OVERSIKT NYHETER SPORT MUSIKK UNDERHOLDNING FILM LITTERATUR MAT BARN UPUNKT
NRK toppbanner_puls_mobbing

Her er du: NRK > Programmer > TV > Puls > Mobbing

Oppdatert 27.08.2003 16:30

STOPP MOBBINGEN

GODE LENKER

vintergleder og vinterplager
 

Ble fysisk syk

Publisert 18.10.2002 10:39

Hun har alltid forsøkt å være sterk, og fortrengte mye av det som skjedde på skolen. I stedet fikk hun fysiske plager.

"Jeg er en 22 år gammel jente. Jeg lever et veldig bra liv, jeg trives godt med studiene mine, jeg er sunn og frisk og er omgitt av familie og venner som jeg er veldig glad i. Men livet har dessverre ikke alltid vært så fint. Jeg gikk gjennom mange vonde år på skolen med utfrysning og mobbing.

Det startet allerede i første klasse på barneskolen. Jeg bodde på et veldig lite sted et godt stykke fra skolen, hvor det nesten ikke bodde noen jevnaldrende barn. Det var bare en håndfull eldre og yngre gutter og meg. Oppveksten på dette stedet var veldig lykkelig, jeg var alltid i aller høyeste grad med i gjengen og 'en av gutta'. Noe som ga meg noen av mine beste egenskaper: viljestyrke, tøffhet, egenrådighet og individualitet. Dessverre var ikke de egenskapene like godt verdsatt av mine klassevenninner på skolen. Det var ingen av jentene som hadde noen interesse av å leke med en guttejente som helst ville klatre i trær og spille slåball, og som de i tillegg ikke kjente fra før.

I begynnelsen bekymret det meg veldig lite. Jeg lekte bare for meg selv, eller spilte fotball og slåball med guttene. Men etter hvert begynte jeg å "vokse fra" guttegjengen hjemme, og følte behovet for jentevenner. Men da var det for sent. Alle jentene hadde allerede fått seg bestevenninner som de var sammen med hele tiden, og det var ikke plass til meg noe sted. Ingen ville ha meg med på å hoppe strikk, ingen ville kaste sprettball med meg, ingen ville hoppe slengtau med meg. Det gjorde det ikke så veldig mye enklere at jeg bodde et annet sted, og aldri så klassevenninnene utenom skolen, eller at jeg var litt annerledes, tøff og frampå og opptatt av "gutteting".

Det var ingen som sa et vondt ord om meg eller til meg, men alle var unnvikende og utfrysende. De snudde ryggen til meg alle som en. Samme hvor mye jeg spurte pent om å få være med, så var det alltid en unnskyldning om at de var for mange allerede, eller noe lignende. Det var aldri noen som oppsøkte meg, og hvis jeg forsøkte ble jeg alltid avvist. Etter en stund ga jeg opp å prøve, og tilbragte etterhvert alle friminuttene på biblioteket fordypet i en bok, eller jeg gikk rundt og rundt skolebygget helt alene, fra det ringte ut, til det ringte inn igjen. Slik gikk hele barneskolen.

Det var sårt og vondt, men jeg prøvde å være sterk og optimistisk. Jeg gledet meg mer og mer til ungdomsskolen, for da ville ting forandre seg. Klassene skulle omrokkeres, og det skulle til og med komme elever fra en annen skole. Jeg satte min lit til at da skulle jeg omsider få meg noen venner. Og ganske riktig, så fikk jeg noen venninner ganske snart. Men samtidig kom jeg i klasse med noen nye gutter også. Og da var helvetet i gang.

Jeg var fortsatt ganske annerledes enn folk flest, foreldrene mine hadde ikke så mange penger, så jeg gikk stort sett i klær som jeg hadde kjøpt på loppemarked eller arvet fra familie. I tillegg var jeg nysgjerrig og interessert på skolen (jeg var stort sett den eneste jenta som pleide å rekke opp hånda i timene). Altså lett å få øye på og et selvfølgelig mål for guttenes behov for å tøffe seg. De hadde snart valgt meg ut som et av sine offer, de kom med stygge kommentarer om klærne mine, hårsveisen min og kroppen min (jeg var relativt sent utviklet).

De kom fram til at egentlig så både lignet jeg på og oppførte jeg meg som en gutt, og de ga meg et stygt guttenavn, som de ropte etter meg hver eneste gang de så meg. De lo av meg når jeg svarte i timene, de kom med stygge bemerkninger, enkelte ble faktisk fysiske (til tross for at jeg var en jente) og slo meg og stakk meg med passere. Jeg husker spesielt godt en episode da jeg gikk hjemover etter skolen, og en gjeng gutter gikk et steinkast bak meg hele veien og snakket stygt om meg som om jeg ikke kunne høre det, selv om de visste at jeg hørte hvert eneste ord. Jeg er fra naturens side utstyrt med en god porsjon selvsikkerhet og selvtillit, og prøvde i det lengste å overse dem, men den behandlingen jeg fikk var mye mer enn jeg klarte å holde ut.

Jeg forsøkte å si ifra til lærerne, som prøvde å hjelpe, og tok en prat med de mest plagsomme guttene. Men det hjalp lite, og det hele toppet seg med at jeg gikk til helsesøster og brøt sammen på kontoret hennes. Jeg fortalte om alt som plaget meg, men fikk henne til å love å ikke si noe om det til noen. Likevel må hun ha fått noen til å konfrontere guttene, for da jeg kom på skolen neste dag, var det ingen som sa et ord til meg. Jeg følte meg litt flau fordi jeg måtte ha hjelp til å løse problemet, men det var deilig å slippe det uendelige helvetet skoledagene var. Dessverre varte det ikke så lenge, snart var alt tilbake til det vanlige.

Tiden på ungdomsskolen ble en veldig blandet opplevelse for meg. På den ene siden fikk jeg for første gang i mitt liv gode venner som jeg trivdes sammen med, men på den andre siden ble den store selvtilliten jeg hadde med meg fra barndommen brutt ned bit for bit til jeg sto igjen uten den minste tro på meg selv. Sosialt sett. Troen på mine egne evner og kvaliteter kunne de ikke gjøre noe med, men troen på meg selv som et interessant og hyggelig menneske som andre kunne ha noe ønske av å tilbringe tid sammen med knuste de fullstendig.

Jeg følte meg alltid ukomfortabel i sosiale sammenhenger, likte ikke å snakke med andre mennesker, og unngikk alle situasjoner hvor jeg kunne bli nødt til å treffe nye mennesker. Det førte til at jeg på videregående ikke ble kjent med noen nye mennesker, og da den eneste venninnen jeg hadde på skolen og jeg "vokste fra hverandre", sto jeg igjen på bar bakke. Jeg hadde ingen hverken venner eller bekjente på skolen, og jeg torde ikke å ta kontakt med noen.

Så jeg tilbragte 1 1/2 år på videregående nesten uten å snakke med noen. Heldigvis hadde jeg venner som gikk på andre skoler som jeg traff etter skoletid, men mesteparten av friminuttene tilbragte jeg (nok en gang) med å vandre alene rundt og rundt skolen, eller med nesa ned i en bok. Jeg kan ikke klandre klassekammeratene mine, for det kan ikke ha vært særlig fristende å prøve å ta kontakt med en jente som alltid trakk seg unna. Men det var likevel en trist tid. Det lykkeligste øyeblikket i løpet av mine tre år på videregående var da jeg snudde ryggen min til skolebygget og gikk hjemover siste skoledag.

Jeg har alltid forsøkt å være sterk og optimistisk og klare meg så godt som mulig. Det er sikkert grunnen til at jeg har fortrengt mye av det som skjedde på skolen. Jeg har blitt fortalt i ettertid at jeg reagerte på problemene på skolen med å bli fysisk syk. Jeg hadde ofte hodepine og mageknip, og var mye hjemme eller på sykerommet. Jeg er ikke den dag i dag sikker på om det var reelle plager eller om jeg bare forsøkte å lure meg unna å gå på skolen. Jeg vet ikke om lærerne på barneskolen oppfattet hva som foregikk, men jeg vet at moren min gjorde det. Men hva kunne hun vel gjøre? Det var ingen som mobbet meg eller gjorde meg noe direkte vondt. De bare frøs meg ut. Hun forsøkte å oppmuntre meg til å prøve å ta kontakt med de andre barna, men det nyttet ikke stort.

Siden jeg hadde problemer i friminuttene, så tok jeg igjen for det ved å leve livet mitt i timene og etter skoletid. Jeg var nysgjerrig og interessert og alltid klar for å lære noe nytt, og jeg drev med masse forskjellige fritidsaktiviteter. Disse aktivitetene foregikk stort sett i en annen kommune, så jeg traff andre barn på den måten. Jeg var utenfor også der, fordi jeg kom fra et annet sted enn de barna også, men de var mer åpne og hyggelige, og jeg hadde det veldig gøy på fritiden. Men den sosiale selvtilliten min er nok dessverre varig skadet.

Jeg har fortsatt store problemer med å ta og opprettholde kontakt med både fremmede mennesker og de jeg allerede kjenner. Jeg føler meg alltid dum sammen med andre mennesker, og er livredd for å gjøre noe som skal få dem til å mislike meg. Derfor har jeg ennå ikke, etter 3 1/2 år, fått meg mer enn et par venner på universitetet der jeg går. Jeg snakker knapt med de jeg studerer sammen med, og når undervisningen ikke er obligatorisk så sitter jeg helst hjemme og leser for meg selv. Jeg blir gjerne kald og avvisende når folk prøver å snakke med meg, for jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal reagere.

I det siste har jeg tatt et oppgjør med meg selv og begynt å jobbe for å skjerpe meg. Det går sakte, men det går faktisk framover, og jeg føler at noe av selvtilliten er på vei tilbake. Men det er etter å ha vært veldig langt nede noen ganger de siste årene, hvor jeg har stengt meg selv inne med depresjonene mine og nesten ikke truffet mennesker på flere uker av gangen. Jeg håper og tror at jeg en dag skal kunne fungere tilnærmet normalt i sosiale sammenhenger.

Jeg har et veldig splittet forhold til de som frøs meg ut og mobbet meg. På den ene siden er jeg veldig bitter for at de gjorde tiden på skolen så vond. På den annen side så vet jeg at mange av dem ikke tenkte bevisst over hva de gjorde og hvilken skade de påførte meg. Noen av dem klarer jeg dessverre ikke så se for meg som noe annet enn ondskapsfulle mennesker. Enten det eller så må de være utrolig dumme. At de ikke fattet hva det var de gjorde med andre mennesker. Og det var ikke bare meg, andre elever på skolen hadde det mye vanskeligere enn meg, og jeg vet at noen av dem har forsøkt å begå selvmord opptil flere ganger. Jeg håper i det minste de får dårlig samvittighet når de tenker tilbake på skoleårene. Jeg håper de angrer."


 
 
SØK

KONTAKT OSS
PULS
FG31
0340 OSLO

10 SISTE MOBBING
18.11.2002 16:50
Ukas dilemma
11.11.2002 07:37
Ukens dilemma
08.11.2002 15:25
Ny mobbe-lov forplikter
04.11.2002 14:19
Ukens dilemma
04.11.2002 11:56
Slik oppdager du mobbing
04.11.2002 11:39
Tro på barnet ditt!
29.10.2002 16:33
- Vær lojal mot barnet!
29.10.2002 16:21
Alt var "feil"
29.10.2002 16:09
Altfor lang vinter

Copyright NRK © 2001   -  Telefon: 815 65 900  -   E-post: info@nrk.no   -   04.01.2009 20:17