|
 | | 5. kapittel Svimlende smaker og sympatiske spøkelserSkrevet av:
Ida Østvold
Miriam Lillevand
Marta Tveit
Cecilie Dahl Rian
Marie Harbo Dahle
Inga Conijn
Emilie Smith Astrup
Marta Rye Otterdal
Yngvild Flatøy
Labyrinten var ikke som labyrinter flest. Den var kjempestor og kjempetrang. Veggene var laget av betong og det var gulvene også.
Halvorsen satt på kne på gulvet og ropte igjen:
”Ophelia! Trylledrikken lå her i lomma mi sammen med lommetørkleet!”
”Hva?” sa Ophelia, ”hvordan i all verden har den kommet dit?”
Hun kom nærmere. Halvorsen kunne se at hun hadde enda flere rynker i pannen enn vanlig.
”Veeel…”, sa hun til slutt, ”innesperret i en uendelig labyrint uten mat og drikke og uten Ellen og ingen utsikt til å bli reddet i løpet av de nærmeste månedene – nå er det jammen meg den ytterste nød nok en gang, Halvorsen.”
”Vent litt!” sa Halvorsen da Ophelia grep etter flasken, ”hvorfor kan ikke jeg få drikke først?”
”Fordi du er forkjølet og jeg vil ikke bli smittet.”
Flasken var liten og gul og innholdet så ikke spesielt fristende ut. Det var en grønn, tykk masse som nesten ikke skvulpet hvis man ristet på flasken.
Ophelia vred om korken.
”Bllllllllæææææææ,” sa Halvorsen, ”Avskyelig!”
Stanken fra flasketuten var så forferdelig at de holdt på å besvime. Ophelia kjente at det veltet seg i magen.
”Ska…skal vi d…rikke det der?!” spurte Halvorsen
”Ja….ifølge Ole Bull: Ja. Det får bære eller briste.”
Ophelia tok en stor slurk. Hun grøsset, men sa ingenting. Så ga hun flasken til Halvorsen, som motvillig tok imot mens han sjanglet ørlite. Han holdt seg for nesen og tok en ørliten slurk.
Det smakte verre enn gammelosten han hadde fått hos bestemoren året før.
Begge kjente at de var besvimelsen nær. Derfor satt de helt i ro, mens svetten piplet frem på pannene deres.
Ellen ga den gule mobiltelefonen tilbake til Ole Bull og satte seg fortvilet ned på bakken. Hun følte seg helt tom for krefter etter den lange flukten fra Gallestens hovedkvarter.
”Hva skal vi gjøre nå?” spurte hun.
”Jeg vet ikke,” svarte han og kikket tomt ut i luften. ”Vi har jo fått tilbake Det hellige skinnet og det er jo det viktigste.”
”Ingenting er viktig når Ophelia og Halvorsen er borte,” hulket Ellen. Øynene hennes var røde og hovne av gråt. Ole Bull tok henne inntil seg og holdt henne i armene sine.
Vi har bare klusset til alt, tenkte Ellen. Og tenk om alt dette er feil også, tenk om indianerne egentlig er slemme og Gallesten er snill?
Kanskje indianerne egentlig ville overta verden og drepe alle de hvite. Kanskje de kom til å binde henne til en totempæl når natten kom og skyte piler på henne og drepe henne, eller kanskje de kom til å binde henne til en maurtue og la maurene krype oppover leggene hennes og……
”Hjeeeeelp!”
”Hva er det?” Ole Bull skvatt til.
Ellen skjønte plutselig at hun hadde sovet et øyeblikk.
”Jeg hadde mareritt,” sa hun stille, mens Ole Bull la armene om henne igjen og smilte.
”Det skjer jo ingenting!” sa Halvorsen, ”nå begynner jeg å tvile på om det egentlig er en trylledrikk.”
Han og Ophelia hadde ventet lenge på at den skulle begynne å virke.
”Slutt å syte.”
Men Halvorsen kunne se på den gamle damen at hun var like usikker som han selv. Ophelia grep flasken og så nedi den.
”Se der, det er litt igjen. Kanskje vi må drikke opp alt for å få det til å virke?”
Halvorsen rynket på nesa og sa:
”Det får du gjøre. Jeg orker ikke en slurk til.”
Ophelia drakk de siste dråpene. Så skjedde det endelig noe! En tykk, rød røyk begynte å sive ut av flasken. Stanken fra trylledrikken forsvant og inne i betonglabyrinten luktet det plutselig roser. Røyken skiftet farge, den ble grønn, og de kunne tydelig kjenne duften av friskt gress. Så hørte de taktfaste trommer. Den grønne røyken virvlet rundt i rommet og Ophelia og Halvorsen så plutselig at et hull begynte å ta form i den ene veggen. Hullet ble større og større. Røyken formet seg til en gigantisk pil, som pekte mot hullet. Ophelia grep Halvorsen i hånden og sammen gikk de forsiktig ut.
Luften ble brått kald og rå. De var ute på gaten! Nærmere bestemt like utenfor Gallestens hovedkvarter. Regnet fosset ned. Flettene til Ophelia ble enda mer pjuskete enn før og den brune frynsejakken var stiv av skitt. Luene til Halvorsen hang på snei og ble tunge og våte. De så på hverandre og pustet lettet ut.
”Takk og pris, takk og pris”, gispet Ophelia, ”så mye spenning har jeg ikke vært borti siden Ålesund brant”
”Ålesund,” mumlet Halvorsen, ”største by i Møre og Romsdal, nesten 40 000 innbyggere, brant ned i 1904, bygd opp igjen i jugendstil.”
Så løp de alt de orket til Akerselva.
”Vi må få hjelp fra forfedrene våre!”, Ole Bull så bestemt på Ellen, samtidig som han prøvde å stryke ut alle skrukkene på Det hellige skinnet.
”Vi trenger deres råd for å finne ut hva kjempesjef Gallesten og forræderne skal gjøre ved vannverket!”
”Men hva med Ophelia og Halvorsen?” sa Ellen, ”de sitter jo innesperret i labyrinten til Gallesten! Skal vi ikke hjelpe dem først?”
”De har allerede hjulpet seg selv,” sa Ole Bull og pekte over skulderen til Ellen. Der kom Ophelia og Halvorsen galopperende mot dem.
Ellen sprang opp og smilte. Hun klemte Ophelia hardt inntil seg. Hun ville omfavne Halvorsen også, men han skvatt unna.
Så var tiden kommet for å få hjelp av forfedrene. Ole Bull samlet hele stammen i en ring rundt totempælen, Det hellige skinnet plasserte de i midten av ringen.
Alle satte seg ned på bakken og Ole Bull begynte å rugge frem og tilbake på overkroppen så flettene dasket mot ryggen. Han virket underlig fjern.
Samtidig sang han en enstonig melodi, på et språk ingen av dem forstod. Så, plutselig hevet han stemmen, løftet hendene og sa:
Ketomtota, bortyrander, heklykomos, bøtterpaklys
Rabatutta, kosmetika, pettypomber, lattybekk
Piriatus, poppekatus, doklesodon, pappedon
Ryppatikk, boppetakk, sakmaroti, lippebakk.
Ut fra hendene hans strømmet et hvitt lys som var så sterkt at de måtte holde for øynene.
Lyset dannet en skikkelse oppi lufta, som sakte este opp over Det hellige skinnet.
Et ansikt kom til syne. Det var ansiktet til en mann, en brunbarket mann som satt på en bøffelkropp. Mannen hadde maling i ansiktet. Han var gammel og hadde rynker i pannen.
Det ble helt stille før Ophelia utbrøt:
”B-b-bestefar!”
Hun løp frem for å omfavne mannen som stod der, men han var av lys og umulig å ta i.
Da skjedde det noe som fikk Ellen og Halvorsen til å gispe: Ophelia begynte å gråte.
”J-jeg har bare sett ham en eneste gang før, og når jeg endelig får se ham igjen så kan jeg ikke ta på ham engang!”
Da talte Røde Larsens ånd:
”Mitt kjære barnebarn, Ophelia Amadeus Larsen, ikke gråt! Selv om du ikke kan ta på meg, så er jeg jo her for å hjelpe dere.”
Ophelia tørket tårene og så oppmerksomt på Røde Larsens gjenferd.
”Kjempesjef Gallesten og forræderne Hjortefot og Ørneøye er i dette sekund på vei for å sette i gang sabotasjen av drikkevannet deres! Dere må handle raskt for å hindre dem. Det blir ikke enkelt, for de er smarte og vet hvordan de skal gjøre mest mulig skade. Men det finnes en effektiv måte å sette dem ut av spill på. Jeg skal lære dere. Lytt nøye til det jeg sier nå og tenk over det dere får høre. Det er den eneste måten dere ekte stifinnere kan redde stammen og Grünerløkkas befolkning fra en iskald og grufull skjebne i Arktis!…….”
Send din fortsettelse til lb@nrk.no!
| |
| 
|
