20.10.2014

Åttiårig dødsstraffaktivist

Jon Trana, frivillig medarbeider for Amnesty International. (Foto: Marte Solbakken/NRK)

Jon Trana, åtti år og frivillig medarbeider for Amnesty International.

Foto: Marte Solbakken/NRK

Jon (80) jobber frivillig for Amnesty. Patrick bor i en campingvogn uten strøm. Live bruker advokatutdannelsen på å kjempe for dyrs rettigheter. Møt mennesker som ofrer mye for å gjøre verden bare litegrann bedre.

Hør dokumentaren: Bare littegrann bedre

Pensjonisten mot dødsstraff

Jon Trana på 80 år har brukt hele pensjonisttilværelsen sin til å jobbe frivillig for Amnesty International.

– Jeg kunne ikke tenke meg å starte med slektsgranskning eller rosemaling eller treskjæring eller noe sånt som andre pensjonister holder på med, sier Jon.

Det har gått fjorten år siden han pensjonerte seg fra rektorjobben, og siden har han viet store deler av dagene sine til å jobbe mot dødsstraff. Han leder Amnestys dødsstraffnettverk, og er blitt en av organisasjonens fremste eksperter på feltet.

– Men man må jo ta med i betraktningen at det er fint for meg å være her. Jeg har noe meningsfylt å holde på med. Og det er mange pensjonister som ikke har det, sier 80-åringen.

Øko-punkeren

Patrick ofrer komfort for å gjøre verden bare litt bedre.

Vinteren har vært bikkjekald, nettene med minus 20 har vært lange i Patricks campingvogn. Sent i november sagde han hull i taket på campingvogna, han rev ut toalettet som sto der og satte inn en liten smijernsovn i stedet. Hver kveld legger han seg til å sove tett inntil ovnen, under dyner og et tjukt ullpledd fra hæren.

– Allerede da jeg var sju år, sa jeg til stefaren min at jeg skulle flytte ut i et telt i skogen når jeg ble voksen. Jeg skulle sykle til jobb, og brenne ved, for jeg hadde fått med meg at strøm ikke var bra for miljøet, forteller Patrick.

Det ble ikke telt i skogen, men en gammel campingovgn på en okkupert tomt i Gamlebyen i Oslo. Patrick vil ikke ta del i forbrukersamfunnet, han vil ha færrest mulig ting og klær, maten finner han eller han spiser på Blitz, og strøm vil han ikke bruke.

– For en absurd verden vi lever i. Her dør folk av fedme og livsstilssykdommer, og så trenger man ikke fly lenger unna en seks timer, så er det folk som dør fordi de ikke har noe å spise. Å rettferdiggjøre det er jævlig vanskelig, sier han.

– Jeg skjønner at folk ikke vil tenke på det, for det er jo ganske deprimerende. Man føler seg litt hjelpesløs, hva kan man gjøre liksom?

Juristen

Live Kleveland kunne fått jobb med millionlønn da hun gikk ut fra juridisk fakultet med toppkarakterer. I stedet viet hun seg til å jobbe med dyrevern, hun stiftet Dyrevernalliansen sammen med fem andre, for å bedre norske dyrevernslover. De hadde ikke en krone i startkapital.

(Saken fortsetter under bildet)

Live Kleveland (Foto: Junge, Heiko/Scanpix)

– Jeg vil heller bruke energien min på dyrevern enn på å hjelpe andre som det medfører prestisje å hjelpe, sier advokat og dyrevernforkjemper Live Kleveland.

Foto: Junge, Heiko/Scanpix

– Jeg jobbet 70-80 timer hver uke, uten fridager. Jeg jobbet for Dyrevernalliansen om dagen, og tok oppdrag som jurist på kveldstid og i helgene, jeg jobbet som vaskedame og nattevakt. På et tidspunkt jobbet jeg i butikk også, for å få dekket regningene mine for jeg var så innmari fattig, forteller hun.

Som jusstudent jobbet Live frivillig for Amnesty International. En kveld hun satt i Frokostkjelleren og leste torturrapporter sammen med andre frivillige, kom hun over setningen som forandret alt:

«Disse torturredskapene brukes vanligvis i dyreslakterier.»


For juristen Live var det umulig å jobbe i et system hun opplever som urettferdig.

Hva gjør at noen mennesker går langt for det de tror på?

«Bare littegrann bedre», en radiodokumentar om mennesker som ofrer mye for å gjøre verden bare littegrann bedre. Lørdag kl. 10.03 og søndag kl 21.03 i NRK P2.

Av Marte Solbakken, teknisk regi ved Merete Antonsen. Konsulent Kjetil Saugestad.