Deponiet er i utgangspunktet bygget for å ta imot lavradioaktivt avfall over 10 Becquerel per gram, men med varslede nye grenser skal nå også materiale helt ned i 5 Becquerel per gram inn i deponiet.

• Se nettsiden til Miljøverndepartementet: Strengere regler for radioaktive stoffer.
• Se også: Fakta om stråling

Fjellhallen har kapasitet til å ta imot 6 000 tonn, men kan utvides. Wergeland-Halsvik AS skal drive deponiet sammen med sin samarbeidspartner Norse Decom AS.

Et gammelt vennskap

Norse Decom AS er et datterselskap av Institutt for energiteknikk, og er drevet av Per Varskog, tidligere forsker ved instituttet. Varskog ledet arbeidet med å måle Brent Spar-avfallet før det ble sendt til Wergeland-Halsvik AS i år 2000. Det var Varskogs oppdragsgiver, Alfred Fyffe Robertson, i selskapet Wood GMC, som kom opp med planen om å brenne de 2224 tønnene hos Wergeland-Halsvik.

Varskog og Robertson fortsatte samarbeidet etter Brent Spar-prosjektet, og startet i 2001 selskapet Norse Decom AS. Sammen med nok en partner fra Brent Spar prosjektet, Wergeland-Halsvik AS, begynte de å legge planer om et fremtidig deponi i Sløvåg.

Familiær utredning

Norse Decom AS skulle tjene penger på deponiet. Samtidig stod selskapet bak konsekvensutredningen som lå til grunn for søknaden om å legge deponiet til Gulen.

Myndighetene var i første omgang ikke fornøyd med arbeidet, og krevde flere utredninger. Per Varskog hyret da inn blant andre selskapet Yera AS, som på det tidspunktet var eiet og drevet av hans kone. – Dette er uproblematisk, da både jeg og min kone var kvalifisert for arbeidet, sier Per Varskog.

Det er ikke ulovlig for tiltakshavere selv å skrive konsekvensutredninger, men Statens Strålevern var ikke klar over den familiære forbindelsen mellom Norse Decom AS og Yera AS.

En annen plan

Wergeland-Halsvik As og Norse Decom var ikke de eneste som ønsket deponiet. NOR Engineering Miljø AS ville ha deponiet til Sokndal i Rogaland. I utgangspunktet var myndighetene innstilt på Rogalands-alternativet, og Sokndal hadde fått alle godkjenninger, men oljeindustrien ville det annerledes.

Både oljeindustriens landsforening, Statoil og Gulen kommune gikk sterkt inn for Wergeland-Halsvik AS. Statoil inngikk til og med avtale om å sende sitt radioaktive materiale til Sløvåg før politikerne hadde tatt stilling til hvor deponiet skulle ligge.

• Les også på nettsidene til Oljeindustriens Landsforening: Statoil tildeler kontrakt for LRA-deponering

Oljeindustrien ville ha Wergeland-Halsvik AS og Norse Decom AS fordi de tilbød den billigste løsningen. Kommunen ville ha deponiet til Gulen fordi det sikret penger i kommunekassen.

Gullgruve i Sløvåg

Stortinget gikk til slutt inn for å legge deponiet til Sløvåg, og i fjor kom den siste godkjenningen fra Statens strålevern. Det skjedde trass i at SFT gjennom er årrekke hadde avdekket brudd på forurensingsloven, og regner Wergeland-Halsvik AS som en av de verste avfallsmottakerne i landet når det gjelder brudd på regelverket.

Les også: Avfallsverksemd med 35 lovbrot

I deponiet støpes tønnene inn i betong. Prislapp for å deponere ett tonn er 140 000 kroner. 50 000 kroner er kommunale avgifter til Gulen kommune. Av de resterende 90 000 kronene får Wergeland-Halsvik AS 72 %, og Norse Decom AS 28 %.