skilleUnderholdning: Monsen (trippel)skille_slutt
Drømmen om Norge 3_1_banner NY
Her er du: NRK.no > Programmer > TV-arkiv > Drømmen om Norge Sist oppdatert 11:40
Nettansvarlig:

 
Aslak Sira Myhre om:

Revolusjon og kunst

Kommunistene er veldig opptatt av politisk kunst, og har mange kunstnere og forfattere i sin krets. Men en veldig viktig forfatter kritiserer AKP, som på slutten av 70-tallet er i ferd med å gå i oppløsning, forteller Aslak Sira Myhre.

Publisert 04.05.2005 14:54. Oppdatert 04.05.2005 14:56.
SE OGSÅ:
SUF m-l og AKP er nok de politiske bevegelsene i Norge som har vært aller mest opptatt av kunst og kultur. De hadde veldig mange kunstnere med seg, og i løpet av 70-tallet dominerte faktisk AKP-kunstnere på flere områder.

Mai plateselskap gir ut mange plater som lå på Norsktoppen, og Oktober Forlag har forfattere som Tor Obrestad, Dag Solstad, Jon Michelet, Edvard Hoem og Espen Håvardsholm med flere. Dette var forfattere som var anerkjente og solgte mange bøker. De hadde også avisen Klassekampen, som de eide og ga ut selv. Billedkunst var de også opptatt av, og flere billedkunstnere var, selv om de ikke var AKP-ere, radikale og tilknyttet den samme kretsen. Per Kleiva var blant dem som lage politiske bilder.

Hvem bestemte hva Solstad skulle skrive

All kunst skal tjene folket, være lett å forstå og like tilgjengelig for alle. Dag Solstad opponerte på slutten av 70-tallet mot et slikt kunstsyn.
Selv om de fleste av disse kunstnerne var opptatt av politikk, har det vært diskutert om AKP prøvde å ha styring på kunstnerne, særlig forfatterne. Og man spurte seg om det var partiet som bestemte hva for eksempel Dag Solstad eller Jon Michelet skulle skrive. Forfatterne selv har sagt veldig klart ta det gjorde de ikke, og kanskje prøvde de bare på det uten å få det helt til.

Uansett var SUF og AKP veldig opptatt av politisk kunst, som kunne påvirke folk i riktig retning. Og de ville i aller høyeste grad ha en folkelig kunst, det skulle ikke være noe snobberier og intellektuelle dikkedarer, og det skulle ikke være metafysisk. Alle skulle forstå både bilder, musikk og litteratur. Og sånn var det frem til slutten av 70-tallet, da blant andre Dag Solstad sa at sånn som dette kunne man ikke ha det.


Enten er du for eller i mot

I ettertid kan man kanskje si at AKPs firkantede forhold til kunst er noe overdrevet. De overdrev nok en del selv, og gjorde sitt beste for å skape et bilde av seg som firkantet i en periode. Det var jo også mange av dem studert kunst og litteratur, og som nok hadde glede av å se både ekspresjonisme og impresjonisme.

Men i en periode var de veldig harde på at alt skulle tjene folket, også kunsten, og hvis du ikke er med oss er du mot oss. Og hvis du ikke lager kunst som tjener folket, som er revolusjonens ånd, så er du reaksjonær, kontrarevolusjonær og egentlig bare en kapitalistlakei. Med slike meninger fikk de selvfølgelig mange uvenner, og det er ikke så vanskelig å forstå. Altså, du sier til alle som ikke gjør det samme som deg, du støtter egentlig Vietnamkrigen, du støtter egentlig alle de verste folka i hele verden, for du gjør ikke det samme som oss. De var veldig ekskluderende.

Autoritære

Jens Bjørneboe er oppgitt over at AKP står for et autoritært opprør, mens de fleste andre lands ungdomsopprør er antiautoritære.
Det var ikke alle radikale forfattere som var enige med AKP. Jens Bjørneboe, som var anarkist, beskyldte den norske sosialismen for å være spesielt autoritær. Og han har rett i at den maoistiske retningen, den dypkommunistiske retningen, hvor man var knallharde leninister som skulle organisere et parti og alt var strengt og hemmelig, vant veldig frem i Norge. AKP gjorde det sterkt her i landet i forhold til hvordan maoister gjorde det andre steder. Samtidig så fikk vi aldri de verste utslagene av de autoritære kommunistene/sosialistene i Norge. Terroristgrupper som Bader Meinhoff eller Røde Brigade, folk som tydde til vold og faktisk gikk ut i gata, skøyt og sprengte bomber og virkelig var autoritære, hadde vi ikke.

AKP var sammensatt av hippier, flower-power-folk og raddisser, og en av grunnen til at de faktisk vant frem, var EEC/EF-kampen. Da fikk de et konkret politisk mål å kjempe for, og det gjorde de med suksess. De organiserte folk på ulike arbeidsplasser og studenter og fikk på en måte et slags hegemoni på venstresiden. Hadde vi ikke hadde EEC/EF-kampen, eller de hadde tapt, kunne det fort ha gått annerledes.

Partiet sprekker opp

AKP hadde absolutt sin storhetstid på 70-tallet. Mot slutten og begynnelsen av 80-tallet begynner ting å endre seg. Medlemmer bryter ut både til høyre og venstre; det er de som mener at AKP er for radikalt, mens andre mener partiet har blitt for konservativt. Og utover 80-tallet sprekker partiet opp.


 
Hundreårsmarkeringen
MER OM NORGE 2005

Intervjuene

Se alle intervjuene med fagekspertene.

For skolene

Oppgaver fra Drømmen om Norge til bruk i skolen. ALLE PROGRAMMENE HVEM ER HVEM
10 SISTE DRØMMEN OM NORGE
Copyright NRK © 2008  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no