|
 | | Barnetimeboka 1999: Det sorte skipet  | | Arne Berggren |
Arne Berggren har skrevet det første kapitlet. De andre kapitlene er skrevet av barnetimelyttere.
Du kan skrive ut sidene ved å trykke ctrl+p eller velge
"skriv ut" fra filmenyen.
KAPITTEL 1Det er snart mørkt. Fra vinduet ser han havtåken komme drivende innover fjorden. Han hører mamma og pappa der nede i stua. De ser på tv. Han skulle vært i seng for lengst. Nå sitter han oppi vinduskarmen. Stirrer ut i mørket. Ut på berg og knauser. Han stirrer ned på bryggene. På den gamle snekka som beveger seg rastløst i bølgene. Og sjøen der nede. Han ser hvordan bølgene av og til bryter, blir hvite av skum, og han hører snoren på naboens flaggstang som klirrer i vinden.
Verden utenfor er blå, tenker han. Mørkeblå. Snart blir landskapet grått. Og så til slutt sort. Men her skal det egentlig være sommer. Han sier det for seg selv. Sommer. Her skal solen skinne og folk skal være ute på fjorden i små båter med nistekurver og kaffekanner og smil og noen som ler. Musikk fra en radio. Det er det han tenker. Sommer! Ikke høst. Og snart kommer snøen. Snart vil svabergene der nede være hvite. Snart vil fjorden være dekket av is. Kanskje de kan gå på skøyter? Eller fiske gjennom et hull i isen?
Petter liker ikke høsten. Særlig ikke etter det som skjedde i går kveld. Han vil ikke tenke på det en gang. Det som skjedde i går kveld, da han stirret ut av vinduet, det var ingen ting. Bare tull. Sånt skjer ikke. Ikke her, tenker han. Ikke her på Veierland. En helt normal øy utenfor Tønsberg. I et helt normalt land som Norge.
Hvorfor skulle sånt noe skje her? Det er sånne ting som man leser om i avisen, eller som man ser på tv eller på kino -- sånne historier som får deg til å fryse på ryggen, så spennende er de, skremmende, gir deg gåsehud og liksom får håret dit til å krølle seg i nakken... Nei, sånt noe kan ikke skje her. Kan ikke!
Men han vil ikke tenke på det. Da får han kanskje ikke sove. Og han vil ikke legge seg ennå. Vil bare sitte litt til og stirre ut av vinduet. Bare litt.
Det er stille der nede i stua nå. Har de gått og lagt seg? Kanskje de har slått av tv’en? Kanskje de bare leser i hver sin bok? Hvorfor er det så stille der nede? Skal han rope på dem? Nei, tenker han med det samme. Han kan ikke rope på dem. Han er elleve år gammel. Man roper ikke på mamma og pappa når man er elleve år gammel, bare fordi det er litt stille, bare fordi man er... Bare fordi man...
For noe tull, tenker han. De sitter der nede. Hvis han vil, kan han bare ta på seg slåbrokken og gå ned til dem. Han kan sette seg mellom dem i sofaen. Sitte og ikke si noe. Bare høre på dem snakke sammen. De trygge stemmene. Hvis han vil kan han bare gå ned. Høsten er ikke noe å være redd for. Og det han så i går kveld, det var ingen ting. Ikke noe farlig i det hele tatt. Det fins ingen døde sjømenn. Det er ingen som er ute på sjøen om kvelden i sånt høstvær heller. Nei, det var nok bare noe han innbilte seg. Det kunne ha vært hva som helst egentlig. Døde sjømenn? Den historien tror han ikke noe på. At noen hadde begynt å snakke om det gamle skipsvraket som lå lenger ute i fjorden, trengte ikke å bety noe som helst. Far hadde sittet og lest fra Tønsberg Blad. Han leste høyt om en fisker som hadde sett lys fra det gamle vraket. Båten hadde ligget der i alle år. Den var tysk og hadde gått på grunn. Nå lå den der til skrekk og advarsel for alle som som var på vei inn eller ut av fjorden. Den var blitt et sjømerke. Slik at alle kunne se at akkurat her var det ikke spesielt dypt, ligg unna!
Skipsvraket lå der så fredelig, så fredelig. Den gamle fiskeren hadde sikkert dårlig syn og dårlig hørsel. Han hadde hørt roping der ute, midt på natta, fortalte han til avisen. Men sånne gamle fiskere tror jo hva som helst. Gamle folk innbiller seg ting. Gjør de ikke?
Petter stirret ut i høstnatten. Nå var det helt mørkt. Det gikk i en dør der nede. Var det pappa? Skulle han ut å se at bilen var låst? Eller skulle han ned og se at alt var i orden med båtene? Petter slo av lyset for å se bedre. Jo, nå kunne han se pappa. Han var på vei ned til bryggene. Jada, han skulle nok se til båtene. De skulle jo passe på båten til Krangle-Knudsen også, familien som hadde kjøpt nabohuset og bare bodde der i sommerferien. Krangle-Knudsen med den snille kona og de litt snåle ungene. Pappa sa at Krangle-Knudsen var helt ålreit, selv om han kjeftet på nesten alle. Pappa likte Krangle-Knudsen. Det er bare fordi han er stinn av penger, pleide mamma å si. Pappa ristet på hodet og sa at det var bare sladder. Hvor mye penger naboen hadde, var ikke deres sak. De kunne ikke hate en familie bare fordi Krangle-Knudsen hadde villet kjøpe huset deres også i samme slengen.
Hvor ble det av pappa forresten? Petter lente seg nærmere vinduet. Hvor var han? Han kunne ikke se ham lenger. Ikke nede på brygga. Ikke på vei over svabergene. Petter åpnet vinduet forsiktig for å lytte, men alt han hørte var vinden som raslet forsiktig med det lille løvet som hang igjen på trærne. Pappa? Pappa!
Petter ropte ut i natten. Men han fikk ikke noe svar. Javel, så var nok pappa bak huset, kanskje han skulle hente noe i skjulet, noe verktøy kanskje? Petter ropte en gang til. Pappa? Pappa! Så lukket han vinduet. Det kunne vel ikke være så farlig å ta en tur ned i stua. De fikk heller bli litt sinna. Uff da, Petter - sover du ikke ennå? Se å kom deg i seng! De fikk heller si det. En tur ned kunne ikke skade.
Akkurat idet han skulle hoppe ned fra skrivebordet, hørte han en lyd. Det var akkurat som om en hund ulte. Og det var der ute. Ute på fjorden. Petter åpnet vinduet igjen. Da hørte han en samme lyden. Et langt klagende “uuuuuuuuuiiiih”. Det gikk noen sekunder, så hørte han lyden en tredje gang. Og så ble det stille. Helt, helt stille. Bare susingen fra trærne. Det han hadde hørt var akkurat som i går. Den samme lyden. Tre ganger. “Uuuuuuuuuiiih”.
Peter dro igjen vinduet. Han løp ned trappen. Inn i stua. De var ikke der. Mamma var borte. Pappa var borte. Tv’en sto på, men lyden var dempet. Det sto en kopp med te på stuebordet. Petter kjente på den. Den var iskald.
Han ville ikke være her nede lenger. Petter løp ut i gangen, men ingen der heller. Vel, så var de vel ute en tur, kanskje de hadde gått til butikken. Bare at butikken var stengt for lenge siden, det visste jo alle, men kanskje de hadde glemt det? Kanskje de besøkte en nabo lenger inn på øya, og at de hadde glemt å skaffe barnevakt? Kanskje...
Petter ville heller opp på sitt eget rom, enn å stå her nede. Han løp opp trappen, men da han skulle til å trekke for gardinene, så han noe som lyste der ute. Skulle det komme i kveld igjen? Var det sant som den gamle fiskeren sa? At døde mennesker samlet seg der ute på vraket om natten? Dauinger som ventet på å reise videre? Hjem?
Lys ute på fjorden. Langt der ute i den gråsorte sjøen et sted kunne han se det. Akkurat som i går kveld. Flere lys som beveget seg opp og ned i bølgene. Han kunne se skikkelser også. Mennesker? Var de levende de han så? Der ute? I en båt på vei utover i natten. Han kunne skjelne ansikter. Var det noen som lo? Av og til hørte han stemmer også. Hvem var de? Hva var de?
Nei! Nå fikk det holde! Dette gidder jeg ikke, tenkte han. Hvis jeg skal stå her å se på dette, blir jeg sprø. Det finnes sikkert en forklaring. Helt sikkert!
Petter trakk for gardinene, hengte fra seg slåbrokken over en stol og krøp oppi senga og dro dyna godt rundt seg. Han husket plutselig at det var lenge siden han hadde hørt radio, så han strakte ut armen og skrudde på den lille radioen på nattbordet. Høyt på, skrudde han den. Så lukket han øynene. Han drømte om bikkja til Krangle-Knudsen. At den kom løpende ned til brygga der han satt. Og Tara. Hun kom løpende etter bikkja. Tara, datteren til Knudsen. I drømmen virket hun ganske snill. Hun så på ham og hun forsøkte å si noe. Men han kunne ikke høre stemmen hennes. Og alt var så stille. Så snille øyne, tenkte han. Så var hun vekk.
Da han våknet var det morgen. Nede på kjøkkenet hadde de slått på Nitimen. Petter kjente lukten av stekt egg og bacon. Han strakte seg opp og kikket ut mellom gardinene. Det var sol ute. En nydelig høstdag. Det var søndag. En deilig, deilig søndag, tenkte han. Ingen dauinger. Jeg elsker søndager.
| |
| 
|