde bare lyst til å gå langs veien for å kjenne på den gode følelsen av at jeg var en del av samfunnet, sier hun.
Hun har også gode minner fra turer på nærbutikken til Stavanger Universitetssjukehus og psykiatrisk avdeling.
– Jeg fikk alltid gode smil fra kjøpmannen på Joker. Når jeg ser ham i dag kjenner jeg at han har gjort en forskjell for meg. Han var så sjenert, men smilende og god. Det varmet meg hver eneste gang jeg var innom, sier hun.
Verdensdagen for psykisk helse
Det å se hverandre og smile er noe vi alle bør bli bedre på, mener hun.
– Det skal veldig lite til for å bryte ned et menneske, men det kreves også veldig lite for å bygge opp et menneske, sier Strandberg.
I dag markeres den offisielle Verdensdagen for psykisk helse over hele landet. Statistikken som ligger i bakgrunnen er tall på at hver tiende ungdom sliter med psykiske helseplager.
– Det er skremmende og kjempetrist. Det er mye press om å passe inn. Det gjelder tekniske ting, klær, kropp, aktiviteter, mestring. Det pågår også mye mobbing. Nå har mobberne fått et enda større nettverk. En kan aldri få fred med alle de arenaene en nå kan bruke, sier hun.
