Jakten på orda

Publisert 26.01.2001 12:08 - Oppdatert 30.01.2001 08:58

”Nå dør jeg”

- Jeg svømte på rygg mens jeg kikket på noen mannfolk som forberedte seg til å spille vannpolo. De så helt rare ut, med kjempelange snorkler, noen snåle bukser dratt utenpå de vanlige badebuksene, svømmeføtter og tilbehør. Så svømte jeg rett inn i bassengkanten. Jeg tenkte med en gang: Nå dør jeg.

Ingebjørg Seip døydde ikkje. Men ho vart svært dårleg. Etter kvar vart ho lagt inn på sjukehus. Veslehjernen hadde fått seg ein kakk, ein slags nakkeslengskade som gjorde at dei automatiserte funksjonane som denne delen av hjernen tek seg av, ikkje fungerte som det skulle. Dermed måtte dei bevisste tankane ta over deler av styringa over funksjonar som det ubevisste vanlegvis tek seg av. Det førte til at det vart vanskeleg å kommunisera.

– Jeg følte at jeg var blitt helt dum. Jeg kunne simpelthen ikke tenke ordentlig. Språket datt delvis ut. Jeg kunne sitte i telefonsamtale med en venninne; etter noen minutter måtte jeg avslutte, det ble bare babbel.

Vardøger

”Jeg ønsket å finne et språk.”Slik opnar Seip si avhandling. Teksten hennar fortset: ”Ønsket om å finne et nytt språk, et som er ens ”eget” er bunnløst naivt. Vi er alle henvist til å uttrykke oss i et språk som vi ikke kan beherske, vi er henvist til denne fremmedheten for å kunne uttrykke det egne.”

Med denne erkjenninga kjem melankolien: ”Min egen tekst framtrer for meg som et svik, en kollaborasjon, som en objektivert selvutslettelse. Jeg skriver for å finne et annet språk, og jeg mister språket mitt mens jeg skriver.”
Dette skreiv du nokre månader før ulukka. Eg får frysningar når eg les setningane i dag. Det er ikkje så lite av eit vardøger i desse setningane – har du sjølv lese teksten opp att etterpå?
– Jeg har ikke det, jeg burde kanskje gjøre det, svarer Seip.

Kropp og tanke

Etter kvart kom ho i kontakt med feldenkrais-metoden.
– For meg representerte feldenkrais en alternativ inngangsport til hjernen min. Når hun som behandlet meg vred litt på en fot, så kunne jeg kjenne at noe skjedde oppi hjernen. Det blir en kroppslig måte å tenke på. En bevegelse fra kroppen til hjernen i stede for fra hjernen til kroppen. Slik blir det mulig å øve opp igjen det som er gått i stykker. Samtidig har jeg lært noe nytt om kroppen, om å kjenne etter, åpne opp. Og at vi har en ukuelig evne til å forandre oss, bygge opp igjen det som er skadet. At det aldri er for sent og at vi aldri er for gamle til å finne nye muligheter i oss selv.

Kva meiner du med å tenkja?
– Det er nok mer en kroppslig ting enn jeg før hadde forestilt meg. Jeg har erfart at kroppen og tankene henger sammen på en måte jeg før ikke la merke til. Men det betyr også at hvordan vi tenker er viktig for hvordan vi erfarer kroppen, og hvilke muligheter vi åpner for.

På lag med kroppen

- Jeg opplever at feldenkrais handler mye om nettopp dette. Man skal ikke presse seg selv på områder hvor kroppen gjør motstand – men heller spille på lag med den. I dag føler jeg at ting fungerer tilnærmet normalt, men jeg må gjøre ting på min egen måte, i mitt eget tempo.

Ingebjørg Seip meiner sjølv at historia hennar ber med seg eit viktig bodskap: Det er mogleg å komma tilbake. Alvorlege skader på kroppen kan lækjast, problema som følgjer med kan overvinnast.

– Men for å greie å begynne på det arbeidet det er å bli frisk, er det også viktig å akseptere de rammene som er, og ikke tenke at det er en tragedie om jeg ikke blir helt som før. Erfare at slik kan jeg også leve et meningsfylt og godt liv. Kan jeg spille ”vriåtter” er det greit. Da har vi et fundament å bygge oss opp fra, en trygghet som gjør at angsten for ikke å bli frisk ikke lammer oss helt. Alle liv kan være meningsfulle. Det å kunne sitte å skrive filosofi igjen er en ekstra gave som gir meg en intens glede, sier filosofen Ingebjørg Seip.


Av Tore Oksholen
Sånn er livet, NRK P2, 29. januar 2001