21.09.2014

Meteorer

De fleste vet at meteorer er duppeditter fra himmelrommet som kan lage kaos her nede på jorda. Men hva er de egentlig for noe?

Av:
Ingrid Spilde

Det er nok lett å innbille seg at verdensrommet bare er et kjempesvært tomrom mellom stjernene, men sånn er det altså ikke. Der oppe, mellom soler og planeter, suser fantasilionvis av steiner og isbiter og skrap rundt i noe som ligner et salig kaos. Himmelrusk med størrelse fra bitte små støvfnugg til kjempefjell vimer rundt, og rett som det er kræsjer de inn i hverandre så bitene hagler. Av og til blir slike biter slynget mot planeten vår, og når de treffer atmosfæren blir de til meteorer.

Romrusk på vei mot jorda!

Diger meteoritt på Natural History Museum (Foto: I.Spilde)Diger meteoritt på Natural History Museum (Foto: I.Spilde)

Meteorer er altså saker og ting fra rommet som ramler ned mot jorden. (Men det må være greier som kommer fra naturen, så skruer og hansker og tyggegummipapir som astronautene har mistet gjelder ikke.) I det de treffer atmosfæren begynner det å gløde noe voldsomt på grunn av friksjonen, så de minste meteorene fordamper rett og slett lenge før de kommer ned til bakken. (Se Newton-artikkelen ’Stjerneskudd’.) Men de største klumpene klarer ildprøven og deiser i bakken med et smell. Med det samme de har landet heter de ikke meteorer lenger, men meteoritter.

Asteroider

Det finnes flere typer meteoritter, men de fleste er småbiter fra asteroider. Asteroidene er en slags skrap som var til overs da solsystemet ble dannet for 4,5milliarder år siden. De er laget av metall og stein, og de fleste av dem har samlet seg i et digert belte mellom Mars og Jupiter. Man har funnet en hel haug av asteroidebiter på jorda, og de fleste av dem er laget av jern! Jern er nemlig et ganske seigt materiale, og mens steinmeteorer ofte sprekker i tusen biter når de treffer atmosfæren, holder jernklumpene helt ned til jorden. Men særlig gode å få i hodet er de ikke!

Mars-steiner

Av og til kommer noen heldiggriser over meteoritter som stammer fra månen eller fra Mars. Disse er kjempesjeldne, og forskerne blir helt vill i nikkersen når de klarer å slå kloa i en av dem. Det er ikke bare fordi de er verdt en haug med grunker, men fordi man kan finne ut en hel masse om Mars og månen ved å kikke på dem. Særlig om Mars. Siden ingen har vært på den røde planet og pelt med seg småstein og sånt, er marsmeteorittene de eneste håndfaste bitene man har å analysere.

På en av de dyrebare steinene har man funnet noen korn som kan være bitte små fossiler. I så fall betyr det at det er, eller har vært, liv på Mars! Men man er altså ikke helt sikre ennå, så forskerne holder seg rolige selv om de sikkert er i ferd med å tisse på seg av bare spenning. Sikre svar får man nemlig ikke før man drar opp og leter selv. Det skjer nok dessverre ikke med det aller første, selv om NASA pønsker ut lure planer, og vi i Norge allerede driver og lager planter som skal være med på freden. (Se Newtonartikkelen ’Astronaut-mat av verdens ekleste ingredienser’.)

Trøste og bære!!!

(Foto: NASA)(Foto: NASA)

Helt siden filmskaperne i Hollywood fikk gode nok spesialefekter, har vi fått vite mer enn nok om hvordan det kan gå med oss på jorden dersom noe virkelig svært treffer jorda. For hvis en hel asteroide på størrelse med en diger by skulle ramle med, midt i planeten så å si, har vi plutselig et digert hull, og et digert problem. For 65 millioner år siden gikk dinosaurene fløyten da en enorm asteroide kræsjet inn i kloden. I verste fall kan en slik kjempesmell utrydde alt livet på jorda. Og det hadde jo vært litt dumt, ikke sant?!!

Metall tvers igjennom!Metall tvers igjennom!

Derfor har forskerne vendt mangt et granskende øye mot himmelen for å lete etter truende himmellegemer. Man har allerede kartlagt de fleste kampeasteroidene som kan komme på kollisjonskurs med planeten vår, og hvis en av dem sikter seg inn på oss har vi gjerne noen tiår på oss før det smeller. Dermed er sjansene temmelig gode for å finne på noe smart i mellomtiden.

Verre er det med kometene. De kan gjerne dukke opp fra intet, og komme rasende i en usannsynlig fart. Vi får kanskje bare noen måneders betenkningstid før det smeller! Da kan det fort bli vrient å finne på lure løsninger, og enda verre å få tid til å sette dem ut i livet. Heldigvis er sjansene for at dette skal skje i nærmeste fremtid temmelig små, og LITT flaks skal man da ha!