– Jeg er redd for at vi forsterker en stigmatisering som allerede finnes. Det er ingen av oss tjent med. Hverken det norske samfunnet eller de som er her på besøk, sier Anne Lise Ådnøy.
Anne Lise Ådnøy er til daglig domprost i Stavanger, men fungerer som biskop i Erling Pettersens studiefravær. Hun har fulgt debatten om romfolket fra sidelinjen og fått med seg at flertallet i to ulike politiske utvalg i Stavanger ønsker at romfolket skal registreres og kun får tigge i egne soner.
– Det er et veldig minelagt farvann rundt det å omtale folk som en gruppe i det hele tatt. Jeg velger å ta utgangspunkt i det som var positivt, nemlig det at en ønsker å legge til rette for gode sanitærforhold. Jeg er veldig skeptisk til registreringsforslaget. Jeg mener at et forbud, enten det er i avgrensede perioder eller totalt, er feil vei å gå, sier Ådnøy.
Ikke mange rom-folk i Rogaland
Det finnes kun mellom 10–15 personer fra romfolket i Stavanger for tiden, og mellom 20–25 i hele Sør-Rogaland. Det forteller en arbeidsløs rumener som selv bor sammen med Rom-folket til NRK. Tallet bekreftes også av gatepresten i Stavanger, Per Arne Tengesdal.
– Det som flere bekrefter, og vi ser i bybildet, er at det kanskje er fem-seks forskjellige familier, sier han.
Likevel har tilstedeværelsen ført til en stor offentlig debatt om tigging, registrering, bortvisning, sanitære forhold og krav om politiske vedtak. På sosiale medier stemples romgruppen av mange som notorisk kriminelle.
– Det hefter en del ved akkurat den folkegruppen som har en lang og vond historie også her i landet. Vi har ikke behandlet tatere, sigøynere og romfolk bra, sier han.
Flere store byer i Norge preges av romfolket. Noen selger bladet 'Folk er folk'.
Foto: Torbjørn Krane– Renovasjonstankegang
Også gatepresten er skeptisk til politikernes ønske og krav om registrering og forbud.
– Jeg synes det lukter litt vel mye av renovasjonstankegang. Det ligner ute av syne, ute av sinne, sier Tengesdal.
Ådnøy mener vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å iverksette tiltak som oppleves som diskriminerende.
– Vi beveger oss inn i et område der vi skiller veldig mellom dem og oss. Det begynner å ligne veldig på diskriminering, som kommer til å slå hardt tilbake på oss selv. Dersom vi slutter å se enkeltindividet, moren og datteren, og kun ser gruppen gjør det noe med oss. Vi får kaldere hjerter og blir dårligere medmennesker, sier Ådnøy.
Historisk bagasje
Hun mener nordmenn er ekstra fordomsfulle ovenfor denne folkegruppen.
– Jeg tror jo at det er en historisk bagasje som også vi i Norge er bærere av. Jeg kan huske fra min barndom i Hillevåg at folk ropte «Nå kommer sigøynerne». Jeg tror det er noe i det stabile, kjente, norske samfunnet som blir utfordret av at folk lever på en annen måte enn oss, sier Ådnøy.
