|
 | | 9. kapittel Oppgjørets time
er skrevet av
Lina Krogh
Marie Harbo Dahle
Petter Gåre Søraunet
Cecilie Dahl Rian
Idet Gallesten og vannverkssjefen gikk ut døren, snudde Gallesten seg mot dem og gliste ondskapsfullt, samtidig som han hveste:
"Arktis neste!"
Så hørte de låsen smekke igjen. Fjernt kunne de høre Gallesten snakke muntert om at han alltid hadde likt vann og store bassenger.
Hjortefot og Ørneøye så på Ellen, Ophelia og Ole Bull.
"Hmmm, lurer på om ikke dere skal få lov til å besøke kameraten deres?"
"Hva har dere gjort med Halvorsen?", ropte Ellen. "Hvis han er skadet så....!"
"Rolig," avbrøt Ole Bull henne. "Vi skal nok greie å ta oss av bandittene."
"Ser ikke slik ut," sa Hjortefot, og ba Ørneøye om å hente tau til å binde dem med.
Halvorsen rev og slet i døren, men den var som limt fast.
"Den uventede hjelpen burde vært her nå," sa han til seg selv. Så, plutselig gikk døren opp og Ørneøye kom løpende inn uten å legge merke til Halvorsen, mens han snakket med seg selv:
"Jeg må ha tau. Hvor er det et tau? Der på veggen. Nei"
"Jeg er en av de 95% som får uventet hjelp!" tenkte Halvorsen fornøyd og smatt ut i gangen.
Der ventet han til Ørneøye kom ut igjen og snek seg så etter ham tilbake til der de andre ble holdt fanget.
Imens hadde Gallesten og direktøren nådd rommet med den største vanntanken. Gallesten prøvde å late som om han var kjempeinteressert, men egentlig hadde han bare èn tanke i hodet:
Hvilken av tankene var den som fordelte vannet til Grûnerløkka? Han smilte fraværende til vannverkssjefen, som virket aldeles henrykt over å få vise frem vannverket sitt:
"De fleste synes jo at det å arbeide med vann og slikt er kjedelig og unyttig, men uten oss hadde de jammen blitt tørste! Eller hva, herr Gallesten? Nå skal jeg straks vise deg rørsystemet vårt, men aller først skal du få se på noen vannprøver. Bare et lite øyeblikk!"
Hun forsvant ut av rommet uten at Gallesten fikk stoppet henne.
"For et plagsomt kvinnemenneske. Jeg blir visst nødt til å finne tanken til Grünerløkka selv."
Gjemt bak en søyle så Halvorsen at Hjortefot og Ørneøye forsvant innover i korridorene.
Han smøg seg frem, åpnet døren og så vennene sine ligge bastet og bundet på gulvet.
"Halvorsen!" ropte Ellen, "Er du like hel? Har de skadet deg?"
"Jeg er helt fin og klarte å få opp tauene. Nå skal jeg hjelpe dere!"
Gallesten stod ved siden av en stor vanntank og holdt reagensrøret triumferende opp i luften. Han lo høyt og ondskapsfullt og lignet mest på en gal vitenskapsmann fra en sprø film. Ved siden av ham stod de to forræderne og smilte henrykt. Så åpnet Gallesten korken på reagensrøret. Det røde serumet sendte opp små, runde bobler til overflaten der de sprakk med små knepp. Gallesten ga røret et smellkyss. Så ba han Ørneøye åpne en luke i tanken.
Gallesten skulle akkurat helle serumet i vannet. Da – PANG! Døren smalt opp, og inn bykset Halvorsen. Han løp rett på Gallesten med sånn kraft at Gallesten mistet reagensrøret i gulvet. Så deiset han overende på gulvet med Halvorsen over seg. Reagensrøret trillet bortover gulvet. Det var ikke knust, men serumet rant utover. I mellomtiden hadde Ørneøye åpnet luken i tanken. Vannet fosset utover og Hjortefot og Ørneøye mistet balansen og gled. Gallesten og Halvorsen ble klissvåte der de rullet rundt hverandre. Rundt dem rant det tusenvis av bekker med vann bortover i sprekkene i murgulvet.
Halvorsen klarte såvidt å slite seg løs fra Gallesten og karre seg på beina, samtidig som Ellen, Ophelia og Ole Bull overmannet Hjortefot og Ørneøye. De var tre mot to, og temmelig illsinte. Snart var forræderne bundet med sine egne tau. Men Gallesten hadde ikke gitt seg. Febrilsk prøvde han å sope sammen de siste dråpene av serumet oppi reagensrøret for å få helt dem i vanntanken, samtidig som han prøvde å spenne bein for Halvorsen. Halvorsen gled og falt pladask. Før han fikk summet seg, var Gallesten kommet et godt stykke oppover stigen på siden av vanntanken. Om han nådde toppen, ville han få spredt serumet i vannrørene. Noen dråper vill være nok til å forgifte alle på Grünerløkka. Da våknet Ellen! Som et ekorn føk hun oppover stigen. Gallesten stod nå og balanserte på kanten helt oppe på toppen av tanken. Ellen kastet seg opp og frem og fikk tak i buksebeinet hans. I en brøkdel av et sekund vaklet han. Reagensrøret fløy gjennom luften, traff kanten av tanken og gikk i tusen knas. De siste serumdråpene rant nedover – på utsiden. Ikke én dråpe nådde vannet!
Gallesten mistet balansen fulstendig og falt som en hval ned i tanken og ble liggende og gispe etter luft.
Med ett kom Det Hellige Skinnet flyvende og la seg foran føttene deres. Det hadde fått et nytt bilde i tillegg til de som var der fra før. Det viste de fire stifinnerne, fjæren, Gallesten, forræderne og vanntanken. En elv slynget seg rundt det hele. Det måtte være Akerselva.
"Unnskyld, men hva er det som foregår her?"
Sjefen for vannverket stirret spørrende på dem. Henne hadde de glemt alle sammen.
"Hvis vi kan gå inn på kontoret ditt," sa Ellen , "så skal du få hele historien."
Og så fortalte de henne om alt som hadde skjedd. Om brevet fra Ole Bull, skinnet, Røde Larsen og alt det andre. Da de fortalte om hvordan Gallesten hadde fanget Halvorsen, kom sjefen for vannverket på at kjeltringene fortsatt var innesperret i tankrommet.
"Vi må ringe politiet og få dem til å fiske opp Gallesten."
"Men aller først er det noe jeg vil ha greie på" , sa Ophelia og marsjerte med bestemte skritt mot tankrommet. Ole Bull, Ellen og Halvorsen fulgte undrende etter henne.
Vel fremme stirret Ophelia gjennomtrengende på Gallesten oppi tanken og spurte så:
"Hvordan kan det ha seg at du vet hvordan man kommer seg inn og ut av indianerleiren?"
Gallesten pekte på Hjortefot og Ørneøye:
"De to lærte meg det."
Ole Bull sendte Hjortefot og Ørneøye et lynende blikk. De krympet seg og prøvde å se en annen vei.
Politiet fikk halt opp Gallesten og tok også med seg de to forræderne og fikk brakt alle sammen til fengselet.
Dagen etter var det store overskrifter i alle aviser: "Gift i Akerselva".
De som orket å lese videre, fikk servert den utrolig historien om den gamle damen og hennes to unge venner som på eventyrlig vis hadde berget elva og beboerne fra Gallestens skumle planer. Ikke alt var like lett å skjønne, og ikke alt var helt sant heller. Men sensasjonen var et faktum og bildet av de tre heltene tok hele midtsiden.
"Dette var noe annet enn da jeg var blåveispike på baksiden av Hamar Arbeiderblad i fjor vår," tenkte Ellen.
Men de sa ingenting om indianerne. Ole Bull hadde inngått en evighetskontrakt med sjefen for vannverket om å vokte vanntankene mot skumle planer. Og som takk for hjelpen fikk Ellen, Ophelia og Halvorsen lov til å besøke indianerleiren så mye de ville.
Endelig ble det tid til å drikke saft i indianerkanoen i Ophelias stue. Og da Ellen og Halvorsen ringte på hos Ophelia en gang utpå vårparten, ble de som vanlig tatt imot med en mugge Huckleberrysaft. Men denne gangen var det noe annet de kom for.
"Du Ophelia," sa Ellen, "husker du da vi kom til deg første gangen og du sa at du ikke kunne lappe sykler?"
"Ja, det husker jeg!" kom det ute fra kjøkkenet.
"Du skjønner, Halvorsen punkterte i dag, og vi tenkte at dette var en fin sjanse til å lære deg å lappe."
"Hvis jeg slipper å ta ettårig sykkelreparatørutdannelse i Sandnes, så," sa Ophelia.
"Sandnes. Tettested utenfor Stavanger. Trettifemtusen innbyggere. Grønt byskjold med Aladdinlampe. Fotballag som heter Bryne."
"Hakk i plata Halvorsen, det der har du sagt før," lo Ellen.
"Og dessuten er det faktisk feil, mitt unge vandrende leksikon", avbrøt Ophelia. "Hva lærer dere egentlig i geografitimene på skolen nå om dagen? Alle vet at Bryne og Sandnes er to forskjellige steder i Rogaland, og.."
"Vi du lære å lappe, eller vil du ikke lære å lappe?" sa Halvorsen febrilsk
"Heia ham-Kam!" ropte Ellen og styrtet nedover trappene.
| |
| 
|
