Adopsjon og identitet

Av Monica Dalen, professor, Universitetet i Oslo

”Jeg er den jeg er blitt, ikke den jeg var eller den jeg kunne ha vært.”

Identitet er et komplekst og sammensatt begrep som defineres ganske ulikt i litteraturen. På tross av dette, synes de fleste å mene at identitet er knyttet til det fundamentale spørsmålet: "Hvem er jeg egentlig?".

En persons identitet utvikles gjennom hele livet og formes i samspillet mellom individuell, biologisk utvikling og ytre sosiale omgivelser. Dette utviklingsforløpet må nødvendigvis bli individuelt for hvert enkelt menneske, og de fleste av oss vil gjennom hele livet stadig være på vei mot å finne vår identitet.

Orienteringsløp

Menneskets identitetsutvikling har ingen fasit, og kan på en måte sammenliknes med et orienteringsløp. Alle beveger seg mot et mål, men det finnes mange veier for å nå målet.

Noen følger de opptrukne stiene og postene, mens andre havner på sidespor og blindveier. Noen bruker kort tid mot målet, mens andre må stoppe opp for å korrigere kursen og blir forsinket i prosessen. Av og til må løpet brytes, og en person må starte på nytt eller henge seg på et senere løp. Ved å studere et kart over terrenget, kan veiene synes rette og enkle å følge. Men av og til stemmer ikke kartet med terrenget, og for noen kan det være nødvendig å trekke opp nye veier og ny kurs for å nå målet.

Hvor kommer jeg fra?

Et sentralt tema i manges søken etter egen identitet er knyttet til spørsmålet: "Hvor kommer jeg fra og hvem fødte meg?" Dette blir spesielt utfordrende å svare på for barn som er adoptert og særlig de som er adoptert fra et annet land.

Noen er veldig opptatt av slike spørsmål og særlig i bestemte perioder i livet. Selv om de fleste utenlandsadopterte barn tidlig er klar over at de er adoptert på grunn av sitt annerledes utseende, kan dette likevel være et vanskelig tema å snakke med adoptivforeldrene om slik denne ungdommen gir uttrykk for:

"Det er vanskelig å snakke med foreldrene mine om at jeg er et adoptivbarn. Hvis man snakker for mye om det, er man redd for å såre dem. Ellers kan jeg snakke med dem om det meste, men akkurat det synes jeg er ekkelt. De ser jo på meg som sin datter".
(Sætersdal & Dalen, 1999)

Ofte er det ikke mulig å kunne svare på spørsmål knyttet til barnas start på livet da det ikke finnes tilstrekkelig informasjon. Mange adopterte må derfor slå seg til ro med at biter av deres historie vil forbli ukjent. Men de kan likevel fantasere over hvordan situasjonen kunne ha vært, og for noen kan det være en hjelp å få anledning til å besøke landet de kommer fra og kanskje se barnehjemmet de engang var på.

Identitet også med ukjent bakgrunn

De fleste synes å finne en måte å forsone seg med det faktum at de er adopterte. Mange voksne adopterte har vist at det er mulig å utvikle en god identitetsfølelse selv om deler av livshistorien vil forbli ukjent. Geir Follevåg som selv er adoptert fra Korea, uttrykker seg på følgende måte i sin bok "Adoptert identitet":

"Eg er adoptert frå Sør-Korea, og eg er stolt av det".
(Follevåg, 2002)

De unge finner imidlertid ulike veier fram mot egen identitet. Noen fremhever det norske i seg slik denne ungdommen gir uttrykk for:

"Jeg føler meg så vanvittig norsk, så når jeg ser meg i speilet, så ser jeg jo at jeg ser annerledes ut. Men når jeg tenker inni hodet mitt, så ser jeg meg ikke som orientalsk/farget. Jeg er bare meg og norsk og er hvit inni hodet mitt".
(Sætersdal & Dalen, 1999)

Dobbel tilhørighet

Andre er opptatt av sin dobbelte etniske tilhørighet både som norsk og colombiansk, koreansk eller peruansk:

"Altså, Norge er jo landet jeg er vokst opp i. Det er hjemme. Sånn hjemlandet mitt. Jeg bor i Norge. Jeg er norsk. Men på mange måter så er jeg peruansk også. Norge er et veldig fint land og sånn. Men Peru det er litt sånn spennende. Å være fra Peru og Norge på en gang. Norge er jo egentlig der jeg er oppvokst og Peru der hvor jeg er født. Så det blir sånn litt blanding".
(Nilsson, 2005)

En tredje gruppe fremhever betydningen av å være et menneske med egne verdier utover det å tilhøre en bestemt etnisk gruppe:

"Jeg tenker ikke spesielt norsk. Jeg synes selv at jeg tenker i ulike baner. Jeg tenker ikke bare norsk. Hvis jeg gjorde det skulle ikke jeg være sammen med en fra Gambia".
(Brottveit, 1999)

Igjen viser erfaring at det finnes flere måter å løse slike utfordringer på, og det er viktig at den enkelte unge selv velger sin vei mot målet.

Flere typer slektskap

Det er også viktig å poengtere at det finnes flere typer slektskap utover det rent biologiske. Barn som er adopterte vil utvikle et psykologisk slektskap til sin nye familie. Flere uttalelser fra unge adopterte fremhever nettopp et slikt slektskaps betydning for følelsen av tilhørighet:

”Biologi har lite å si for hvem du blir, og hvem du føler tilhørighet til. Jeg har min tilhørighet i Norge.”
(Løes, 2001)

Mange familier som har adoptert fra samme land og hentet barna ved felles "hentereiser" har i ettertid opprettholdt et vennskap og en kontakt de betegner som "å være i slekt med hverandre". De møtes jevnlig, og noen feirer også høytider sammen slik familier som er i biologisk slekt med hverandre gjør:

“Vi møtes hvert år. Vår datter lever for møtene med de kinesiske jentene. Hun føler dem som søsken. Foreldrene er sammen med barna. De andre foreldrene blir "onkler" og " tanter". Vi feirer helligdager sammen og vi har også planlagt å reise tilbake til Kina sammen neste år."
(Dalen, 2005)

Ulik reaksjon

Betydningen av et slik "slektskap" for barnas identitetsutvikling vet vi for lite om, men noen studier har vist at der familiene har klart å opprettholde en slik kontakt både seg i mellom og mellom barna, synes ungdommene å utvikle gode relasjoner til fødelandet og til andre med et annet etnisk utseende (Nilsson, 2005).

I andre tilfeller har derimot foreldrenes iver etter å forene familier som har adoptert barn fra samme land, ført til at barna etter hvert som de vokser til, ikke ønsker å opprettholde en slik kontakt (Howell, 2002 og 2003). De velger mer aktivt norskfødte venner og er ikke i samme grad opptatt av fødelandet og dets kultur. Foreldrenes ønske om å stimulere barnets forhold til fødelandet kan noen ganger forsterke barnets følelse av å være annerledes. På dette området er det også tydelige forskjeller, og igjen må det være toleranse for å velge individuelle løsninger.

Søker røttene

Ungdomstiden forsterker spørsmål knyttet til opprinnelse og identitet. Derfor er det naturlig at mange adopterte i denne perioden får fornyet interesse for å søke sine røtter.

Dette aktualiserer spørsmål om "tilbakereiser" for mange. Men de unge har ulike tanker knyttet til slike reiser. Noen har gjennom oppveksten ingen uttalte ønsker om å søke sine røtter, mens andre er mest opptatt av å besøke fødelandet og eventuelt barnehjemmet de var på. Enkelte har imidlertid helt spesielle ønsker om å møte sine biologiske foreldre slik denne ungdommen gir uttrykk for:

"Ja, ja, jeg har lyst til å finne foreldrene mine. De har jeg tenkt til å finne. Og det er altså sånn at jeg lurer på ting. Å prate med dem og finne ut hva jeg egentlig har arvet fra dem da. Fordi jeg klarer jo ganske lett å finne ut hva jeg har arvet fra foreldrene mine her. Fordi jeg ser jo på talemåten, på hvordan jeg er, hva jeg mener og masse sånn. Men liksom på mange måter jeg ser jo ikke ut som foreldrene mine her i Norge."
(Nilsson, 2005)

De unge adopterte har også ulike tanker om hvem de ønsker å gjennomføre slike hentereiser sammen med. Mange gir uttrykk for at de vil foreta reisen alene eller med en venn eller eventuelt kjæreste slik denne ungdommen forteller om:

"Alene eller med en venn. Jeg er jo stor nå. Jeg har tenkt på det at jeg kunne gjøre det alene da. Da blir det mitt eget. Jeg føler at det blir litt press hvis moren min skal være med. Fordi hun er veldig sånn at hun prøver å overbeskytte og sånn…. Kanskje bedre hvis jeg drar alene da. Sånn at jeg tar den tiden jeg trenger og ikke haster. "
(Nilsson, 2005)

Hva med opphavets reaksjon?

Det er imidlertid ikke alltid mulig å finne de biologiske røttene, og i flere tilfeller vil det være forbundet med store konsekvenser for en biologisk mor å bli oppsporet av et tidligere barn hun har født kanskje uten at noen andre har kjent til det. Derfor bør det gjøres et grundig forarbeid før slike reiser gjennomføres.

Selv om "Tore ønsker å være på sporet", vil det ikke alltid være mulig eller etisk forsvarlig å følge sporene frem mot målet. Noen utenlandsadopterte barn og unge vil måtte leve med at det vil bli vanskelig å oppspore det biologiske opphavet selv om de skulle ha opplysninger om sine biologiske røtter. For andre vil det aldri bli mulig å søke sitt biologisk opphav fordi det ikke finnes noen konkrete spor å følge.

Men det er faktisk også mange barn og unge som ikke finner tilfredsstillende løsninger på spørsmålet om "hvem de er", selv om de er biologisk barn i sine familier.

Geir Follevåg har omskrevet et dikt av Inger Hagerup for å illustrere det individuelle perspektivet i menneskets søken etter egen identitet:

Mangelfull?
Jeg?
Langt ifra.
Jeg er akkurat fullstendig nok.
fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
Er du mer fullstendig enn deg selv
kanskje?
(Follevåg, 2003)

Referanser:

Brottveit, Å. (1999). Jeg ville ikke skille meg ut - identitetsutvikling, ekstern
kategorisering og etnisk identitet hos adopterte fra Colombia og Korea. Oslo: Diakonhjemmets høyskolesenter, forskningsavdelingen.

Dalen, M. (2005). Vi hentet våre barn i Kina. Institutt for spesialpedagogikk,
Universitetet i Oslo.

Follevåg, G. (2002). Adoptert identitet. Oslo: Spartacus Forlag.

Follevåg, G. (2003). Adopterte - mangelfulle mennesker? I Verdens Barn 50 år. Oslo:
Unipub AS

Howell, S. (2001) "En vanlig familie": Utenlandsadopsjon i Norge, et stadig
voksende fenomen. I Howell, S. & Melhus, M. (Red). Blod tykkere enn vann?. Betydninger av slektskap i Norge. Oslo: Fagbokforlaget.

Howell, S. (2003). Ønsket om et vanlig familieliv: Noen skisser av utenlandsadopsjon
i Norge. I Verdens Barn 50 år. Oslo: Unipub AS.

Nilsson, R. (2005). Når veier møtes. Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet I
Oslo.

Løes, S (2001). Sterke meninger. Dagbladet, 22. desember


Sætersdal, B. & Dalen, M. (1999). Hvem er jeg? Adopsjon, Identitet, Etnisitet.
Oslo: Akribe Forlag