Når våren kommer, kryr de fram igjen, med bøtter, store vesker, koster og pågangsmot - plakatklistrerne. Du ser dem for deg som en gjeng halvfrika søtinger som er fast bestemt på å redde verden eller invitere til konsert. Sannheten er at plakatklistrebransjen er temmelig hard bak fasaden.

Maks ti plakater på veggen

- Dette er en bra plakatvegg, sier Anders og peker på veggen bak seg. Her er det ikke så mye drit, sånn som boyband og plakater for HitAwards. Her ville jeg nok hengt opp ti plakater, muligens over Pinnochio og Prima Vera.

Anders er profesjonell plakatopphenger. Han forklarer at ti plakater på rad er innenfor grensa for hva som er "godtatt" i plakatmiljøet. Alt over ti er sløseri, og et typisk kjennetegn på de som tjener penger på plakatklistringen.

- På vestkanten er det så få plasser som er dedikert til plakater at oppklistrerne bruker bil og bombarderer veggene. En halvtime senere kommer neste bil og henger opp nye plakater over. De folka der, driter i om alle henger på samme sted, de får betalt per plakat uansett.

Plakater er folkeopplysning!

Gamle og unge fiender

De kommersielle opphengerne er uglesett i det idealistiske miljøet. Men en fiende de alle kjemper mot, er gamle damer og middelaldrende menn, folk som har tatt mål av seg å rengjøre byen. De sammenligner plakatoppheng med tagging, og river ned for fote. Anders synes sammenblandingen er urettferdig og trekker frem plakatenes funksjon.

- Plakater skaper mangfold i kulturen ved å fortelle folk om hva som skjer i byen. Før i tiden visste man råd mot plakatsabotørene, smiler Anders og røper de blodige triksene hans forgjengere brukte....



Tilrettelagt for nett av Una Cecilie Børja, NRK Upunkt