|
 | | Årets siste "Ukens Lørdagsstjerne":
Lina Krohg
Lina Krohg er 13 år og kommer fra Hamar. Her er hennes forslag til siste kapittel:
Gallesten og sjefen for vannverket gikk ut av døra.
Hele tiden kunne de tre stifinnerne høre ham snakke om at han alltid hadde likt vann og store bassenger.
Han snudde seg i døra og ba Hjortefot og Ørneøye om å passe godt på spionene.
De lukket døren etter dem, og gliste mot de tre stifinnerne:
- Hmm, lurer på om ikke dere skal få lov til å besøke kameraten deres?
- Hva har dere gjort med Halvorsen, ropte Ellen, Hvis han er skadet så…så..
- Rolig, avbrøt Ole Bull henne, vi skal nok greie å ta oss av bandittene.
- Ser ikke slik ut, humret Hjortefot.
Han trakk en pistol og siktet på dem mens Ørnøye bandt hendene deres bakpå ryggen.
Så førte de dem samme vei som de hadde kommet.
Halvorsen hadde prøvd å få opp døren, men den var som limt fast.
- Jeg er nok en av de 5% som ikke får uventet hjelp, tenkte Halvorsen, og enda en tåre rant nedover det våte kinnet hans.
Men etter en halvtime hørte han fottrinn og stemmer.
Døren åpnet seg, og Ophelia og de andre ble dyttet inn.
Da alle hadde rast fra seg i det mørke rommet, og var kommet til ro, hørte de Halvorsens stemme lengst inne i kottet:
- Jeg er nok en av de 95%, likevel.
- Halvorsen? Er du like hel? Har de skadet deg? Har du vondt noen steder?
Ole Bull, Ophelia og Ellen ropte i munnen på hverandre.
- Jeg er helt fin, svarte Halvorsen. Jeg klarte å få opp tauene og kan hjelpe dere.
- Så sett i gang, hva venter du på, sa Ole Bull ivrig.
Halvorsen var allerede i gang.
Det tok ikke mer enn fire, fem minutter før alle var fri og satt og gned de såre håndleddene sine.
- Vi må få opp døren, sa Ole Bull.
- Nytter ikke, svarte Halvorsen, den er laget av hardeste eik, og dessuten er den låst.
- Har noen fyrstikker eller lighter, spurte Ellen, så vi kan få et lite overblikk.
Alle lette. Det tok lengst tid for Halvorsen, som lette seg igjennom alle lagene med gensere og jakker. Til slutt fant han noe.
- Jeg har en eske Nitedals Hjelpestikker. De ble først produsert i 1922 og har innbrakt over 46 millioner kroner til veldedige formål. Hver eske har i gjennomsnitt 45 fyrstikker, men denne har bare en. Den må oppbevares utilgjengelig for ba…..
- Dette ække tiden for fakta, Halvorsen, sa Ellen, trekk av fyrstikken!
Ophelia hadde ikke sagt så mye, hun satt og tenkte. I skjæret fra fyrstikken, kunne Ellen se et smil som bredte seg over leppene hennes. Men så sluknet fyrstikken, og det var vel like bra, for nå hadde Ophelia tårer i øynene.
- Hva smiler du av, spurte Ellen henne, dette er ikke akkurat morsomt.
- Hæ …. hva, jo, jeg mener, snufset hun, Røde Larsen, bestefaren min…, hun snufset igjen, sendte meg et budskap. Han sa at han skulle få tak på kjeltringene.
- Og få oss ut? spurte Ole Bull.
- Ja, det også, men først skurkene, svarte Ophelia.
- Da er det vel bare å vente, da, gjespet Ellen og la hodet på skulderen til Ole Bull.
Vekk meg hvis jeg sovner. Hun gjespet igjen og sovnet.
Imens hadde Gallesten, sjefen for vannverket og de to indianerne kommet fram til den største tanken. Akkurat da Hjortefot og Ørneøye skulle til å oppholde henne slik at Gallesten ubemerket kunne slippe serumet ned i tanken, snappet vannverkssjefen skrinet med reagensrøret ut av hendene hans, sendte et velrettet karatespark mot nærmeste skurk, slik at alle tre tumlet over rekkverket og ned i vannet. Hun slengte et par livredningsbøyer ned til dem, slik at de kunne holde seg flytende til politiet kom.
Hun løp ut. Idet hun låste døren etter seg, ropte hun mot kjeltringene:
- Trodde dere virkelig at jeg lot meg lure? Forgifte Akerselva? Aldri! Døren smalt igjen og lyden av skrittene hennes ble svakere og svakere.
Hun løp til kontoret og videre gjennom hallen og ut glassdøren. Da hun stod utenfor døren til kottet, var det som om hun kom ut av en salgs transe. Hun hørte stemmer som ropte om hjelp.
Hun tok fram nøkkelknippet sitt og prøvde alle nøklene i låsen. Som vanelig var det den siste som passet. Hun låste opp, og ble ikke lite forskrekket da hun så de fire som satt sammenkrøpet der inne.
- I all verden, sa hun. Lenger kom hun ikke før Ellen ropte til henne:
- Du må forte deg, det er Gallesten som er spionen, han vil forurense hele Akerselva, slik at vi blir viljeløse og må flytte til Nordpolen……
- Ja, jeg vet det - på en måte, svarte vannverkssjefen. Så fortalte hun dem om stemmen som hadde forklart henne alt, og at noen liksom hadde tatt styringen over kroppen hennes og om det overraskende karatesparket.
- Det må ha vært Røde Larsen, sa Ophelia og Ole Bull i kor.
- Han var en mester i karate, fortsatte Ophelia, og hørtes veldig stolt ut.
- Ophelia, Ole Bull, Halvorsen og min lille stifinner Ellen, hørte de Røde Larsens stemme si.
Dere har løst oppgaven. Akerselva og beboerne her er reddet. Godt jobba!
Med ett kom det gyldne skinnet flygende og la seg foran føttene deres. Det var kommet et nytt bilde på det. Det var av de fire stifinnerne, av fjæren, og av Gallesten, Hjortefot og Ørneøye i den store vanntanken. En elv slynget seg rundt det hele. Det måtte være Akerselva.
- Takk, bestefar, hvisket Ophelia.
- Unnskyld, men hva er det som foregår? Hvem var det som snakket?, spurte sjefen for vannverket.
De andre stirret. De hadde helt glemt henne.
- Hvis vi kan gå inn på ditt kontor, sa Ellen, så skal du få hele historien.
Og så fortalte de henne om alt som hadde skjedd. Om brevet fra Ole Bull, skinnet, Røde Larsen og alt det andre. Da de fortalte om hvordan Gallesten hadde fanget Halvorsen, kom sjefen for vannverket på at kjeltringene fortsatt lå i tanken.
- Vi må ringe politiet, sa hun, og få dem til å hente dem.
Som sagt så gjort. Gallesten og co ble fisket opp og brakt til politiarresten.
- Her kan dere sitte til dere blir tørre. Kanskje en stund til også, sa politimannen som låste dem inn.
Han fikk rett. Dagen etter var den store overskriften i VG: ”Gift i Akerselva”. Med litt mindre bokstaver fikk de som gadd å lese videre servert den utrolige historien om den gamle damen og hennes to unge venner som på eventyrlig vis hadde berget elva og beboerne fra Gallestens skumle planer. Ikke alt var like lett å skjønne, og ikke alt var helt sant heller. Men sensasjonen var et faktum og bildet av de tre heltene tok hele midtsiden.
Dette var noe annet enn da jeg var blåveispike på baksiden av Hamar Arbeiderblad i fjor vår, tenkte Ellen.
Oppstyret la seg fort og Ellen, Halvorsen og Ophelia fikk endelig tid til å drikke saft i indianerkanoen i Ophelias stue.
Da Ellen og Halvorsen ringte på hos Ophelia utpå vårparten, ble de som vanlig tatt i mot med en mugge huckleberry-saft. Men denne gangen var det noe annet de kom for.
- Du Ophelia, sa Ellen. Husker du da vi kom til deg første gangen og du sa at du ikke kunne lappe sykler?
- Ja, det husker jeg, kom det ute fra kjøkkenet.
- Du skjønner, fortsatte Ellen, Halvorsen punkterte i dag, og vi tenkte at dette var en fin sjanse til å lære deg det.
- Hvis jeg slipper å ta ettårig sykkelreparatørutdannelse i Sandnes, så, sa Ophelia.
- Sandnes. Tettsted utenfor Stavanger. Trettifemtusen innbyggere. Grønt byskjold med Aladdin-lampe. Fotballag som heter Bryne.
- Hakk i plata, Halvorsen, det der har du sagt før, lo Ellen.
- Og dessuten er det faktisk feil, mitt unge, vandrende leksikon, avbrøt Ophelia. Hva lærer dere egentlig i geografitimene på skolen nå om dagen? Alle vet vel at Bryne og Sandnes er to forskjellige steder i Rogaland, og ….
- Vil du lære å lappe eller vil du ikke lære å lappe? Halvorsen forsøkte febrilsk å skifte samtaleemne.
- Heia Ham-Kam, ropte Ellen, og styrtet nedover trappene.
SLUTT!
| |
| 
|