Å testamentere bort kroppen sin

Publisert 14.12.2000 08:16 - Oppdatert 14.12.2000 08:22

- Mor var forberedt på at far ville testamentere sitt legeme til Anatomisk institutt, men for henne ble det etter hvert svært vanskelig å tenke på hvor kroppen til enhver tid var, hva de gjorde med ham og hvordan han så ut. Hun hadde tross alt levd med ham i 50 år, forteller Kai Remlov.

For mange pårørende kommer de følelsesmessige omkostningene som en overraskelse. Blant annet at det drøyer før den kjære kommer i jorden. Opptil tre år kan det ta, før legemet blir frigitt for kremasjon eller begravelse. Det er lang tid for en som venter på en grav.

2000 nålevende personer står i arkivet til anatomisk institutt. Når de dør, blir de så raskt som mulig overlevert til instituttet for balsamering - og undervisningsvirksomhet. En etisk god og nøktern handling som medisinen har nytt godt av til alle tider, og fortsatt trenger norske studenter og forskere ca 60 legemer til en hver tid til sitt lærings- og utviklingsarbeid i anatomi. Men ordningen har en skyggeside.

Det er blant annet alle tankene og de indre bildene som kommer etterhvert som du blir orientert om at din kjære er flyttet til andre institutter. Det blir en rastløs sorg - som noen får store vanskeligheter med. Anatomisk institutt retter seg gjerne etter pårørendes ønsker og avbryter prosessen, men da må man først ha mot og tiltak til å be om at så skjer...

Uforutsigbare reaksjoner
Da Kai Remlovs far døde i fjor høst, hadde han testamentert kroppen sin til Anatomisk institutt. Moren var godt orientert, men som enke var det likevel hun som fikk de største følelsesmessige vanskelighetene med at det drøyet med å få mannen i jorden.

Hun reagerte sterkt på å få melding om at mannens legeme ble flyttet fra Oslo til Trondheim. Dette inngikk i informasjonsplikten til Anatomisk institutt, men for enken som hadde levd med sin mann i 50 år, ble det svært vanskelig å tenke på hvor kroppen til enhver tid var, hva de gjorde med ham og hvordan han så ut.

Som eldste sønn tok Kai Remlov til slutt kontakt med Anatomisk institutt i Trondheim, og ba om kremering så snart de hadde fått utført sitt arbeid. Dette ønsket ble etterkommet, og familien fikk sin urnenedsettelse under ett år etter dødsfallet - selv om kontrakten sa opp til to år.

Seremoni uten kiste
Den nøkterne far, som hadde testamentert bort sin kropp, ville ikke ha noen sermoni etter sin død - bare en rask overføring til instituttet. Kai Remlov måtte likevel diskutere med sin far på dødsleiet om hvordan en minnehøytidelighet skulle foregå, fordi familien hadde behov for et minnesamvær. Løsningen ble en mellomting - et samvær i krematoriet med taler og musikk, men uten den døde eller noen kiste...

I ettertid føler ikke Remlov at han avkortet farens siste vilje selv om prosessen ved Anatomisk institutt ble avbrutt for å oppfylle familiens behov om å få en grav å gå til. I sin henvendelse til instituttet understreket han at de måtte få gjøre sitt arbeid ferdig, før det kom til en så rask avslutning som mulig. Dermed føler familien at både fars og deres egne behov ble ivaretatt.

- Ingen av oss kan forutsi våre reaksjoner på et dødsfall. Dette er noe vi bare "må ta" når vi står i situasjonen, sier Kai Remlov til Sånn er livet.

Kortere brukstid?
Professor Eric Rinvik ved Anatomisk institutt i Oslo tar i mot Sånn er livet i et livssynsnøytralt kapell ved instituttet, der familien kan få sin minnestund med den døde tilstede. Han forteller at han forstår de følelsmessige vanskene pårørende kan komme opp i, og at instituttet derfor er innstilt på å rette seg etter familiens ønske underveis - selv om det måtte stride mot testators vilje.

- Det er nok behov for at pårørende er mer inne i bildet ved undertegning av kontrakten, slik at de er noe mere forberedt på informasjonene som vil komme fra instituttet etter at den dødes legeme er overført hit, sier Rinvik, som er åpen for at bestemmelsen om at instituttet skal ha opptil tre års brukstid på et legeme kan revideres.
- Dette er en gammel bestemmelse som ikke svarer til dagens behov, sier Eric Rinvik.

- Det er en eldgammel tradisjon vi fortsatt følger med å bruke døde kropper til studier. Kan ikke arbeidet etterhvert gjøres med modeller?

- Nei. Ingen ting er som det ekte. Vi opplever faktisk stigende interesse for disseksjon av legemer, også fra erfarne leger som trenger faglig utvikling og oppdatering. Selvfølgelig bruker vi også modeller i utdannelsen, men de har begrenset verdi, så jeg tror alltid det vil være behov for å ha legemer til disposisjon, avslutter professor Rinvik.


Av Per Frogner

Sånn er livet, NRK P2, 26.oktober 1999