|
 | | 2. kapittel Stifinnere søker indianereKapittelet er skrevet av:
David Isaksen, Hildur Bakkene, Marie Harbo Dahle, Helga Lerkelund, Emilie Smith Astrup, Miriam Lillevand, Anniken Løvskeid Taranrød, Marte Fandrem, Marlen Høhrbye, Johanne Ottilie Espe.
Halvorsen var rødlilla i ansiktet og tunga hang ut av munnen på ham som på en hund da de kom ned fra leiligheten til Ophelia. Han klarte så vidt å sette seg ned på sykkelstativet utenfor bygården, det så ut som om øynene hans skulle falle ut av hodet.
Vinden traff dem skarpt i ansiktet. Gårdsplassen var tom.
Trommene dundret øredøvende fra et vindu i Roger-Rogers leilighet ut i bakgården.
”Absolute Rap 6”, tenkte Halvorsen, men fikk ikke frem et ord .
”Reis deg opp,” befalte Ophelia, ”ungdommen i dag går altfor lite, du burde se å trene litt mer, din lille fete gutt.”
”Halvorsen er slett ikke fet,” sa Ellen, ”han er bare litt godt påkledd, sant det Halvorsen?”
”Å holde kulden ute er viktig for å slippe skader som frost og kulde kan påføre en…..kan du hjelpe meg opp?”
Halvorsen pustet ikke lenger som en hval, og med litt hjelp fra Ellen klarte han å reise seg, slik at de kunne gå videre.
Så trasket de nedover mot Akerselva. Ellen tittet bort på Ophelia. Inne i gangen, rett før de skulle gå, hadde hun tatt av seg inneparykken. Nå hadde hun på seg en parykk med lange, mørke fletter.
Hun syntes Ophelia lignet en ekte indianer med flettene og frynsejakken.
”Du Ophelia?” spurte Ellen, ”var det Røde Larsen som gav deg den jakka?”
Ophelia så rett frem, men svarte så med den knirkende stemmen sin:
”Mmmmmm…stifinner Røde Larsen fikk denne jakken av Sitting Bull personlig.”
”Hva er egentlig en stifinner?”
Ophelias rynkete ansikt formet seg til noe som lignet et smil:
”En stifinner er en fredsmegler mellom indianere og hvite.”
”Men hvorfor kalles de stifinnere?”
Ophelia ble stille en lang stund. Det så ut som om hun tenkte, for øynene ble fjerne, som om de kalte tilbake noe fra underbevisstheten.
”Jeg tror det var indianerne som fant på navnet. Forestill deg en tett skog med mange trær. Du presser deg frem og dytter trærne til side. For de står i veien for deg. Men om du finner en sti, så kan trærne få stå i fred og du kommer mye fortere frem. Slik var det også med de hvite. De skulle frem over indianernes sletter, men indianerne stod i veien for dem. De hvite prøvde å presse seg frem og dytte indianerne vekk. Det ville ikke indianerne ha noe av, så det ble krig.
For å stoppe dette måtte de altså finne ”stier” slik at indianerne kunne være i fred og de hvite kunne komme seg frem. En løsning som gir begge parter det de vil ha uten krig. Denne løsningen – eller stien – er det fredsmeglerne som må finne.”
”Jammen da er vi stifinnere da!”, ropte Ellen henrykt.
Ophelia ristet strengt på hodet.
”Nei, ikke ennå. Vi har jo ikke gjort noenting foreløpig.”
”Så det viktige nå er å observere om det er noen tipier i nærheten,” sa Ellen
”Nettopp!”
”Men Akerselva er jo ganske lang, så vi må nok regne med å gå både nedover og oppover langs elva, før vi finner indianerleiren.”
Ellen så oppgitt på Halvorsen mens hun snakket. Han var blå i fjeset og pusten gikk tungt, omtrent som på en hest.
”Jeg har gått turer langs Akerselva nesten hver dag i femti år, men jeg har aldri sett noen tipier her nede.” Ophelia så undrende ut mens hun snakket.
Halvorsen kremtet, han hadde visst fått pusten tilbake:
”Tidligere het Akerselva Frysja. Frysja betyr fossende, sprutende og skummende. Det er tjue fosser nedover elva. Det er også seksten relativt nye bruer over elva, men nesten alle bruene har en forgjenger med røtter langt tilbake i tiden.”
Snart var de fremme ved elvebredden. Men de så ingen indianere, enda færre bål og ikke snurten av telt.
”Jeg sa jo at vi skulle ha ringt mobilnummeret som stod på lappen”, bemerket Halvorsen.
”Nei!”, svarte Ophelia, ”de ville aldri svare med det moderne tøvet. Indianere er veldig forsiktige. Og vi vil aldri finne dem om de ikke vil at vi skal gjøre det.”
I det samme føk en pil forbi dem i voldsom fart.
”Hvem i alle dager skjøt den pilen!” ropte Ophelia.
”Piler har til alle tider blitt brukt av indianere,” sa Halvorsen, ”men også av norske vikinger. Bare tenk på beretningene i Snorres Kongesagaer. Der er det…”
”Vær så snill,” bønnfalt Ellen, ”spar litt på historikken og finn pila.”
Pila stod i gresset like ved vannkanten. Det var en pil med kritthvite fjær. På pila var det festet en lapp. Ellen brettet opp lappen og begynte å lese:
Kjære frøken Ophelia Amadeus Larsen.
Vi har ikke lang tid igjen.
Vi har lest dine tanker, frøken Ophelia Amadeus Larsen, de to du har med deg er venner.
Gå ti ganger rundt deg selv, så vil du finne skjulestedet vårt.
På papirlappen viste det seg plutselig en indianerlandsby langs en fjellside, før lappen ble vanlig og skittengrå igjen.
Ophelia, Halvorsen og Ellen så på hverandre og uten et ord begynte de å snurre rundt seg selv.
En gang, to ganger, tre, fire, fem, seks, sju, åtte, ni og ti.
De stod ved foten av et fjell. Et fjell ingen av dem hadde sett tidligere.
Og jammen var det liv der!
Kvinner med fjær og pynt i håret stod rundt store bål og kokte suppe og kjøtt i digre jerngryter. Noen av dem vasket tøy i den iskalde elva. Overalt løp det små, kvikke barn frem og tilbake og lekte og spilte på trommer og lo.
Barna stanset opp og kikket nysgjerrig på de tre fremmede som hadde kommet til leiren. Mennene, som bar på kjempelange spyd, stirret mistenksomt på dem.
”Hvordan kan vi vite hvem vi skal snakke med?” spurte Ellen, som hadde begynt å bli litt engstelig.
”Hvem er egentlig Ole Bull?”
”Ole Bull,” sa Halvorsen, ”Ole Bull er etter manges mening den første verdensberømte nordmann. Han rakk utrolig mye i de 70 årene han levde fra fødselen i Bergen i 1810. Han ble en internasjonalt kjent fiolinist, og drømte om å kjøpe land til en norsk koloni i Amerika.”
Han ble avbrutt av en mørk stemme bak dem:
”Dere skal nok prate med meg!”
Alle tre snurret rundt. Så ble de stående og gape.
Foran dem stod det en diger mann. Han var minst to meter høy og knyttneven var like stor som hodet til Halvorsen. På kroppen hadde han et tykt bjørneskinn og i nesa var det en svær ring, akkurat som på en okse. Det svarte håret hans lå i to stramme fletter nedover ryggen og i munnen glitret det av gulltenner.
”God dag,” sa mannen og rakte frem hånden, ”det er jeg som er Ole Bull.”
De måpte. Denne mannen lignet ikke akkurat på en fiolinist.
Ophelia rakte frem den tynne, lille hånden sin. Den så ut som en fugleklo i hånden til Ole Bull.
”Og det er jeg som er Ophelia Amadeus Larsen.”
Etter et par timer i hovedtipien i leiren hadde de både røykt fredspipe, spist laks og snakket om problemet.
”Har dere ikke noe skjøte på denne plassen da?” sa Halvorsen
”Et skjøte hva for noe?” spurte Ellen.
”Et skjøte er et dokument som beviser at indianerne har vært på denne plassen i flere hundre år før noen andre,” forklarte Halvorsen.
”Vi indianere har aldri trengt noe slikt,” sa Ole Bull, ”men vi har tegnet ned historien vår på Det Hellige Skinnet. Det henger borte ved fjellet med de hellige ristningene. Jeg skal vise dere.”
”Det Hellige Skinnet kan sikkert brukes som skjøte,” sa Ellen.
”Bingo!” sa Halvorsen.
I det samme hørtes det ville trommevirvler og høye rop utenfor tipien.
”Det hellige skinnet er stjålet! Full alarm!”
Katadung, katadung, katadung.
Det eneste som nå lå ved det hellige fjellet var en mobiltelefon. Den var lysegul og lå oppå en stabel med skinn.
„Dette må være kjempesjef Gallestens verk!” utbrøt Ole Bull. ”Jeg tror vi har en forræder blant oss! Ophelia, dere må hjelpe oss med å få tilbake Det Hellige Skinnet! Dere må luske i buskene hos kjempesjef Gallesten og Sten!”
”Luske i buskene??” sa Ophelia.
”Han mener at vi skal spionere og snoke hos Gallesten og Sten!” sa Ellen.
”Jeg skal prøve å hjelpe dere med drikken jeg har på denne lille flasken,” sa Ole Bull.
Han gav dem en liten flaske.
”Dersom dere havner i ytterste nød, så drikk dette. Jeg har fått den fra våre venner samene, de norske indianerne. Dette er laget av sju hårstrå fra en sju år gammel reinbukk, magiske urter som vokser under barken på en hundre år gammel einer, grønt nordlys hentet under polarstjernen, litt av en isbjørnpels, 100 ss iskrystaller og tre snøblomster. Må lykken være med dere,” sa Ole Bull.
Men hvordan skulle de komme seg tilbake?
Halvorsen kremtet:
”Det har vært vanlig i all magi…”
”Ikke nå Halvorsen, det passer dårlig!” bet Ellen ham av, men Ole Bull så ut til å forstå at det var mer ved Halvorsen enn det som syntes ved første øyekast:
”Jeg tror din Venn Med Det Røde Ansikt har noe viktig han vil dele med dere.”
Ophelia himlet med øynene og sa utålmodig:
”Si det du skal si om trylling og bli ferdig. Vi må bort herfra så raskt som overhodet mulig.”
”Det har vært vanlig i all magi at trolldom blir brutt når man gjør ting i omvendt rekkefølge. Så hvis vi snurrer rundt oss selv i motsatt retning og teller ned fra 10 til 0, burde vi havne der vi kom fra.”
”Halvorsen, du er et geni!” ropte Ellen og klappet i hendene.
Like etterpå stod Ophelia, Ellen og Halvorsen igjen ved stien langs Akerselva. De gikk mot Oslo S, til der hovedkontoret til Gallesten og Sten lå.
Men bak dem, gjemt i buskene, satt Rolf Ørneøye og Kjetil Hjortefot. De dyktigste speiderne i Teton-Dakotastammen, region Akerselva. Ingen hadde sett dem på veien. Det var de sikre på. Ørneøye så rolig etter de tre personene som sakte forsvant, mens Hjortefot kikket seg nervøst omkring.
”Vi låser oss inn på doen i tredje etasje ved siden av hovedkontoret og venter til alle er gått,” sa Ellen.
Det var en trang, liten jentedo.
Halvorsen prøvde å protestere, mens han snublet i det lange skjerfet:
”Jeg går aldri inn på en jentedo.”
Men Ophelia dro ham med seg inn og låste døren.
Tiden gikk og det ble stille rundt dem.
Da - plutselig - hørte de fottrinn i gangen like utenfor dodøren. Det skramlet i et nøkkelknippe, en nøkkel ble vridd rundt, det klikket i låsen og døren gled sakte opp…
| |
| 
|
