|
 | | 7. kapittel
Til vannverket!
er skrevet av:
Cecilie Dahl Rian
Miriam Lillevand
Daniel Jordskar
Jasprit Singh Tor
Johanna Kårstad Norèn
Yvonne Jonassen
Odd-Erik Sandøy
Anna Kristin Villa
Lene Beinset
Sandra Maria Lange
Halvorsen trakk pusten og stønnet. Tenk at han skulle avlede Gallesten og de utstøtte indianerne! Han gruet seg, for han hadde ikke den fjerneste anelse om hva han skulle si eller gjøre. Han tvilte på om Gallesten hadde lyst til å høre et foredrag om isbjørner i Antarktis, eller om republikken Frankrike. Eller hva med en leksjon i nestekjærlighet? Nei, de ville nok ikke høre på det øret. Men det nyttet ikke å klage, han måtte vise at han kunne gjøre noe for Akerselvaindianerne.
Ellen Den Utvalgte, Ophelia, Ole Bull og Halvorsen reiste seg.
"Skal jeg gå med en gang?" spurte Halvorsen og så inn i Ole Bulls mørke øyne.
"Ja," svarte Ole Bull, "og husk at du må holde på Gallesten lenge nok til at vi får funnet den magiske fjæren."
Halvorsen nikket og begynte å gå mot skogkanten med senket hode.
"Lykke til!" ropte Ellen, mens hun så etter ham.
"Jaha," kremtet Ole Bull, "skal vi sette i gang? Jeg har noe gammelt dykkerutstyr i et av teltene."
Ellen og Ophelia stod og ventet. Det gikk en lang stund før noen av dem sa noe.
"Jeg lurer jammen på hva vi skal gjøre når vi har funnet fjæren," sa Ellen, "jeg skjønner ikke hvordan den kan hjelpe oss med å stoppe Gallesten fra å tilsette serum i drikkevannet."
"Du må ikke tvile på indianerkraften, lille stifinner," svarte Ophelia. "Min bestefar, Røde Larsen, lurte mange ganger på hvordan han kunne skape fred mellom indianerne og de hvite, men han tvilte aldri. Tilslutt klarte han det."
Ole Bull kom tilbake med en dykkermaske og et par svømmeføtter til Ellen.
"Vi må ut av indianerleiren for å komme til vannverket," sa han.
De løp til skogholtet, snurret ti ganger rundt seg selv, og før de visste ordet av det var de tilbake ved de kjente breddene av Akerselva – slik de så ut for folk flest. Tenk at det bare skulle ti snurr til, så kunne de gå fra den ene virkeligheten til den andre! Folk som bodde her, ante jo ikke at en indianerlandsby skjulte seg bak byen de trodde de kjente så godt.
Sånn er det kanskje flere steder på jorda, tenke Ellen. Bak husfasadene i London og under gågata i Hamar ligger det kanskje andre indianerlandsbyer? Tanken var fantastisk, men nå kunne hun ikke spekulere mer. Her gjaldt det å konsentrere seg om det som skulle skje her og nå.
Ole Bull, Ophelia og Ellen gjemte seg bak noen trær, så de ikke skulle bli oppdaget mens Ellen dro på seg dykkerutstyret. Den ene svømmefoten revnet og Ophelia utbrøt:
"Dette er da bare noe plastskrap!"
Men til slutt stod Ellen med svømmeføtter, snorkel og briller på ved bredden av elven.
Hun la seg på kne og kjente på vannet:
"Det er jo iskaldt!"
Ole Bull så nervøst på henne. Ellen lukket øynene, telte til tre og hoppet uti. Da hun traff vannflaten skar en skarp kulde opp i beina og videre oppover i kroppen. Det var så kaldt at det gjorde vondt. Hun kunne gitt hva som helst for en kopp varm kakao med krem og en peis akkurat da, eller i det minste en vanntett dykkerdrakt. Men tanken på å redde Akerselvaindianerne gjorde at hun holdt motet oppe, samtidig som hun kjempet for å holde seg flytende.
Gjennom de morkne brillene kunne hun skimte Ole Bull og Ophelia oppe på elvebredden. Ellen gispet etter luft og sprellet desperat med beina.
Halvorsen var nesten fremme ved vannverket. Rett foran ham ruvet det digre tårnet. Han pustet dypt. Men hva var det han hørte på den andre siden av tårnet ? Stemmer? Han snek seg videre og der så han Gallesten som stod og viftet med noe. Han var bustete og stygg på håret, dressen hadde fått bretter og han var rød i ansiktet. Plutselig så Halvorsen hva Gallesten viftet med. Det var pengesedler! Halvorsen tok et skritt tilbake, men kjente plutselig at han ble holdt i et jerngrep av noen som sa:
"Hvor har du tenkt deg, lille venn?"
Halvorsen prøvde å vri seg unna, men han satt fast som i en skrustikke – og skrustikka het Ørneøye. Rett bak ham sto Hjortefot og smilte vemmelig. Gallesten kom bort til dem og viftet sedlene opp i ansiktet hans. Halvorsen prøvde å tenke klart, men det eneste han klarte å presse frem var:
”Visste du at hypernevrakustiske diafragmakompravibrasjoner egentlig er hikke?”
Gallesten så lenge og hardt på Halvorsen og sa til slutt:
”Bind ham og knebl ham så jeg slipper å høre på mer vrøvl.”
Ellen forsvant under vann igjen og kjente at hun ble svimmel. Hun hadde tåkesyn – kanskje kom det av påkjenningen, eller så var det bare elvevannet som var så grumsete. Hvordan skulle hun finne riktig vei? Enda en gang kjempet hun seg opp og tok et dypt åndedrag. Hva var det Ohelia hadde sagt?
”Du må ikke tvile på indianerkraften, lille stifinner.”
”Jeg er en stifinner!”, tenkte Ellen, mens tennene klapret i munnen på henne. Hun tok en bestemmelse og la på svøm. Etter en stund kunne hun skimte vannverket foran seg.
"Her et sted kan den magiske fjæren være," tenkte Ellen og dukket under nok en gang. Med valne fingre følte hun langs steinene på bunnen. Plutselig trodde hun at hun kjente et skrin under fingertuppene, men det var bare enda en stein med ruglete overflate.
Hun måtte opp og puste igjen, armene og beina verket etter all dykkingen og hun hadde mest lyst til å gi opp, da fingertuppene plutselig kjente noe glatt og hardt.
Det var et skrin! Men det satt bom fast. Ellen røsket i det av full kraft, men det hjalp ikke. Hun bestemte seg raskt, røsket ut snorkelen, dukket dypt ned og dunket det hardeste hun kunne på skrinet.
Der, endelig løsnet det og Ellen svømte det forteste hun kunne mot overflaten. Det føltes som om lungene skulle sprenges.
"Jeg har funnet noe! Kanskje den magiske fjæren ligger i dette skrinet!"
Ophelia og Ole Bull kom løpende, og Ellen rakte Ole Bull skrinet med skjelvende hender, mens hun fikk kavet seg opp på land. Luften var som is og hun skalv som en geleklump. Ole Bull svøpte Det Hellige Skinnet rundt skuldrene hennes, plasserte skrinet på bakken og åpnet lokket sakte og forsiktig.
På bunnen av skrinet lå det en nydelig fjær. Den var stor som en ørnefjær, silkemyk og blodrød.
Ellen løftet den forsiktig opp.
"Hva gjør vi nå da?"
I det samme fløy fjæren ut av hånden hennes og begynte å skrive i luften. Skriften var lilla og lysende:
Gå til vannverket. Hva dere skal gjøre der får dere beskjed om senere. Pass godt på meg. Hvis jeg blir våt slutter magien å virke.
Fjæren falt til bakken og Ole Bull puttet den i skrinet igjen og begynte å gå med raske, bestemte skritt mot vannverket. Ellen og Ophelia fulgte etter. Da de kom helt nær oppdaget Ellen en åpen luke nederst på den ene veggen.
"Der kan vi komme oss inn!"
Hun krøp først inn gjennom luken og oppdaget at det var vann på bunnen av det rommet hun kom inn i. Hun vasset gjennom vannet og krøp opp på en avsats hvor det var tørt. Der satte hun seg og pustet tungt.
Etter henne kom Ophelia og deretter Ole Bull. Han hadde store problemer med å klare å komme seg inn gjennom den trange luken.
Fra avsatsen begynte de å gå videre innover en lang, smal gang. Den førte til et stort rom fullt av maskiner og ledninger og rør.
En tanke raste gjennom hodet på Ellen:
"Tro hvordan det går med Halvorsen?"
Hun fikk en ekkel følelse i magen. Hun kjente at hun ble kvalm ved tanken på at det skulle ha skjedd ham noe.
I det samme hørte de stemmer. De kastet seg ned bak noen kasser, samtidig som tre menn kom inn i rommet. Ellen kjente hjertet i halsen da hun så at det var Ørneøye, Hjortefot og Gallesten. Mellom seg bar de Halvorsen. Han var bundet på hender og føtter og hadde en knebel i munnen. Han fikk ikke frem en lyd. Alt de så var det kritthvite ansiktet og tårene som rant nedover kinnene.
Gallesten og indianerne snudde ryggen til Halvorsen et øyeblikk. Gallesten hadde et reagensrør i hånden. Inni det kunne de se en skinnende rød masse.
Ellen, Ophelia og Ole Bull så fortvilte på hverandre. Serumet!
Plutselig vaklet Ole Bull, og skrinet med den magiske fjæren glapp ut av hendene hans.
Skrinet smalt i murgulvet så det gjallet i veggene.
| |
| 
|
