Det finnes fedre som har ett hovedønske her i verden: Å få være sammen med sine egne barn, på lik linje med mor. Er det for mye forlangt i 2004? Åpenbart, for i Norge er det fortsatt slik at fedre kommer sørgelig til kort i samværet med barn etter samlivsbrudd. 7 av 10 menn ønsker mer samvær med sine barn enn de får. Denne uken møter du tre av dem i Brennpunkt. De er symboler på en skamplett i utviklingen av likestillingen i Norge. Denne gangen handler det ikke om kvinners likestilling, men om barns behov for å være like mye sammen med far som med mor.

Mannskamp burde være kvinnekamp

Det kan knapt kalles mannskamp, og burde være kvinnekamp god som noen. Menns stilling etter samlivsbrudd er blant de saker Brennpunkt de siste årene har fått flest tips om å belyse. Et minefelt av personverninteresser og konflikter med taushetsplikt og sakkyndige rapporter og domfellelser uten innsyn, gjorde at vi vegret oss. Og svært få av oss trodde det kunne være så ille som mange menn beskrev. Men etter at to kvinnelige reportere dukket ned i materien var vi aldri i tvil:

De var mer opprørt enn noen mannlig kollega over rettstilstanden, maktesløsheten og overkjøringen av mannen i disse sakene.

Torill Svaar og Aud Jøran Kalfoss har snakket med over 60 kilder i forberedelsene til denne saken. De plukket ut 15 menn, hvorav åtte ble intervjuet personlig av programskaperne. Av disse er det tre som står frem i filmen. Vi har hatt kontakt med deres advokater og deres ekskoner. De er ikke begeistret over vårt søkelys. Men ukas Brennpunkt handler ikke om parforholdene og hva som gikk galt. Vi møter heller ikke disse foreldrenes barn. Mennenes historier handler om systemet – om et system som er bygget opp rundt en forestilling om at mor er den beste omsorgspersonen.

Og la oss slå fast: Mennene som står frem er helt vanlige menn. De er ikke overgripere av noe slag. De er som oss andre – med styrker og svakheter. Ingenting tyder på at de er dårlige omsorgspersoner eller dårlige fedre. Likevel blir de overkjørt. De føler seg krenket og mistenkeliggjort. De blir ikke hørt. Rettsapparatet og regelverk er utformet slik at mor favoriseres. I 9 av 10 tilfeller bor barna fast hos mor etter samlivsbrudd – tilfeldig?

Utfordrer morsrollen

Fedrene utfordrer morsrollen, men opplever at mødre tvilholder på sitt hegemoni over barna. Barna blir en brikke i maktkampen mellom mor og far. Ett mantra hersker for alle fagfolkene som er involvert i disse sakene, og det er at alle avgjørelser skal være «til barnas beste». I praksis viser det seg svært vanskelig for far å vinne frem med ønsket om å få like mye samvære med barna som mor. De som har opptrådt likestilt i parforholdet som moderne fedre kommer heller ikke bedre ut. Og når mor vinner hovedomsorgen, følger det med full kontroll over barnas hverdag og status som den «beste» forelderen. For de uinnvidde: Loven gir ikke adgang til å dømme delt omsorg, en av foreldrene må få hovedomsorgen. Deri ligger også grunnlaget for store konflikter.

Med kontrollen over barna følger pengestrømmer fra eksmannen og det offentlige. Pengestrømmer som kan være omfattende og et motiv i maktkampen som mange advokater råder far å ikke ta opp. For det skal ikke handle om penger, bare barnas beste. Jo mindre far ser sine egne barn, jo mer betaler han. Mange fedre opplever dette som en dobbelt straff.

Foreldet likestillingssyn

Det hviler et politisk korrekt tåketeppe over «barnas beste», med føringer som har et foreldet likestillingssyn med seg i bagasjen. Mange fagfolk sier til far: Ikke forvent noen rettferdighet i rettsapparatet, fordi dommerne er ikke opptatt av det. De er bare opptatt av barnas beste. Og barnas beste er som oftest mors vilje.

Konsekvensen er ofte at en mor som vil hindre barnas samvær med far ikke har noe å tape på å sabotere dette samværet - for eksempel ved å flytte langt unna far. Det er det utallige eksempler på. Far og barn er hjelpeløse – praksis viser at politiet ikke rører en finger. Ved en fornyet stevning fra fars side til domstolen, blir sabotasjen overhodet ikke tillagt vekt. For når barna en gang er så mye hos mor, så er det ikke bra at de blir flyttet på. Så de forblir hos mor.

Samværsnekt belønnes av domstolene

På hvilke andre områder får en slik rettstilstand råde? Samværsnekt og boikott belønnes av domstolen, og ikke bare det: mødre som ønsker konflikt tjener på det. De fedre som utfordrer systemet oppfattes gjerne som kranglefanter, det blir brukt mot dem at de øker konflikten fordi de vil se sine barn mer. Høyt konfliktnivå skader barna, og fagfolkene og dommerne prioriterer da samvær med mor. Dette er teorien som fagfolkene støtter seg til.

Men hvem gavner det når far marginaliseres og blir en bifigur i barnas oppvekst? En far som i svært mange tilfeller blir deprimert, mister jobben, og av og til tar livet av seg. Over 30 prosent av fraskilte menn som ikke får det samværet med sine barn som de ønsker, får alvorlige psykiske problemer som en direkte følge av konflikten om barna. Også det brukes mot dem, de anses ikke «omsorgskompetente» og er ustabile rolleforbilder.

Skal vi tro våre kolleger i Akersgata går vi mot rekorder i antall skilsmisser i tiden som kommer. Mange av fedrene som ender i konflikt om barnefordelingen har neppe drømt om at de blir sett på som annenrangs foreldre. Mange av dem vil få sjokk når konflikten er et faktum. De må konstatere at verden omkring dem er langt mer opptatt av at det kommer flere kvinner i norske bedriftsstyrer, enn at skilsmissebarn får være sammen med far. 255.000 barn i dette landet bor fast hos en forelder, som oftest mor. Legg til familie og besteforeldre og venner – minst halvparten av Norges befolkning er direkte berørt.

Ved å la delt omsorg for barn etter samlivsbrudd være normen, hadde mange av konfliktene vært bilagt. Men politikerne vil ikke. Det eneste fedrene ber om er å være like mye sammen med sine barn som mor.

Er det for mye forlangt i 2004?