Den yngste krigsdeltakeren med medalje

Publisert 09.04.2001 13:41 - Oppdatert 24.04.2001 14:47

Det var et stadig renn av folk inn og ut av huset hjemme på gården, sier Åge Aulie. – De skulle ha mat og hvile og holdes skjult inntil de gikk videre på fluktruten til Sverige.

Åge Aulie husker godt hvordan det var som 10-åring i hjembygda. Foreldrene hans var aktive i motstandsbevegelsen, og for Åge og hans eldre bror Ole på 12 år ble det snart naturlig å være en del av flyktninge-aktivitetene. Det var mange ting smågutter kunne gjøre, som voksne mennesker ikke kunne ha gjort ubemerket. De kunne for eksempel møte flyktningene når de kom med bussen fra Oslo eller andre steder.

Da hadde broren min og jeg hemmelige tegn som viste flyktningene at de skulle følge etter oss. Ofte hadde vi med oss et spesielt nazi-blad som het ”Signal” under armen eller bakpå syklene våre, slik at når flyktningen så det, så visste de at det var oss de skulle møte.
Så slentret guttene tilbake til gården, med flyktningene på behørig avstand bak.

Andre ganger syklet guttene turer bort til vaktpostene i nærheten, for å se om de tyske soldatene var på vakt eller ikke. Eller de hentet tilbake sykler som var brukt av flyktninger, og syklet dem tilbake, slik at det ikke skulle se mistenkelig ut for andre. En guttunge på sykkel fram og tilbake, vekket ikke samme oppmerksomhet som en voksen på sykkel. Men ofte skjedde dette om natten, og med blendingspåbudet var det ikke lov å ha tent lykt. Ble man likevel oppdaget, kunne man risikere å bli skutt på stedet.

Det var ikke så greit for en mørkredd, liten gutt, forteller Åge. – Og ingen skulle jo vite noe om hva jeg og bror min dreiv på med den gangen. Selv om vi var oppe om natta, så måtte vi likevel gå på skolen annenhver dag, late som ingenting overfor lærere og klassekamerater, være flinke og kunne multiplikasjonstabellen og sånt. Jeg husker at jeg flere ganger var så trøtt på de sykkelturene om natta, at jeg sovna og havna i grøfta.
Åge beskriver opplevelsen av de skjulte aktivitetene som en gnagende følelse av spenning hele tida, som han aldri ble kvitt.

På flukt

Snart ble det for farlig også for Aulie-familien å bli i Norge, og de måtte selv flykte.
I grålysningen den 5. september 1944 satte Åge, broren og moren hans av gårde på den samme veien som de hadde ledet så mange andre flyktninger tidligere. De begynte turen forkledd som tyttebærplukkere. Etter først å ha gått ni kilometer til Årnes fikk de sitte på med en varebil. Åge tar oss med til stedet i skogkanten der de senere måtte de hoppe av for å gå videre gjennom skogen.
- Det var tett tåke og dårlig vær, minnes Åge. – Og vi hadde ikke kart og kompass, det var jo forbudt, så vi gikk liksom på følelsen inn i skogen. Det endte selvfølgelig med at vi gikk oss bort der inne, og vi vaset rundt i flere timer før vi kom inn i riktig retning.
Åge kikker opp i skogen og sier halvt i spøk , halvt i alvor:

Jeg har ikke noe lyst til å gå opp i den skogen igjen.
Da de endelig kom fram til Bjørknes, som var et sentralt sted for fluktrutene til Sverige, fikk de litt mat og en kort hvilepause, før de måtte videre. Også far ble gjenforent med familien her, etter å ha rømt tre dager i forveien.

I dag står det en bauta ved Bjørknes til minne om grenselosene, som Åge stolt viser oss. Fra Bjørknes bar det så videre mot svenskegrensen, først til fots, så med båt over innsjøene. Åge kan ikke huske at han var redd på turen, han husker bare at han var så sliten, så sliten. Etter et drøyt døgn kom de endelig fram til Mørkerud i Sverige, og på det tidspunktet var Åge så utslitt at han nærmest lå i koma i bunnen av båten. I Sverige var det fredelig og rolig, og nå trodde alle at de skulle få et trygt liv igjen. Men så enkelt var det ikke.

Flyktning i Sverige

Brødrene Aulie klarte aldri å tilpasse seg det rolige livet i Sverige. Etter all spenningen, hadde guttene et adrenalinnivå som ikke passet særlig godt sammen med å sitte rolig på skolebenken. De ble umulige å ha med å gjøre, og ble snart kjent som problembarn. I dag ville vi kalt dem for verstinger, og de ble utvist fra flere skoler.

En kan jo ikke bare skru av en krig på den måten, sier Åge. – Vi hadde nok det vi i dag kaller for traumer, men ingen var oppmerksom på det den gangen og vi fikk ingen hjelp. Dessuten fortsatte faren vår å gå som kurer tilbake til Norge, og vi var konstant redde for hva som kunne skje med ham. Vi reagerte med å bli opprørere, broren min og jeg.

Guttene visste heller ikke bestandig hvem som var til å stole på. Sverige var fullt av angivere, og senere viste det seg at en av lærerne ved skolen var nazist. Åge husker godt at den første oppgaven de fikk på svensk skole, var å skrive stil om flukten. Hadde de gjort det, ville de ha avslørt alle mulige detaljer i fluktruten de og andre brukte. Guttene visste at de umulig kunne skrive den stilen læreren ba om.

Mange tror at flyktninger skal ha det fint og være takknemlige med en gang de kommer til et trygt sted. Men sånn er det bare ikke. De aller fleste trenger hjelp til å bearbeide sine opplevelser. Ofte har jeg tenkt at selv om vi kom til et sted hvor vi stort sett kjente folket, kulturen, språket, skikkene – så fikk vi likevel problemer. Forestill deg da hvordan er å komme til et totalt ukjent kjent, der du verken kjenner språket eller kulturen, og du vet heller ikke om du kan reise hjem igjen. Kan noen vente at du skal klare å tilpasse deg sånn uten videre?

Tilbake i Norge

Frigjøringsdagen 8.mai i 1945 var full av jubel og glede. I hvert fall en stund. Men for Åge og familien ble alt bare verre.

En ting er å overleve krigen, en annen ting er å overleve freden, sier Åge stille.

Vi ble nervevrak hele gjengen, og vi måtte slite med de psykiske ettervirkningene av krigen i mange årtier etterpå. Familien gikk i oppløsning og mine foreldre ble til slutt skilt. Så det har vært tungt, veldig tungt. Selv led jeg vel av det man kan kalle spisevegring rett etter krigen, jeg var til slutt bare knokler og havnet på sykehus.
Åge er i dag svært opptatt av at barn som kommer hit med traumatiske opplevelser bak seg, må få den hjelpen de trenger med en gang, slik at de unngår de samme problemene som han selv havnet i.

Norge skal og må ta i mot flyktinger, men at man må være klar over at det ikke er problemfritt, ikke forvente at barna som kommer skal gli lett og greit inn i samfunnet vårt.
Selv sier han at han og broren ”ble brukt” under krigen. Mest fordi de var så unge at de ikke hadde noe valg. Likevel er han ikke bitter på foreldrene.

Jeg vet at mor syntes det var problematisk at hun var med på å trekke broren min og meg inn i alt dette. Men vi må huske på at alt det som skjedde den gangen, ble gjort i lys av den spesielle situasjonen landet og folket var i. Krig er et drittarbeid, noen må gjøre det, men de må også betale regningen for det etterpå, understreker Åge..

Til tross for den spesielle barndommen landet Åge og broren på et eller annet vis likevel på beina. Begge skaffet seg en militær karriere, kanskje fordi de søkte sterke og faste holdepunkter i livet. Åge ble major, og fikk et langt yrkesliv som tekniker i Forsvaret.

Nå trives han som pensjonist i nærheten av barn og barnebarn, men er stadig aktiv i Grenselos-foreningen og i Krigsveteran-forbundet. Av og til holder han foredrag på skoler om sine opplevelser under krigen.

Det er jo ungdommen som skal overta styringen i landet, så jeg mener vi eldre som har opplevd dette, vi har en plikt til å gi ungdom kunnskap. Vi må også sørge for at slike ideer som nazismen aldri får blomstre fritt igjen.

Åge Aulie er den yngste i landet som har blitt tildelt krigsdeltaker-medaljen. Men han vokter seg vel for å henfalle til noen som helst slags glorifisering av krigen. Han tror mange unge mennesker i Norge i dag har et urealistisk forhold til krigføring, og at de har liten kjennskap til hva smerte og slit er.

For alle oss som var med på det, husker vi best de tunge dagene på skauen og at alt var slit, slit og atter slit. De som ble helter, ble det fordi de var på rett sted, til rett tid og maktet å ta de rette avgjørelsene. Krig er ikke Rambo-slåssing med oljeglatte muskler, krig er noe dritt, avslutter Åge.

Lotten Christiansen, Migrapolis 29.mars.