Politikk og paranoia

Publisert 11.07.2001 14:43 - Oppdatert 12.07.2001 11:03

Når det internasjonale samfunnets rettssak mot den tidligere jugoslaviske presidenten Slobodan Milosevic kommer opp for krigsforbryterdomstolen i Haag, vil det ikke overraske Lavik om også eks-presidentens mentale tilstand blir trukket inn. Flere som beskjeftiger seg med såkalt politisk psykologi peker på at bl.a. Milosevic’s tanker om det serbiske martyrkompleks kan være et uttrykk for en paranoid personlighetsforstyrrelse.

Innbilte fiender

Det problematiske med paranoide ledere er at de kan beholde både styringsevne og makt når de øvrige mentale funksjonene er tilnærmet normale. Slike politikere kan fungere både rasjonelt, målrettet og effektivt til tross for en avvikende personlighet på grensen til det sykelige.

Paranoiaen kan vise seg som ubegrunnet og sterkt overdreven mistanke og tvil overfor andre mennesker. Man skaffer seg en mengde innbilte fiender både blant medarbeidere og motstandere. Andre tegn kan være manglende evne til å vise tillit eller å tilgi fornærmelser, og at man tolker harmløse bemerkninger som farlige trusler eller skjulte meninger. En sterkt overdreven tro på egen ufeilbarlighet er heller ikke uvanlig.

Kombinerer man dette med politisk makt, oppstår det mildt sagt en problematisk situasjon. Ikke minst i totalitære systemer. Josef Stalin og Adolf Hitler er to velkjente navn som forskere innen politisk psykologi har utpekt som klassiske eksempler på denne kombinasjonen. Man bør selvsagt ta hensyn til den politiske sammenhengen lederne opererte i før man stiller ”diagnosen”. Det finnes mange gode grunner for det man kan kalle rasjonell eller velbegrunnet mistenksomhet. Men både Stalins og Hitlers personlige psykologiske paranoia var likevel hevet over enhver tvil, mener Lavik.

Stalin fikk det bl.a. for seg at han var utsatt for en konspirasjon av jødiske leger. Og da president Roosevelt døde var han overbevist om at den amerikanske presidenten var forgiftet. I et brev til presidentfruen Eleanor Roosevelt tilbød han sin assistanse i jakten på gjerningsmennene. At Stalin fikk henrettet en mengde medarbeidere som han kunne hatt god bruk for, bl.a. flere høytstående offiserer som ble dømt for forhold de ikke hadde begått, var ytterligere en bekreftelse på tingenes tilstand.

Førerkultus

Allerede som soldat etter nederlaget i første verdenskrig fikk Adolf Hitler det for seg at han var utpekt av jomfru Maria til å bli Tysklands frelser. Førerkultusen startet på en måte allerede da. Dette ble dokumentert av den norske psykiateren Johan Scharffenberg så tidlig som i 1933, da han i en større kronikkserie analyserte Hitlers psyke på en så grundig og detaljert måte at både den tyske ambassaden i Oslo og utenriksdepartementet i Berlin krevde Scharffenberg tiltalt for injurier. Psykiateren så fram til en slik rettssak, som det imidlertid aldri ble noe av.

Også i mer demokratiske systemer finnes det eksempler, med den amerikanske senatoren Joseph McCarthys heksejakt på kommunister som kanskje det mest kjente. McCarthy satte et sterkt preg på USAs interne politiske liv på begynnelsen av 50-tallet. Men da han til slutt også gikk løs på kretsen rundt presidenten og den militære ledelse, hadde han gått for langt og mistet etter hvert den sterke sympatien han hadde opparbeidet seg blant det amerikanske folk.

Av nålevende politikere kan både Iraks Saddam Hussein og Zimbabwes Robert Mugabe være eksempler på ledere med paranoide vrangforestillinger, ifølge Lavik. Men også i vår del av verden og i vår kulturkrets kan paranoide personer med samfunnsmessige ambisjoner utrette stor skade. Stikkordene kan være ideologiske lederskikkelser, anførere for ekstreme religiøse sekter, terrorister og rett og slett byråkrater med stor innflytelse.

Nils Johan Lavik understreker at det å ”psykologisere” politiske lederes syn på seg selv og verden omkring ikke fritar dem for ansvar. Men å være klar over sammenhengen mellom personlig psyke og politisk makt er viktig både i historisk forskning og samtidsdebatten. Så får man bare håpe at vårt demokratiske system har mekanismer som fanger opp og avdekker de tilfellene som måtte dukke opp av den uheldige kombinasjonen politikk og paranoia.

Av Tor Risberg
Sånn er livet, NRK P2, 11. juli 2001