Kåre Aslaksen var 19 år på frigjeringsdagen i 1945. Då krigen tok slutt var han på veg til jobben på hermetikkfabrikken i Stavanger.
– Då eg skulle gå inn på fabrikken kom arbeidarane springande mot meg: «Det er fred. Krigen er slutt!». Alle sprang frå jobben. Det var det største som hadde skjedd i livet mitt, og det er det framleis. Det var heilt utruleg.
- LES OGSÅ:
Hundre meter borte i gata budde kjærasten til Kåre. Ho som seinare skulle bli kona hans.
– Eg sprang bort og ropte: «Det er fred, det er fred.» Etter ein times tid begynte folk å springa rundt med trillebårer og handkjerrer med kassar i. Det viste seg at tyskarane hadde eit hovuddeponi i neste kvartal. Der hadde vakta opna alle dørene og folk henta ut kassevis med sjampanje og tobakk, fortel Aslaksen.
– Alle var glade. Folk som ikkje kjende kvarandre gav kvarandre klemmar. Vaksne menn stod og klemde på kvarandre. Dei første timane var ubeskrivelege.
Festen som følgde varte i dagevis, ifølge Aslaksen.
– Avisene trykte papirflagg som folk kjøpte og hadde på kroppen. I kirkegata var det nazikontor. Desse blei plyndra og alle dokument og arkiv blei kasta ut.
Evelyn Eidsvåg var 12 år og budde på øya Espevær i Bømlo då krigen tok slutt. Jobben hennar var å passa små barn.
– Eg heldt på barnevogna og såg at flagget gjekk til topps hos nokre som budde høgare oppe på øya. Då gjekk det opp for meg: «For eit fantastisk flagg. Ingen har eit så flott flagg som me har.»
– Det som gjorde veldig inntrykk var at vaksne menn oppe i åra omfamna kvarandre, klemde kvarandre og slo kvarandre på ryggen.
Høyr NRK-reporter Arne Espeland skildra frigjeringsdagen i Stavanger 8. mai 1945: