skilleHør DK i nettradioen (brun) skilleMusikk: Bach eller Beatlesskille_slutt
Verdt å vite 3_1
Her er du: NRK.no > Programmer > Radioarkiv > Verdt å vite Sist oppdatert 09:01
SENDETIDER
NRK P2 Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag kl. 12.03-12.30. NRK Alltid Nyheter lørdag 12.03 og søndag 15.03.
Verdt å vite
Post: RC41, NRK, 0340 OSLO
Tlf: 23 04 76 77
Faks: 23 04 74 70

 
Temasending 18. januar: ESO-observatoriet på Paranal-fjellet

En natt der jorda tar slutt

En natt i den chilenske ørkenen er som å oppleve jorda før livet ble skapt, eller etter at det ebbet ut. I ESO-observatoriet prøver astronomene å lære hvordan universet ble til.

Av Arnfinn Christensen. Publisert 18.01.2002 11:56. Oppdatert 10.06.2002 15:38.
LYD OG VIDEO  Lyd Video
Hjelp | Mer lyd og video
ALT OM:
I ørkenen ved den chilenske byen Antofagasta ligger det europeiske observatoriet for den sørlige stjernehimmelen. Ukas temasending er en reportasje fra denne høyteknologiske utposten i ødemarka.

Lyd og multimedia



Denne reportasjen kan også oppleves i multimedia med lyd og levende bilder eller høres om igjen som lyd her på NRK-veven.

Multimedia reportasje fra Paranal
Mer om gammaglimt

Stjernehimmel

Fra fjelltoppen ser jeg røde fjell og sletter under dyp blå himmel. Paranal kunne vært en utpost på planeten Mars, eller jorda før livet ble til, eller jorda etter at livet har ebbet ut.

Jeg får oppleve en natt på denne utposten, der stjernelys danser over bølgende hulspeil og lærer astronomene hvordan universet er laget.

ESO-observatoriet i Chile

Rustrød ørken

Bilturen opp til Paranal-observatoriet går langs en humpete grusvei gjennom rustrød ørken. Likheten med den røde planet er så stor at den amerikanske sonden Mars Pathfinder faktisk ble testet i dette området.

Endelig svinger vi av fra hovedveien. Sideveien er mykt asfaltert, for her er penger fra den europeiske astronomiorganisasjonen ESO satt i virksomhet på en øde fjelltopp der det tidligere bare var en værstasjon.

Total stillhet

Jeg får tildelt brakke nr. 13, som ligger i en liten gate av ombygde hvitmalte containere.

Et skilt advarer: Vær stille! Astronomene sover! Jeg låser meg forsiktig inn og gjør meg klar til første utflukt.

Vi kjører de siste tre hundre metrene opp til fjelltoppen. Vi er høyere enn Galdhøpiggen, himmelen er dyp blå, og jeg merker at jeg blir litt kortpustet når jeg går opp til platået der teleskopene står. Nå på dagtid er lukene trukket for. Fire høyteknologiske aluminiumstempler blinker i den skarpe sola.

Lynskarpt

Det er fire helt like teleskoper. Foreløpig brukes bare to av dem, men når observatoriet er fullt utbygd skal alle fire teleskoper kobles sammen slik at stjernelyset fra alle fire samles i ett punkt.

Når stjernelyset møtes, dannes sammensatte mønstre, omtrent som i bølgene når du kaster to steiner i en stille dam. Disse mønstrene kan astronomene tolke. Da får de bilder som er så skarpe at de kan se overflaten på andre stjerner og finne ut om de har planeter.

Sist lørdag ble dette systemet prøvet ut for første gang på to mindre teleskoper her oppe, og alt virket fint.

Vi går inn i en av teleskopbygningene. Det lille kameraet mitt må gi tapt for dybden og dimensjonene av det jeg ser. Det store hulspeilet som samler stjernelyset er over åtte meter i diameter.

Himmelens porter


Nå peker det rett mot senit, men i kveld skal jeg se portene mot himmelen åpne seg og teleskopet svinge ned til utgangsstillingen.

Hovedspeilet
Under teleskopet er det montert flere hundre små fjernstyrte enheter som skyver og trekker i speilet. Lufthavet bølger på seg og får stjernene til å blinke, og disse urolighetene gjør teleskopbilder uskarpe.

Men når hulspeilet bølger seg i motsatt takt, kan urolighetene i lufta oppheves. Dermed kan astronomen få bilder som er like skarpe som oppe i verdensrommet.

Håpefulle stjernekikkere


På den ene siden av teleskopfestet kan jeg se røret der lyset i framtida skal gå ned for å samles til ett punkt sammen med lyset fra de andre tre teleskopene.

Den største avstanden mellom teleskopene er to hundre meter, og med denne teknikken kan astronomene få like skarpe bilder som om de hadde ett stort to hundre meters speilteleskop! Ikke rart det knytter seg store forventninger til dette observatoriet.

Vi går ut på plassen foran teleskopene igjen. Under oss ligger skyhavet. Det meste av Stillehavskysten er dekket av skyer, og i Peru og Bolivia nord for oss herjer en voldsom flom. Men her på Paranal er himmelen blå 350 av årets 365 dager. Så sjansene er store for at jeg skal se stjerner i kveld ...

Kvelden kommer


Sola står skrått inn mot fjelltoppen når vi kommer opp noen timer seinere. Nå skal lukene inn til teleskopet åpnes.

Dempet visling fra pneumatikk og små klikkelyder er de eneste lydene som høres. En strime av lys vider seg ut når de store portene glir til side, og snart gløder rød kveldssol over hallen med det store hulspeilet.

Nå må jeg forlate bygningen, for normalt får ingen oppholde seg i teleskopet når det er åpnet for kvelden.

Sola sender et siste nålestikk av rødt lys og forsvinner under skyene over Stillehavet. I øst stiger jordskyggen opp over ørkenfjellene, en dypblå aning av natten som skal komme. Teleskop 1 og 2 svinger lydløst rundt for å møte stjernelyset. Jupiter og Saturn kommer fram i Soria-Moria-gløden fra den døende dagen.

Himmelguden


Hadde jeg vært en steinaldermann ville jeg trodd at dette var et rituale til ære for en himmelgud. Og på sett og vis ville jeg hatt rett. For her oppe ser astronomene lenger og lenger inn i skaperverket, og for den som tror blir ikke Gud mindre av det astronomene lærer her oppe.

Ritualet styres av datamaskiner, og etter finjustering av instrumentene overlates observatoriet til astronomene. Jeg møter dem i kontrollrommet. Flere av dem er besøkende som har ventet i ett år på å få slippe til denne natten.

Spent forventning


Mye står på spill, for hvis noe går galt kan det gå lang tid før de får et nytt forsøk. Men stemningen er rolig.

På dataskjermene kan jeg se hvordan glitringen fra en ledestjerne omdannes til korrigerende bølgebevegelser i teleskopspeilet. Trykk, temperatur og vindhastighet måles hele tiden. Blåser det for kraftig, må teleskopene stenges.

Riccardo Scarpa
Riccardo Scarpa sitter foran en av skjermene. Han kommer fra Venezia og er en av de faste astronomene her oppe. I kveld tar han bilder av en fjern galakse på oppdrag fra en av de mange astronomene som aldri kommer hit selv men som har fått prosjektene sine godkjent av ESO.

Galaksen er så svak at det store hulspeilet må samle lys i mange minutter før bildet er klart. Sekundene telles ned, og så trer bildet av stjernefeltet fram.

Regnbue


Neste trinn er å velge ut akkurat de små lysflekkene mellom sterkere stjerner som er selve galaksen. Dette bildet blir bare en smal stripe, men det gjør ikke noe, for det er spekteret til galaksen som skal studeres.

Lyset brytes gjennom et prisme og lager en liten regnbue, og utfra dette regnbuelyset kan astronomene se hva galaksen er laget av og hvor fort den beveger seg vekk fra oss. Denne galaksen er spesiell fordi den sender ut intense gammastråler. Nå vil astronomene prøve å finne kilden til gammastrålene ved å se på spekteret i synlig lys.

Ut i verdensrommet


Riccardo Scarpa forteller at bare to av de fire teleskopene foreløpig er i drift. De brukes til alle slags oppdrag der astronomene trenger å studere infrarødt lys, synlig lys, og de delene av det ultrafiolette lyset som ikke stoppes av ozonlaget.

Skal astronomene studere harde ultrafiolette stråler, røntgenstråler og gammastråler, må de opp i verdensrommet. Håpet er at teleskopene skal kunne kobles sammen til ett superteleskop seint i høst, men tidsplanene kan sprekke.

Ned i ørkennatten


Så er det på tide å la astronomene få arbeidsro resten av natten. Vi kjører ned igjen fra fjellet, med bare parkeringslys på. Her må det være så mørkt som mulig for at ingen forstyrrende lyskilder skal finne veien inn til hulspeilene.

Langt borte i ørkennatten blinker lysene fra en liten gruveby. Selv denne byen må vise lysdisiplin, og har fått nye og mer effektive gatelykter av ESO.

Vi runder en hårnålssving, og har fritt utsyn ned på venstre side. Gjennom bilvinduet ser jeg ikke de vanlige veiskiltene, hus og trær men den store Magellanske skyen.

Hadde jeg lent meg tilbake slik at jeg ikke så ørkenen, kunne jeg innbilt meg at jeg satt i et lite romskip på vei hjem fra en ekspedisjon ute i stjernesvermene. Og på en måte er det jo nettopp der ute jeg har vært...

LENKER
Multimedia reportasje fra Paranal - levende bilder og lyd
Mer om gammaglimt - fra Universitetet i Oslo
Siste saker:
Siste saker:

 
Kola promo
banner schrödingers katt 140
P2-Akademiets banner
10 SISTE VERDT Å VITE
Copyright NRK © 2008  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no