OVERSIKT NYHETER SPORT MUSIKK UNDERHOLDNING FILM LITTERATUR MAT BARN UPUNKT
NRK toppbanner_puls_mobbing

Her er du: NRK > Programmer > TV > Puls > Mobbing

Oppdatert 27.08.2003 16:30

STOPP MOBBINGEN

GODE LENKER

vintergleder og vinterplager
 

Frøken sviktet

Publisert 18.10.2002 10:31

Hun tilbrakte alle friminutt på gulvet utenfor lærerværelset. Der var hun trygg. Men klasseforstanderen gjorde aldri noe med det hun så.

"Jeg er en voksen dame. Jeg er norsk-adoptert og ligner på foreldrene mine. Jeg ble mobbet i 9 år og også litt på videregående. Hvorfor akkurat meg? Tilfeldig, kanskje. Kanskje var jeg for flink da jeg begynte på skolen. Jeg kunne sitte og tegne mens de andre lærte å lese og skrive. Nå i dag har jeg det forholdsvis bra i forhold til mange andre mobbeoffere, men likevel kan jeg fort bli nedfor. Her følger min historie:

Mobbingen

Jeg husker mange situasjoner fra skoletiden. Husker hvordan Frøken lot de andre plage meg. Husker hvordan hun fikk de andre til å le av meg. Husker hvordan det føltes at de aldri ble straffet når de kalte meg noe stygt eller ødela tingene mine. Husker at hun ofte satte meg sammen med de verste mobberne når vi skulle ha gruppearbeid. Siden jeg var flink på skolen, ble det alltid til at jeg gjorde hele oppgaven selv. Jeg ville ikke levere noe som ikke var bra nok. Det var greit for de andre å være på gruppe med meg.

Men jeg husker også andre lærere. Engelskfrøkna vår var hyggelig. Hun var streng. I engelsktimene var det aldri noen som plaget meg. De turte ikke, for hun tok dem. De måtte på gangen. De måtte rette opp igjen ting de hadde gjort mot meg. De måtte be om unnskyldning om de sa noe stygt til meg. Det hjalp! I engelsktimene hadde jeg fri. I forming også - i alle fall når vi ikke hadde Frøken. Jeg husker hun som vi hadde i forming. En gang fløy en gutt etter meg med ei nål og stakk meg flere ganger. Da tok hun også ei nål, men hun løp etter Vi... og stakk ham. Da sluttet han å stikke meg.

Det hjalp faktisk å si fra til de som mobbet. Men Frøken sa aldri noe. Hun nøret heller opp under mobbingen. "Ikke bry deg om dem, for da slutter de å erte deg." Pisspreik! De sluttet ikke før noen tok dem skikkelig hardt. Jeg var så avhengig av Frøken, men hun hjalp meg aldri.

Foreldrene mine var alltid der. De snakket med rektor. De snakket med Frøken. En gang anmeldte de en gutt. Jeg husker hvor redd jeg var da Ve... og en gjeng andre sto klare og ventet på meg da jeg syklet hjem fra musikken. Jeg så dem på lang avstand og lurte på om jeg skulle ta en annen vei. Men det betydde en omveg på flere kilometer. Jeg tenkte hardt. Stoppet og tenkte. Var så redd at hjertet hoppet i brystkassen. Bestemte meg for å late som om jeg ikke brydde meg om dem og syklet videre. Da jeg var i ferd med å passere dem, satte de seg på syklene og tråkket etter. Jeg var livredd. Tråkket alt jeg klarte. Ve... syklet inn foran meg og skumpet til framdekket på sykkelen med sitt eget bakdekk. Jeg falt av. Falt i grøfta. Det gjorde vondt. Jeg hadde skrubbsår etter den grove pukken. Tommelen min verket og jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. Ve... og guttene lo. Kalte meg stygge ting. Jeg satt der og håpet på et mirakel. At noen skulle komme forbi og stoppe dem. Selvsagt kom det ingen. Til slutt kom jeg meg på sykkelen på et vis. Full av adrenalin tråkket jeg alt jeg kunne med guttene etter. Så redd som jeg var, klarte de aldri å ta meg igjen. Mor og far kjørte meg til legevakten. Jeg var forslått men ikke noe var brukket. Tommelen var kraftig forstuet. Mor og far anmeldte Ve.... Noen dager senere trakk de anmeldelsen. Hvordan det nå enn hadde gått til, så trakk de anmeldelsen. Ve... sluttet å plage meg. Kanskje foreldrene hans hadde tatt ham fatt? Uansett så hjalp det.

Frøken, du tok dem aldri

Jeg husker en gang ei jente i klassen skulle ha fødselsdag. Alle jentene fikk invitasjon. Unntatt jeg. Noen uker senere møtte jeg moren hennes og hun lurte på hvorfor jeg ikke kom til fødselsdagen. Jeg ble ikke invitert, sa jeg. Jovisst ble du det, sa hun, jeg skrev invitasjoner til alle. Og så så hun rart på meg. Overbevist om at jeg løy. For hennes lille jente ville jo aldri gjøre noe slikt.

Jeg husker en fritime. Jentene i klassen fant ut at de skulle fange og binde meg. Det klarte de etter en intens jakt. (Jeg var svært rask, men ble til slutt fanget.) De bandt meg med skolisser bak skjulet. Lissene gnog. Jeg var skikkelig redd. Til slutt klarte jeg å komme meg løs fra lissene og slo meg forbi vakta. Sa fra til rektor. Men det ble jo ikke noe oppvask av det. Hele hendelsen ble betraktet som LEK.

En gang drev guttene i klassen å lekte med lightere i storefri. Av en eller annen grunn måtte jeg opp i klasserommet. Jeg forlot min faste plass på gulvet utenfor døra til lærerværelset og gikk opp, hentet det jeg skulle og gikk ned igjen. Det ringte inn. Som vanlig gikk jeg etter frøken opp trappa, og da hun åpnet døra hadde visst gutta overhørt at det ringte, for de ble i alle fall tatt på fersken med lightere. Slik lek var strengt forbudt, og lighterne ble konfiskert. Friminuttet etter glemmer jeg aldri. Jeg ble omringet av gutter som kalte meg sladrehank og andre stygge ting. De sparket, slo og spyttet.

Jeg har arr på bakhånden etter knivstikk. Vi... hogg etter meg med kniv på sløyden. Jeg tok meg for og han traff meg med kniven.

Den aller verste situasjonen var slik:

I alle klasserom er det en sur svamp som brukes til alt fra å tørke tavla til å tørke melk. I et friminutt hev guttene svampen på meg gang på gang. Til slutt tok jeg svampen, gikk ut og gjemte den. Da timen startet igjen ville Frøken tørke tavla men svampen var borte. Hun spurte hvor den var. Ingen sa noe. (De andre visste jo ikke hvor den var.) Hun ble sint, og til slutt sa jeg at det var jeg som hadde tatt den. Jeg sa hvorfor jeg hadde tatt den og hvor jeg hadde gjemt den. Hun ble rasende. Trev tak i armen min og hev meg ut døra med beskjed om å hente svampen! Ååh, som ungene lo! Ååh som jeg hatet henne!

Aldri trygg

Jeg var bra og ha på stafettlaget for da vant klassen alltid. Ikke så rart kanskje, med tanke på hvor ofte jeg flyktet...

Jeg tror jeg tilbrakte to år på barneskolen med å sitte på gulvet foran døra til lærerværelset i friminuttene. Her var jeg noenlunde trygg, for ble det bråk kom det lærere ut (ikke Frøken) og kjeftet. Trygg til jeg måtte på do eller noe annet, for da måtte jeg forlate plassen og var fritt vilt. Mobberne hadde radar, tror jeg. De var på meg så snart de hadde sjansen.

Jeg husker en episode hvor to gutter fra en annen klasse tok tak i hyssingen jeg hadde rundt halsen med busskort i. De la snora i kryss og dro til på hver sin side av meg. Etter hvert begynte det å flimre for øynene mine. Jeg falt i asfalten med en av dem oppå meg. Slo nesa nedi. Blødde neseblod. Hvorfor de egentlig slapp husker jeg ikke, men de slapp kvelertaket i alle fall. Jeg hostet og harket og kom meg opp. Jeg levde. Denne episoden har hengt igjen i mange, mange år. Mannen min er den første som har kunnet ta meg på halsen uten at jeg grøsser.

Aldri var lærere i nærheten

Jeg husker vi hadde plantet solsikkefrø. Planten min ble naturligvis ødelagt. Og gutta kom bort til meg, flirte og fortalte hvem som hadde gjort det. Og spurte meg hva jeg syntes om at han hadde gjort det. Jeg var litt veslevoksen og ble selvsagt presset til å si noe. Etter hvert sa jeg at jeg fordømte det han hadde gjort. I ettertid ser jeg jo at det var litt snodig språkbruk, men gutta skjønte ikke hva det betydde og dro meg med til frøken. Fortalte hva jeg hadde sagt, og da sa frøken at det var bare gud som kunne fordømme. At jeg ikke hadde noen rett til å fordømme noen. Og gutta lo selvsagt rått da de fikk dette svaret. De fikk forøvrig ingen straff for at de ødela solsikken min.

De tømte melk i ranselen min. Brøt i stykker blyanter og viskelær. Ødela formingsarbeider og andre arbeider. Stilte meg spørsmål eller fortalte meg ting. Presset meg til å svare. Hånet meg enten jeg tidde eller svarte. Det var det verste. Uansett hva jeg gjorde så var det galt!

Når man blir intensivt mobbet gjennom flere år så begynner man og gjøre rare ting. Man sier og gjør rare ting for å unngå å komme opp i situasjoner hvor man VET man blir mobbet. Tar merkelige omveger for å slippe å passere steder hvor man VET at sannsynligheten for å bli mobbet er stor. Lyver litt for å slippe disse situasjonene og stedene. Av og til blir man jo tatt på fersken når man gjør disse underlige tingene. Og så blir man mobbet for det, også...

Misfoster. Stygga. Kjing-kjong. Andre stygge kallenavn. De brenner i meg ennå.

Og hele tiden lot Frøken det skinne gjennom: Det var JEG som var problemet!

En koselig episode husker jeg forresten. De hadde helt innholdet i pennalet mitt på gulvet, og Petter hjalp meg med å plukke alt oppi igjen og sa noen hyggelige ord. Petter var aldri sånn som de andre. Sto aldri å hånlo når jeg ble plaget. Var aldri med på plagingen. Likevel var han godt likt.

En hyggelig ting til; en av gutta i klassen (aldri voldelig, men sto alltid på sidelinja og lo hånlig) møtte jeg av og til på bussholdeplassen. Han var faktisk ganske hyggelig når han var alene med meg.

Jeg husker leirskolen med gru. Vi var der samtidig med en klasse fra Oslo. Jeg ble plassert på bord med nesten bare gutter. De verste mobberne fra klassen min og de mest hardkokte fra den andre klassen. Når jeg hadde bordvakt helte guttene vann på bordet og jeg måtte tørke opp igjen. Om og om igjen. Uten noen represalier, selvsagt. Og jeg husker også godt at det var frøken som hadde siste ordet om plasseringen. Hun kunne godt satt meg på en roligere gruppe.

Jeg var enebarn og sikkert spesiell, men slik behandling fortjener ingen!!!!!!!

Det hendte jeg forbarmet meg over noen som sto under meg på rangstigen (ferske innflyttere, en gutt med CP). Det var jo selvsagt også galt. Da ble meg mobbet for det også. Innflytterne var forresten ganske snare fra å like meg til å mobbe meg. Det gikk ei uke eller to, så var de like ille.

Danset jeg, så danset jeg rart. (I dag får jeg mange komplimenter for at jeg er god til å danse.)

Sang jeg, så sang jeg rart. (Jeg er veldig musikalsk, og siden de fleste melodier går i feil dur for meg, så sang jeg ofte andrestemme.)

Jeg var god å ha for frøken til å hjelpe de andre. Og det gjorde jeg faktisk gjerne. Jeg likte å hjelpe. Jeg var svært skoleflink. Jeg og ei anna jente i klassen var hjelpelærere.

Gråteturer hver uke

Jeg gikk timesvis alene i skogen eller ved sjøen og gråt. Gråt bitre tårer og lurte på hvorfor. Hver eneste uke gikk jeg slike gråteturer. Av og til flere dager etter hverandre. Selvtillit hadde jeg overhodet ikke. Jeg var flink på skolen, men dette hjalp ikke så mye. Etter hvert ble jeg mer og mer innstilt på selvmord. Men, grundig som jeg er, så undersøkte og overveide jeg alle metodene. Skytevåpen hadde jeg ikke tilgang til. Kniv var for usikkert, man overlevde stort sett. Medisiner fantes ikke hjemme. Drukne var for jævlig. Kaste seg foran bil for usikkert. Gasse seg krevde garasje, og det hadde vi ikke hjemme. Henge seg var antakeligvis også en langsom måte å dø på. Jeg ville dø raskt og smertefritt. Noen sier det er feigt å ta livet sitt. Det er ikke det. Det er kjempemodig gjort! Jeg turte ikke jobbe seriøst med de "usikre" metodene. Og de sikre metodene (skyte meg, overdose eller eksos) hadde jeg ikke tilgang til. Ellers ville jeg vært død nå. Det er jo for jævlig når en jentunge på 10 år går rundt og tenker slike tanker. 10 år? Ja, og 11, 12...17 år...

Jeg spilte i korps og gjorde det bra der. Fikk mye ros og mye ansvar. Soloer. Ble tidlig forflyttet til første stemme. De første årene hadde vi en hyggelig dirigent, og hyggelige ansvarspersoner. Men så var det et generasjonsskifte, og den nye dirigenten og de nye ansvarspersonene tok seg ikke så mye av meg. Og jeg ble en outsider. En raring. Jeg spiller fremdeles i korps, og har ingen planer om å slutte i nærmeste fremtid.

På ungdomsskolen ble det litt bedre. I klassesituasjon ble det slutt fordi vi fikk ei streng frøken. I friminuttene fortsatte det, om enn i mindre grad. Jeg fikk tilhørighet med noen jenter i klassen, og vi var sammen i friminuttene.

Selv på videregående var det noen som slang dritt til meg. Men igjen, det var færre. Det var "taperne". Her husker jeg en litt pussig situasjon. Bj... i klassen var alltid litt spydig mot meg. Jeg var ingen moteløve og slang ikke rundt meg med penger og fine ord. En dag spurte han sarkastisk; hvordan bil har faren din da? Jeg svarte, som sant var, at pappa hadde en Mazda xxx som firmabil og en BMW xxx (stor og dyr) som privatbil. Og at jeg hadde ei boble (som var finere enn Bj...'s). Da ble han stille og var aldri spydig mer! Tenk at det skulle så lite til....

Narkotika prøvde jeg aldri. Mest fordi det var taperne som brukte det den gang. Og det var taperne som mobbet mest og råest. Taperne fra taperfamiliene.

Jeg var redd hver eneste skoledag i 10 år! Pluss at jeg var redd hver eneste gang jeg var et sted hvor jeg kunne risikere å treffe noen av dem.

Hvordan kom jeg ut av det?

Tilfeldig. Tilfeldig.

Tilfeldigvis flyttet det inn et ungt par ikke langt fra oss da jeg var 15. Tilfeldigvis turte jeg å manne meg opp til å spørre dem om jeg kunne gå tur med hunden deres. Tilfeldigvis sa de ja. Tilfeldigvis ble jeg bedt inn etter turen. Tilfeldigvis backet de meg opp. Tilfeldigvis ertet de meg godmodig, og lærte meg mye om meg selv. Jeg fikk være med på fester, drakk meg full første gang, var med på stranda, shoppet, var med på hundeutstillinger, hørte på musikk, ble forelsket i lillebroren til han som bodde i huset. Jeg var UNG på linje med andre. Jeg ble akseptert av vennene til dette paret. Disse var noen år eldre enn meg, men hyggelige alle sammen. Jeg var med og spiste middag på restauranter. På kino. Jeg VAR MED.

Tilfeldigvis kjente venninna mi' ei godt voksen dame som var kunstner. Her fikk jeg også et fristed. Dama var litt ukonvensjonell, litt original. Glad i dyr. Hadde massevis av kaniner. Jeg fikk en kanin og dermed en hobby jeg har drevet med stort sett hele tiden etterpå. Jeg kunne komme dit. Gråte og le. Høre henne fortelle morsomme historier om ting hun hadde vært med på. Folk hun hadde truffet. Vi drakk te og pratet. Jeg var med på kunstutstillinger. Var til og med med på å henge opp malerier til en utstilling. Traff hyggelige kunstnere som behandlet meg som folk.

Tilfeldigvis fikk jeg en bok til jul en gang. Evy Bøgenes' "Født på en søndag". Om taterjenta Astrid som ble mobbet på skolen. Jeg siterer fra boken:

"... Astrid satt stiv som en støtte, og det var som om hele dagens glede ble borte for henne.

-Kom hit opp til meg, sa frøken Smith til den gutten som hadde snakket. Da han sto foran katetret, spurte hun:

-Har Astrid gjort noe som hun behøver å skamme seg over?

-Nei, sa gutten og vred på seg.

-Nå, ikke det. Men det har du. Du kan pakke sammen og gå hjem. Gå hjem og skam deg.

.....

Men frøken Smith sa;

-Jeg skal si dere en ting, jeg, barn. Den største synd et menneske kan begå, det er å gjøre et annet menneske vondt. Og en ting til. Så lenge vi ikke selv gjør noe som vi behøver å skamme oss over, kan vi gå med løftet hode."

Dette brant seg fast i meg, og jeg bestemte meg for å løfte hodet mitt.


Jeg fikk mye hjelp av dyrene våre. Vi hadde katter. Etter hvert også kaniner. Jeg kunne gråte ut sammen med dyrene. Gråte inn i pelsen deres. Her kunne jeg gråte ut all verdens urettferdighet. Gråte og lure på hvorfor jeg skulle tas. Gråte og ønske visse personer til helvete. Aldri fortalte dyra det videre. Og alltid var de glade når jeg kom.

Jeg leste veldig mye. Alle slags bøker, men gjerne om folk som var litt annerledes. Også om selvsikkerhet, mobbing, ego osv. osv. Jeg leste at det var mulig å snu tankegangen sin. Jeg begynte i det små. Sto foran speilet og sa til meg selv; Anja, du har pene, brune øyne. Om og om igjen sa jeg dette. I ukesvis. Til slutt trodde jeg på det selv. Jeg løftet hodet mitt og så folk rett inn i øynene. Skjønte etter hvert at jeg ikke hadde så verst kropp heller, og fikk innprentet det i meg. Jobbet målrettet med å forandre meg selv. Ikke mange har jobbet så intensivt med seg selv. Man har heller ikke godt av det, sier psykologen min. (Jeg måtte dit i godt voksen alder. Ikke først og fremst pga. mobbing, men pga. fødselsdepresjon. Men vi fikk jo luftet mye der!) Han sier at jeg må slutte å jobbe med meg selv for å bli perfekt. At jeg har jobbet nok og har kommet langt. Og at det er ødeleggende for meg å fortsette å strebe mot det uoppnåelige.

En stor seier for meg opplevde jeg i tredje klasse på videregående. Jeg hadde i lengre tid vært forelsket i en gutt i klassen. Med oppbacking av ei venninne kjørte jeg dit han jobbet og ba ham på kino. Han var - om mulig - enda mer sjenert enn meg, men svarte omsider nei. Men det gjorde ikke noe. Jeg var stolt som en hane over at jeg hadde turt å spørre ham!

En periode trodde jeg at sex var kjærlighet, men jeg lærte fort. Jeg ønsket vel heller ikke å bli oppfattet som lett på tråden.

Da jeg var ferdig med videregående flyttet vi langt bort. Jeg hadde moderne sveis, slank kropp og normalt stilige klær. Rød "Boble" med GT-ratt, takluke, lettmetallfelger og lavprofildekk. Ganske store høyttalere i bilen. Og første skoledag fikk jeg senere høre at de hadde sett (og hørt) meg komme og straks hadde tenkt at her kommer det en tøffing. Vel var jeg fremdeles noe sær, men vi var en liten gjeng som holdt sammen. Festet sammen. Gjorde lekser sammen. Hadde fjøsvakt sammen. Et ganske greit år, egentlig! Jeg fant også en snill gutt jeg flyttet sammen med etter skolen var slutt. Vi holdt sammen et par år før jeg fant ut at jeg ville videre i livet. Fordi jeg hadde trent Tae-kwon-do tidligere, fikk vi gå i fred, og jeg hørte at det gikk rykte om meg på byen. At ingen måtte yppe seg fordi jeg var "farlig". Morsomt.

Jeg begynte på skolen igjen. Hadde et morsomt år til. Levde livet. Var stort sett med på alle festligheter (som sjåfør). Selv om jeg ikke drakk ofte, så var jeg oftest først på dansegulvet. Jeg kunne danse på bordet. Det var morsomt!

Jeg har drept eller torturert Frøken og de verste mobberne i tankene mange, mange ganger. Deilige bilder av disse som jeg hatet (og delvis fremdeles hater). Bilder av at de gråter og ber meg om tilgivelse. Psykologen min sier at det er bra at jeg har tatt livet av dem så ofte. Han sier at det var viktig for at jeg har kunnet bearbeide det som hendte.

Siste året på skolen skulle vi presentere oss selv. Her fortalte jeg at jeg hadde vært mobbet. At jeg manglet litt sosial trening og derfor kunne virke litt rar fordi jeg kanskje svarte galt eller gjorde rare ting. Men at jeg var veldig sosial og gjerne ville være med på det som skjedde. Jeg bodde på internat, og det ble faktisk til at rommet mitt ble "samfunnshus" for klassen og flere andre elever. Alle kom til meg. Vi drakk kaffe, te og sterkere saker. Spilte yatsy. Så på TV. Snakket. Mange fortalte meg at de syntes jeg hadde vært steintøff som fortalte om mobbingen. Jeg var fullstendig akseptert og ansett som morsom å være sammen med. Jeg fikk ny kjæreste og flyttet senere sammen med ham. Et forhold som varte i syv år og resulterte i et barn. Det beste skoleåret jeg noensinne har hatt!!! Helt suverent.

Hva mer har styrket selvtilliten min? Jo, det faktum at hver gang jeg virkelig har lagt an på en gutt, så har jeg kapret ham! (Nåja, det er ikke såå mange av dem, "bare" fire, men likevel!)

Idag

Jeg får masse positiv oppmerksomhet i korpset. Har venner. Får hyggelige bemerkninger for hvordan jeg spiller. For hva jeg har på meg. Opplever også at mange menn gjerne vil flørte med meg. Og det er jo slikt som styrker selvtilliten betraktelig!

Men, og det er et stort men. Jeg er liksom utrolig selvsikker. Blir oppfattet slik. Jeg kler meg litt utradisjonelt for den aldersgruppen jeg tilhører. Liker å skille meg litt ut. Men jeg er utrolig sårbar. I utgangspunktet er jeg redd for nye mennesker. Har en kjekk fasade som ikke akkurat viser mitt sanne jeg når jeg må ut i nye situasjoner. Hver gang jeg går forbi grupper av unger og ungdommer forventer jeg en eller annen slengbemerkning. På forhånd utarbeider jeg skarpe svar. Går på tå-hev og bare venter på kommentaren. Jeg er faktisk redd dem! Redd til det motsatte er bevist. Ikke særlig greit. Jeg har likevel lett for å stole på folk - og blir så uendelig skuffet om de svikter meg.

Jeg er egentlig ganske tøff. Men takket nei da jeg ble budt på gjensynsfest med de på videregående. Om jeg skulle ha dratt hit måtte jeg ha forberedt det grundig. Gått til stylist, frisør, profesjonell sminkør. Lånt pappas bil. Skapt meg en ytterst vellykket fasade. Jeg orket ikke møte dem. Løy og sa at jeg var bedt i bryllup den aktuelle dagen. Heldigvis bor de så langt unna at de sannsynligvis ikke fant ut av det.

Jeg trenger fryktelig mye positiv feedback. Trenger at de rundt meg viser at de er glade i meg hele tiden. Trenger hyggelige hilsener. Komplimenter. Suger til meg gode ord og kroppskontakt. Trenger kontinuerlige bevis for at jeg duger. Må stadig få bekreftet at jeg er god nok. Jeg er uendelig glad i de jeg er glad i. Kan ofre meg selv for dem.

Jeg tåler dårlig bitende kommentarer eller usaklig kritikk. Er kjapp til å sette ut alle piggene når noen kritiserer meg. Da kommer forsvarsverkene fram på et milliondels sekund. Det skulle ikke være slik.

Jeg kan være på toppen av verden og føle at alt går min vei. Så skjer det et eller annet. Eller jeg får en bitende kommentar. Og da faller jeg ned i grøfta igjen og må møysommelig kare meg opp igjen. Etter slike episoder kan jeg igjen få selvmords-tanker. Riktignok kommer jeg ikke til å gjøre alvor av dem - for jeg har noen å leve for, men tankene er der av og til. Og igjen er det så lite som holder meg tilbake.

Når jeg møter nye mennesker er jeg utrolig flink til å lese dem. Jeg sorterer folk forferdelig! Ja-mennesker og nei-mennesker. Til å stole på. Ikke til å stole på. Morsom. Kjedelig. Hyggelig. Utrivelig. Sorterer alle. Jeg er visst ganske flink til dette også, for antakelsene mine har ofte vist seg å stemme. Jeg er ganske inkluderende og åpen. Hater vitser som diskriminerer folk. Tåler ikke Harald Eia og Bård Tufte Johansen - og disse andre som lever av å drite ut svake grupper.

Mannen min spilte i både korps og band da vi møttes. Jeg har vært med i bandet i noen år nå, og stortrives på scenen. Jeg synger og spiller sax. Skriver låter selv. Får ros og skryt. Får virkelig brukt ekshibisjonisten i meg. Det trengs! Jeg har forresten skrevet ei låt om Frøken og hva hun gjorde mot meg. Teksten til "Frøken Du" (TONO-registrert) er slik:


Frøken Du - hvilken rett hadde du til å ødelegge et barn sitt liv?

Frøken Du - hvilken rett hadde du til å la de andre gjøre som de vil?

Frøken Du - hvorfor ødela du gleden i livet mitt ved å plage meg?

Frøken Du - jeg håper din samvittighet sakte men sikkert kveler deg!!



Hvorfor slukket du lyset i et kjærlighetshungrende barn den gang?

Hvorfor straffet du offeret ved å holde med dem?

Hvorfor stolte ei lita jente bestandig på hjelp fra deg

og var redd og oppløst i tårer hver gang du sviktet.



Frøken Du - husker du hva som hendte en vanlig dag etter storefri?

Frøken Du - husker du jeg var ærlig, bekjente min synd og fortalte deg

Frøken Du - at jeg fjernet et middel til mobbing fordi jeg var gått så lei

Frøken Du - husker du barna lo da du hev meg på gangen og skrek til meg?



HVORFOR SLUKKET DU ......



Frøken Du - jeg har venner, familie og moro, men ennå så husker jeg

Frøken Du - jeg har tro på meg selv, og har det egentlig bra

Frøken Du - men fremdeles så lever ei redd lita jente der inni meg

Frøken Du - som kommer frem hver gang noen minner for mye om deg



HVORFOR SLUKKET DU ......




Har lært at det er bedre å stikke fram hodet og mene noe - og kanskje bli halshugd - enn å ikke mene noen ting. Man oppnår mer ved å være tøff enn ved å være usynlig. Tøffere, javel, men også utrolig mye mer givende."


 
 
SØK

KONTAKT OSS
PULS
FG31
0340 OSLO

10 SISTE MOBBING
18.11.2002 16:50
Ukas dilemma
11.11.2002 07:37
Ukens dilemma
08.11.2002 15:25
Ny mobbe-lov forplikter
04.11.2002 14:19
Ukens dilemma
04.11.2002 11:56
Slik oppdager du mobbing
04.11.2002 11:39
Tro på barnet ditt!
29.10.2002 16:33
- Vær lojal mot barnet!
29.10.2002 16:21
Alt var "feil"
29.10.2002 16:09
Altfor lang vinter

Copyright NRK © 2001   -  Telefon: 815 65 900  -   E-post: info@nrk.no   -   04.01.2009 20:16