22.10.2014
En varslet krise:

Rom – en norsk hodepine

Sigøynerliv på 60-tallet

  • Skuelystne oslofolk stimlet sammen for å se på sigøynerleiren i byen i 1968.
  • Hver dag samlet det seg nysgjerrige nordmenn for å se på sigøynerne. Gassverktomta, Oslo sommeren 1968.
  • Kvinner og barn smiler til fotografen i sigøynerleiren på Gassverktomta sommeren 1968.
  • En norsk misjonær fra Pinsemenigheten tar kontakt med sigøynere på Gassverktomta i 1968. Misjonæren hadde erfaring fra Sør-Amerika, men dette var et nytt misjonsfelt.
  • Sommeren 1968 kom rundt 100 sigøynere til Oslo. De fikk slå leir på den såkalte Gassverktomta på Ankerløkka i Oslo.
  • Lillehammer 1955. Sigøynervielse i leiren. De samme sigøynerne har nettopp fått beskjed om å forlate landet med hjemmel i den såkalte ”sigøynerparagrafen”. Denne paragrafen ble fjernet fra norsk lov året etter.
  • Hokksund 1955. Eldre sigøynerkvinne i teltet sitt.
  • Hokksund i 1955. Sigøynersanger avsynges for NRKs reporter Odd Nordland.

De fleste norske romfolk fullfører ikke grunnskolen – myndighetene vet ikke en gang hvor mange norske rombarn som er i skolepliktig alder. Bare få har arbeid. Mange går på trygd, er funksjonelle analfabeter og bor i kommunale boliger, tross flere tiår med satsing på å få norske romfolk på skole og inn i vanlige boliger og jobber.

For 38 år siden sto følgende profetiske avsnitt å lese i en stortingsmelding om sigøynernes –eller romfolkets – situasjon i Norge:

«De sosiale følger av ikke straks å ta opp et arbeid blant sigøynerne kan bli katastrofale. Faren for en alvorlig kriminalisering og forslumming er i høyeste grad tilstede og det er i denne sammenheng grunn til å nevne at sigøynergruppen er i rask vekst. Ennå er problemet av et slikt omfang at det er mulig å løse det med relativt enkle midler.»

Fasiten anno 2012 er nokså dyster. Det har ikke stått på innsatsen – spesielt på 70- og 80-tallet. Men arbeidet med romfolket har vist seg å være svært vanskelig – sannsynligvis mye vanskeligere enn myndighetene trodde for snart 40 år siden.

På den ene siden ønsker myndighetene å inkludere romfolk i den vanlige norske majoritetstilværelsen, med barnehage, skolegang og arbeidsliv. På den annen siden lever romfolk flest litt på siden av samfunnet, med sin kultur, andre verdinormer og sosiale strukturer enn majoriteten av befolkningen. Det finnes ingen oversikt over hvor mange norske rombarn det finnes i skolepliktig alder. Offisielt finnes det ikke statistikk basert på etnisitet, kun på språk.

Uønsket

Som norsk, etnisk minoritet har romfolk en rekke rettigheter, og staten har en rekke plikter, men prosjekt etter prosjekt har blitt nedlagt, og arbeidet med å skaffe barna fullverdig skolegang og et framtidig yrkesliv går svært langsomt.

Fra å være uønsket i landet på 50-tallet, pekte Stortingsmeldingen i 1973 på at utgangspunktet for tiltakene må være de forholdene sigøynerne selv mener er uholdbare og at man må ta hensyn til deres ønske om å beholde sine kulturelle særtrekk.

Sosialdepartementet ansatte en konsulent som blant annet skulle følge sigøynergruppen tett, hjelpe til å skaffe sigøynerne fast bolig og få barna på skolen, og hjelpe dem gjennom systemet av offentlige tjenester.

Sigøynerleir fjernes på Kjørbod i Sandvika, fra 1979. Fra NRKs arkiver.

Sigøynerkontoret

”Avdeling for sigøynersaker” ble opprettet i mars 1973 for de om lag 120 sigøynerne som da holdt til i hovedstaden. Oppgaven var å følge opp stortingsmeldingen og bidra til en radikal forbedring av sigøynernes livsvilkår ut fra sigøynernes egne forutsetninger, gjennom bolig, skole og offentlige tjenester.

Utover på 70-tallet var undervisning for både barn og voksne i gang, og en egen barnehage og en ungdomsklubb ble åpnet i 1978.

Knusende dom

Etter ti år ble prosjektet evaluert i 1982, og dommen var knusende. ”Sigøynerarbeidet er for dårlig koordinert og strukturen sprikende. Dårlig utnyttelse av de samlede ressurser.” Videre hadde ikke sigøynerkontoret gjort nok for å få sigøynerne i arbeid. I stedet var flere sigøynere havnet på sosialhjelp.

For at sigøynerkontoret selv skulle slippe å ha ansvaret for å dele ut midler, ble kontorets penger overført til de enkelte distriktskontorene i 1986.

Det ble bevilget store summer til arbeidet og på det meste var 11 personer heltidsansatt for å gjennomføre prosjektene. I 1990 fikk Oslo kommune over 21,5 millioner kroner av staten til arbeidet med de norske sigøynerne.

Da bodde det rundt 330 sigøynere fordelt på ni storfamilier i Oslo, ifølge anslag fra Oslo kommune. Litt under halvparten av dem bodde i fast bolig, resten var uten fast bolig eller bodde i campingvogn. Boligprosjektet ble sett på som et av de mest vellykkede romprosjektene.

Som alle andre

Etter millionsvindelen mot Norges Bank på slutten av 80-tallet, der flere norske romfolk var involvert, og medieoppslag om et boligprosjekt i Holmenkollveien, havnet sigøynerkontoret igjen i nyhetsbildet i 1989-1990. Da gikk sosialminister Wenche Frogn Sellæg ut og sa at særomsorgen skulle stanse og kontoret legges ned.

Under avviklingen av sigøynerkontoret skrev rådgivende gruppe for sigøynerspørsmål at ”….bosettingsarbeidet er kommet så langt at det ikke lenger kan forsvares å ha et særomsorgsapparat med elleve tilsatte overfor et så lite antall personer som de norske sigøynerne er”

Byrådet i Oslo mente at heretter skulle sigøynere behandles som enhver annen innbygger, med samme rettigheter og forpliktelser som andre.

Sigøynerkontoret ble lagt ned, 11 stillinger ble inndratt og bevilgningene til sigøynerformål ble redusert fra 21,5 millioner til 8,7 millioner kroner.

Lagt ned

Sigøynerkontoret slo selv fast ved nedleggelsen at det ”styrker ikke utviklingen av en levende kultur når den friheten medlemmene av kulturen har, er friheten til å bli passiv sosialhjelpsklient eller trygdemottaker.”

Barnehage og fritidsklubb ble lagt ned, sigøynerkontoret oppløst og tjenestene ble desentralisert til bydelene. Romfolk skulle heretter få sosiale tjenester og bistand på linje med andre nordmenn. I dag blir rombarn sendt på skolene i bydelene der de bor, mens voksne har tilbud om voksenopplæring på Skullerud.

Skulk og sammenstøt

Ved skolestart 2004 var det oppslag i mediene om at 15 av de 19 barna som ikke møtte til skolestart var sigøynere. Skoleetaten varslet en rapport. Da kom sigøynerne selv på banen og ønsket seg et nytt sigøynerkontor, nye boliger og spesialskole for barna sine.

I 2008 braket romfamiliene Karoli og Jansen sammen i voldelige konfrontasjoner over interne uenigheter. Dette førte til at regjeringen kom på banen, og laget en ny handlingsplan. Den slår fast det samme som stortingsmeldingen i 1973: Sigøynerne har dårligere levekår enn andre nordmenn, og trenger tiltak for å få skolegang, arbeid og bolig. Dessuten ønsket regjeringen å bekjempe diskrimineringen av norske rom.

På slutten av 90-tallet ratifiserte Norge Europarådets konvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter og laget en egen stortingsmelding om norske nasjonale minoriteter. De norske romfamiliene får nå status som nasjonal minoritet.

I oppfølgingen av EU-konvensjonen blir tiltak for rom en egen post på statsbudsjettet i 2006, med to millioner kroner. Norge rapporterer oppfølgingen av forpliktelsene overfor nasjonale minoriteter til Europarådet hvert femte år, og har fått merknader til rapportene. Europarådet har også etterlyst flere tiltak for å bedre levekårene for rom i Norge.

Spådommen slo til

Imens blir spådommen fra stortingsmeldingen i 1973 virkelighet: De norske sigøynerne teller i 2008 rundt 700 personer, og sigøynerne selv forteller om problemer med diskriminering, fattigdom, rus, bolig og manglende utdanning og arbeid. Det er også mindre samhold i gruppen og større konflikter mellom familiene, og internt i noen av familiene.

«Det er vanskelig at vi voksne ikke har gått på skolen. Da får vi ikke jobb slik at vi kan tjene penger. Vi trenger penger for å leve, kjøpe alt mulig og betale hus. Når vi går til sosialkontoret og får penger blir de sjefen liksom. Og så kommer barnevemet,» forteller en av de intervjuede.

Noen av de intervjuede romfolkene peker på diskrimineringen:

«Jeg må hele tiden forklare at jeg ikke er en kjeltring, at jeg ikke er en av dem som er skyld i alt det gale som skjer. Jeg blir så trøtt av at jeg alltid må forsvare meg og forklare. Med en gang noen forstår at jeg er sigøyner, ja, så vet de liksom alt om meg. De har bestemt seg på forhånd. Jeg er liksom ingen. Noen må fortelle hvem vi er. Fortelle at vi ikke er like,» forteller en annen.

Etter sammenstøtene i sigøynermiljøet lager regjeringen altså en ny handlingsplan. Forsker Torbjørg Bay kartlegger miljøet gjennom intervjuer. Hun har tidligere arbeidet ved sigøynerkontoret, i barnevernstjenesten, vært flyktningkonsulent, skrevet hovedfagsoppgave i sosialt arbeid om sigøynere og intervjuet 16 kvinner og menn i forarbeidet til handlingsplanen.

Trenger hjelp

— Jeg sitter igjen med inntrykk av at hjelpebehovet er stort i deler av romgruppen. Mange er lettet over å bli lyttet til, bli forstått. De gir uttrykk for at dette er en mangel i det offentlige hjelpeapparatet, skriver Bay i rapporten til departementet.

Hun peker på at sigøynerne som er avhengige av trygdeytelser blir sårbare, og at dette skaper redsel og en "feilaktig" skolemotivasjon: De sender barna til skolen for ikke å komme i barnevernets søkelys.

— Jeg stiller meg uforstående til måten barnevernet jobber med sigøynere på, sier Bay til NRK, og henviser til barnevernlovens §4. — Barnevernet skal gjøre maksimalt av tiltak i familien, omsorgsovertakelse er siste utvei, men jeg har eksempler på at barnevernsfolk ikke engang har vært inne i hjemmet til barnet, sier Bay. — De må bygge relasjoner. Og det bedrer ikke relasjonene til sigøynerne at politi og barnevern henter barn på skolen, som skulle være et positivt sted.

«Ungene må på skolen, men vi vil også ha vår kultur. Vi må fortsette å reise. Det er veldig viktig, for det er faktisk de som er mest fastboende som er de mest belastede rusmisbrukerne og som er avhengige av sosialhjelp,» sier en annen av rommene hun intervjuer.

Halvparten på skolen

Kontakten med romfolket gav også en ny oversikt over miljøet. Bay fikk oversikt over til sammen rundt 600 norske romfolk i undersøkelsen. Av rundt 120 rombarn i skolepliktig alder i Norge gikk 71 på skole i osloområdet høsten 2008.

I et møte med Kunnskapsdepartementet gav skolene i Oslo uttrykk for at det lave oppmøtet blant romelever var et problem, og at assistenter noen ganger hentet barna hjemme.

Skolelederne meldte om ulike utfordringer knyttet til fraværet. Boforholdene må ligge til rette, foreldrene må ha tillit til skolen, og det må være et støtteapparat som kan hente og følge opp barna. I tillegg opplever mange rom det norske regelverket som vanskelig å forstå. Skolene har heller ingen oversikt over hvor barna oppholder seg til enhver tid.

Men rombefolkningen ser selv løsninger på problemene i intervjuene med Bay:

«Rombarna må lære å lese og skrive, gå på skole. Ellers er det umulig å tjene penger. Men rom må selv ta ansvar, bestemme seg, ikke bare holde barna borte. Det er de voksne som må motivere barna.»

«Skal vi kunne leve etter vår kultur, må vi også ha en plass til vogner, våre egne og gjester, familie som bor andre steder.»

«Jeg vet hva som vil være løsningen på sikt. Vi må ha et ressurssenter der folk kan komme å få råd. Der kan kvinnene sy tradisjonelle klær som vi kan selge. Vi kan ha en kafé der. De unge kan komme dit for å komme i arbeid. De kan lære data, lover og regler. Det blir meningsfullt. Det må foregå på romanes. Så kan myndighetene kontrollere at vi har framgang, at det skjer som det skal. På et sånt senter vil det være øyne over alt som ser hva som foregår.»

«Folk må få hjelp til å ordne opp i økonomien. Og de må få hjelp til lån slik at de kan skaffe seg leilighet, et sted å bo. Dette er viktig for at folk skal etablere seg. Min tanke er at vi må ha et møtested, et sted der vi kan ha møter, bryllup osv. Der folk kan komme å få råd og sånn. Og så må vi ha en sigøynerplass slik at vi kan samle oss om sommeren. Viktig å få skole også. Hvis folk får lønn for å gå der, da kommer de.»

Skole for semi-nomader

Regjeringen er usikker på om det er egen skole og egne klasser for rom som fungerer best, eller om barna bør gå på bostedsskolen. Romfolk selv er delt i synet på skoleordning, men de fleste ønsker at skolen skal kunne tilpasse seg den semi-nomadiske kulturen de lever i.

Dessuten gjentar mange at gruppen trenger et samlingssted i tillegg til fleksible avtaler med skolene. Det er ikke det regjeringen legger vekt på i sin handlingsplan i 2009.

Tiltak over samme lest

Allerede tidlig på 70-tallet var det tydelig for myndighetene at det ville få katastrofale konsekvenser for den norske rombefolkningen om det ikke straks ble gjort noe. På 70- og 80-tallet bidro sigøynerkontoret til å fokusere på skole og utdanning, boligsituasjonen og praktisk hjelp med offentlige tjenester.

En del rombarn begynte på skolen, men fortsatt er det nesten ingen som fullfører grunnskolen og enda færre som får seg en utdannelse og en jobb. Gapet mellom livsvilkår for norske romfolk og andre nordmenn har økt.

I 2008 laget Arbeids- og inkluderingsdepartementet en egen handlingplan for å bedre levekårene for rom i Oslo.

Opplæring, veiledning og dialog

I tillegg til å gi en oversikt over situasjonen, basert på Bays intervjuer og informasjon, består tiltakene i handlingsplanen for en stor del av nye løfter og flere planer om utredninger.

Handlingsplanen går også gjennom Norges folkerettslige forpliktelser overfor nasjonale minoriteter.

Tiltakene går ut på å utvikle voksenopplæringsopplegget som er i gang på Skullerud. Regjeringen ønsker flere utredninger om yrkesrettet opplæring og ulike utdanningstiltak for barn. Et mål er også å få voksne rom til å være assistenter for rombarn i vanlig skole. Oslo kommune får ansvar for å hjelpe rom i møtet med byråkratiet samtidig som den norske befolkningen skal få lære om romkulturen.

For å finne løsninger på utfordringene skal romfolk jevnlig delta i et ”samråd” med departementet. Staten ønsker også at romfolk organiserer seg.

Et barnehagetilbud er viktig for blant annet å få voksne på voksenopplæring, og Kunnskapsdepartementet vil utrede mulighetene for en omreisende pedagog for å lære rombarn norsk.

I tillegg skal det nasjonale arbeidet for barn og unge i storbyene utvides til å gjelde romungdom og rombarn. Til slutt foreslår regjeringen å videreutvikle mentorordningen Nattergalen, der studenter i barnevern eller sosialt arbeid er mentorer for barn i 8-12-års alder i grunnskolen.

Mangler kulturhus

— Handlingsplanen er mangelfull og full av fyndord som utløser penger, men den har ingen konkret betydning for sigøynerne. Kulturhus er ikke nevnt, påpeker Torbjørg Bay. — Sigøynerne har selv planene klare for et kulturhus.

— Vi må slutte å tro at majoritetssamfunnet vet best bare fordi de har skolegang. La sigøynerne sette premissene selv for det arbeidet som gjøres. De må få styre selv. På et ressurssenter eller kulturhus kan vi komme og møte dem. Der kan de ha kafé, drive opplæring og ha arbeidstrening, vise fram og selge håndverksprodukter. På et slikt ressurssenter kan lærere komme til barna, til jentene som blir tatt ut av skolen ved puberteten.

Bay foreslår at et slikt ressurssenter fungerer på samme måte som samlingssteder for religiøse organisasjoner. Hun viser som eksempel til hvordan Frelsesarmeen og Fretex er organisert, med ansatte på NAV-tiltak i gang med arbeidstrening og offentlig støtte i ryggen.

Gjør ikke nok

Barneombudet har gjentatte ganger meldt sine innspill på handlingsplanen til departementene. Ombudet er bekymret for at rombarnas familier lever nærmest på utsiden av det norske samfunnet og mener dette fører til at rombarna ikke får de samme mulighetene som andre barn i Norge.

Barneombudet kommer også med flere forslag til hvordan barnas perspektiv skal kunne bli bedre.

LOS-prosjektet

Av disse tiltakene er kun voksenopplæringen på plass, men Oslo kommune arbeider denne våren med å få ansatt en los som kun skal arbeide med rombarn og –ungdom under det nasjonale arbeidet for barn og unge. Det finnes allerede los-prosjekter i andre storbyer i landet, og i fire bydeler i Oslo, som blant annet skal redusere frafallet mot slutten av grunnskoleløpet.

Rom selv har uttalt at de ønsker prioriterte tiltak som kan bedre levekårene deres raskt. Men til tross for stortingsmeldingen i 1973, arbeidet til sigøynerkontoret, forarbeidet til regjeringens handlingsplan og juridisk gjennomgang av Norges internasjonale forpliktelser overfor rom, ønsker regjeringen likevel fortsatt flere utredninger og nærmere avklaringer av forholdet mellom nasjonal og internasjonal rett på opplæringsområdet med tanke på bedre oppfølging av roms rett til å ivareta sin kultur, sitt språk og sin identitet.

Mot arrangerte ekteskap

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) har arbeidet tett på deler av det norske rommiljøet og skrevet en rapport om situasjonen for norske rom. På eget initiativ, og fordi SEIF mener de ikke er hørt i saker som angår rom, laget SEIF selv i 2010 en oversikt over miljøet og hvordan romfolkets levekår kan bli bedre.

Opplæring og arbeid mot analfabetisme er sentralt, men SEIF ønsker også fokus på arbeidet mot at barn føder barn, mot arrangerte ekteskap blant mindreårige, og bedring av kvinnenes livssituasjon. SEIF ønsker dessuten et eget kulturhus for romfolket i Oslo, slik mange romfolk selv peker på som en del av løsningen.

SEIF har lenge gitt praktisk hjelp til romfolk fra alle familier overfor offentlige tjenester, men også holdningsarbeid innad i romgruppene.

Se også NRK Skole: Om romfolket og NRK Skole: Mange romfolk er analfabeter

LÅNEGRUPPE (Foto: Lotte la Cour)

LÅNEGRUPPE: En gruppe kvinner i Bangladesh garanterer for hverandre i en lånegruppe. Nå legger Norad om strategien, og vil ikke bruke norske bistandspenger på nye mikrofinansprosjekter. Foto: Lotte la Cour

Foto: Lotte la Cour

Finansierer ikke nye mikrolånsprosjekter

Mikrolån var et profilert satsningsområde i Norad i mange år. Nå er det brått slutt.