NS-barnas skam

Publisert 15.12.2000 10:13 - Oppdatert 15.12.2000 10:17

Forsoningen

Under Bjørnsonfestivalen i Molde i august ble det arrangert et seminar om krigsbarna, hvor NS-barna var representert. Professor Jan Brøgger satt i panelet, og avslørte en manglende innsikt i hva NS-barnas problemer dreier seg om. Hans budskap var at de må slutte å skamme seg. Professoren kunne slå fast at NS-barna mobber seg selv. Brøgger ble et eksempel på hvor lite professorene i enkelte sammenhenger har å by på for å skape kommunikasjon mellom ei utsatt gruppe og samfunnet. I tillegg illustrerte hans uttalelser hvor vanskelig det er å skape forståelse i samfunnet for NS-barnas problemer. For Brøgger har jo rett; de bør slutte å skamme seg. Men livet er altså ikke slik Brøgger tror – at mennesker som gjennom et langt liv har levd i frykt for at familiehemmeligheten skal bli avslørt, bare kan skru av dette traumet og legge det bak seg. For å oppnå forsoning krever det en innsats både fra NS-barna og samfunnet. Stortinget bidro til det i 1995 da Stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl beklaget den lidelsen som ble påført NS-barna og tyskerungene. Men forsoningsarbeidet kan ikke stoppe der.

Familiehemmeligheten

NS-barnas lidelser dreier seg om en skam som ble befestet i barne- og ungdomsårene. Mor eller far ble dømt landssviker.At mange skammer seg fortsatt – 55 år etter 1945, er en realitet. Deres lidelser skyldes to forhold; relasjonen til foreldrene og erfaringene ute i samfunnet i etterkrigsårene. 55 tusen personer ble dømt landssvikere under rettsoppgjøret. Erfaringen som er felles er at familiene til de dømte også måtte lide for de som hadde tatt feil standpunkt. Mange NS-barn har opplevd ulike typer utestengelser i skolen og i fritidsaktiviteter. De ble påført foreldrenes gjerninger. Slike erfaringer setter spor i barne- og ungdomssinn. Hvordan skulle de håndtere forholdet til sine egne foreldre som var årsaken til problemene? Mange erfarte at foreldrene ikke ville snakke om deres bakgrunn som NS-folk. Det ble et tabu i familiene. Ettersom NS-bakgrunnen ikke tålte dagens lys i hjemmet, ble det også holdt skjult ute i samfunnet. Det ble en familiehemmelighet – og er det fortsatt for mange. Brøgger har rett i at NS-barna mobber seg selv. Men det er dumt å be de slutte med det. Kjernen i problemet er at mange ikke klarer å frigjøre seg fra dette traumet før de får støtte og anerkjennelse – utover professorens velsignelse.

Lojalitetskonflikten

Hvilken strategi skal NS-barna velge for å komme videre? Noen velger å ta avstand fra sine foreldre for selv å komme fri fra NS-traumet. Andre forsvarer sine foreldres valg, fordi de mener at foreldrene støttet partiet som de trodde var til det beste for Norge. Disse to strategiene kommer tydelig til uttrykk i de to foreningene for NS-barn som drives i Østlandsområdet. Inger Cecilie Stridsklev leder den ene, Ole Wilhelm Klüwer styrer den andre. Stridsklev legger vekt på at det norske samfunnet må ta en stor del av ansvaret for NS-barnas lidelser. Hun mener også at medlemmene av Nasjonal Samling fikk for strenge straffer etter krigen. Klüwers strategi er at NS-barna må frigjøre seg fra foreldrene. Barna kan ikke ta på seg jobben med å påpeke urett mot NS-medlemmene, fordi da vil samfunnet fortsette med å nazifisere barna. Det bidrar kun til å befeste NS-stempelet som de ønsker å legge bak seg.

Forskningen

Er det noen grunn til å fortsatt trekke frem NS-barnas historier? I forbindelse med Brennpunktprogrammet ”Født skyldig”, hvor NS-barn forteller om sine erfaringer, mottok redaksjonen telefoner fra folk som mente at NS-barna ikke fortjente noen oppmerksomhet. Innringerne hevdet at barn fra nazifamilier ikke kunne vente annet enn vanskelige tider etter det foreldrene hadde gjort. Telefonene var ikke mange. Men det viser at det fortsatt lever en mentalitet som ikke ser i nåde til barna av landssvikerne. Det er slike reaksjoner som er NS-barnas frykt – selv om de er oppmerksomme på at det er uberettiget. Det er i løpet av etterkrigstiden gjort utallige forskningsprosjekter om oppvekstvilkår for ulike grupper i Norge. NS-barnas barndom og ungdom får oppmerksomhet først nå når de er blitt mellom 45 og 65 år. Det er et vesentlig element at NS-barna skal slippe å dokumentere sine skjebner selv. Det er samfunnets ansvar å kartlegge hvordan vi behandlet taperne – både de skyldige og uskyldige, i etterkrigsårene. Resultatene av forskningen som nå pågår vil bli publisert i løpet av de nærmeste årene. Dette vil gi nyttig kunnskap som utfyller historien om norsk etterkrigstid. I tillegg kan det bety at det blir lettere for NS-barna å takle sin egen bakgrunn. For et av de største problemene for de 100 tusen NS-barna er at de hver for seg har trodd at de er alene om å ha vanskeligheter på grunn av familiebakgrunnen. Når samfunnet viser interesse for deres historier, blir det kanskje også enklere for hver enkelt å takle at en i familien valgte feil side under krigen – og at de endelig kan følge professor Brøggers råd – og slutter å mobbe seg selv.

Av Ole Jan Larsen og Magne Hansen