Utdrag fra foredraget:

I 1972 foreslo den amerikanske økonomen James Tobin (bilde) at det skulle innføres en skatt på alle valutatransaksjoner. Forslaget til en slik skatt har senere fått navnet Tobin-skatt, og har vært ett av de mest diskuterte forslagene til å begrense skadevirkningene av en stadig mer omfattende spekulasjonsøkonomi.

I dette foredraget skal jeg begynne med å presentere det opprinnelige forslaget fra Tobin. Deretter vil jeg se litt på hvilke konsekvenser liberaliseringen av verdens finansielle markeder har hatt. Jeg vil også se på hvordan den opprinnelige ideen har blitt videreutviklet til en valutaskatt i to trinn de senere årene, samt komme innom andre måter å regulere kapitalflyt på.

Tobins opprinnelige forslag

Forslaget fra James Tobin var å ilegge en skatt på mellom 0,05 og 0,1 prosent på alle valutatransaksjoner. Hver gang noen kjøper eller selger valuta, uansett om det er for å importere biler, reise på ferie eller for å spekulere i at valutakursene skal gå opp eller ned, skal en slik avgift betales.

En slik avgift vil ramme kortsiktige investeringer sterkere enn langsiktige. For langsiktige investeringer vil den ekstra kostnaden som en slik skatt vil medføre, være en så liten del av kostnadene at det knapt vil være merkbart. For kortsiktig valutaspekulasjon derimot, hvor poenget er å tjene penger på små endringer i valutakursen, vil effekten bli langt større.

Økning etter antall transaksjoner

Si at du har 10.000 kroner, og veksler det om til dollar. Da betales 0,1 prosent, eller 10 kroner, i skatt på transaksjonen. Hvis du vil veksle tilbake til kroner, betales den samme skatten om igjen. Dersom du gjentar den handelen daglig i ett år, vil du til sammen betale 48 prosent av transaksjonens verdi i løpet av det året. Gjøres handelen ukentlig blir den årlige skatten 10 prosent, mens en handel i måneden slår ut med 2,4 prosent (Tobin, 1996, gjengitt i de Brunhoff og Jetin, 2002).

Dette eksempelet viser at en skatt på hver enkelt transaksjon, selv om den er svært lav, vil gjøre slik spekulasjon mye mindre lønnsom. Derfor er det rimelig å anta at omfanget av valutaspekulasjon vil gå ned.

Mitt utgangspunkt i debatten om valutaskatt er ikke å få innført nok en skatt på noe vi ikke liker, for å få samlet inn penger til et eller annet godt formål. Mitt utgangspunkt er at fullstendig frie kapitalbevegelser på tvers av landegrensene har medført store økonomiske problemer, og at dette har undergravd demokratiet. Jeg mener denne utviklingen må snus. Da er skattlegging av valutaspekulasjon ett virkemiddel, blant flere, for å reversere utviklingen av liberaliserte finansmarkeder.

Med dette utgangspunktet vil jeg begynne med den finansielle liberaliseringen vi har sett de siste tyve-tretti årene.

Liberalisering av finansmarkedene

Etter 2. verdenskrig var alle lands valuta knyttet opp mot dollar i faste kurser, og den amerikanske sentralbanken garanterte dollarens verdi mot gull. Dette systemet brøt sammen på begynnelsen av 1970-tallet, og ble erstattet av et system hvor valutakursene fløt fritt med markedskreftene.

I tillegg til systemet med faste valutakurser, hadde alle de vestlige landene restriksjoner på kapitalbevegelser over landegrensene. Utover 1970-tallet kom er gradvis liberalisering, en utvikling som skjøt fart på 1980-tallet. I Norge ble de siste restriksjonene på kapitalflyt fjernet i 1990.

Denne finansielle liberaliseringen har ført til en sterk økning i kapitalflyt over landegrensene. I 1990 ble det utført kortsiktige valutatransaksjoner for 18 ganger verdien av internasjonal handel med varer og tjenester. I 1998 hadde dette forholdstallet steget til 60 (Hoogveld, 2001).

Redusert politisk innflytelse

Frie kapitalbevegelser gjør for det første at myndighetene mister viktige styringsmuligheter i økonomien ved at muligheten til å drive en selvstendig penge- og valutapolitikk har blitt svekket. For det andre bidrar frie kapitalbevegelser sterkt til at investorer langt friere kan velge hvor de vil plassere investeringene sine, noe som fører til at land underbyr hverandre i for eksempel gunstige skattevilkår. For det tredje har en lang rekke land blitt mer sårbare for finansielle kriser.

Muligheten til å flytte store pengesummer raskt har gitt enorm makt til store finansielle investorer. Dette er spekulative aktører, ofte på jakt etter ren kortsiktig profitt. Disse fondene handler i så stort omfang at deres beslutninger kan påvirke livene til hundrevis av millioner mennesker – beslutninger som tas av hensyn til investorenes fortjeneste. Det finnes tilfeller hvor slike investorer har utløst eller forsterket finansielle kriser, for eksempel i Storbritannia i 1992 (Krugman, 1999).

Dermed er det ikke sagt at disse investorene er onde, de opererer til eget beste i et marked som er gjort mulig av politiske beslutninger.

Finanspolitisk kinder-egg?

Det første problemet jeg vil ta opp med frie kapitalbevegelser dreier seg om redusert mulighet til å føre en selvstendig penge- og valutapolitikk.

Både historisk erfaring og økonomisk teori viser at frie kapitalbevegelser, stabile valutakurser og nasjonal selvstendighet i pengepolitikken ikke kan eksistere samtidig (Skarstein, 2001; Krugman, 1999). Stabile valutakurser, uavhengig pengepolitikk og frie kapitalbevegelser er tre ting på en gang. Men valutapolitikk er ikke et kinder-egg. Tre ting på en gang blir minst ett for mye.

Regulering av rentenivået er et virkemiddel som kan brukes til å regulere aktivitetsnivået i samfunnet. I en situasjon med økende ledighet og stagnasjon i økonomien, kan man senke rentenivået og øke pengemengden for å stimulere til nye investeringer og økt aktivitet. Og omvendt, hvis det er fare for overoppheting av økonomien kan man heve rentenivået for å bremse inflasjonen.

Samtidig påvirker rentenivået kapitalstrømmene til og fra et land. Et høyt rentenivå i Norge vil gjøre det attraktivt å plassere penger her, og dermed bidra til kapitaltilstrømning og til økt etterspørsel etter norske kroner, mens et lavt rentenivå vil bidra til at investorene leter etter andre steder å plassere pengene sine.

Det betyr at et lavt rentenivå, som skal stimulere til økt aktivitet i økonomien, kan føre til kapitalflukt hvis rentenivået er høyere i land rundt oss. Dermed har den frie kapitalflyten redusert myndighetenes mulighet til å aktivt bruke politiske virkemidler til å styre økonomien.

Skattekonkurranse

Det andre problemet med frie kapitalbevegelser er at staters autonomi til skattlegging blir undergravd (Skarstein, 2001).

Sammen med de siste tiårenes utvikling i transport- og kommunikasjonsteknologi, har frie kapitalbevegelser bidratt til at multinasjonale selskaper kan lokalisere seg nær sagt hvor som helst. Samtidig medvirker den frie kapitalflyten også til at selskaper med avdelinger i mange land gjennom systemer med internprising kan plassere overskuddene sine i land med lave eller ingen skattesatser. Nesten 70 prosent av verdenshandelen er enten handel internt i multinasjonale selskaper, eller handel på kontrakt mellom multinasjonale selskaper og deres leverandører. Gjennom å sette prisene kunstig høyt eller kunstig lavt internt i selskapet kan overskuddet tas ut i skatteparadis.

Dette har bidratt sterkt til en økende skattekonkurranse mellom land, hvor lavt skattenivå blir et virkemiddel land bruker for å lokke til seg investeringer. Dermed har de midlene statlige myndigheter skal bruke på for eksempel velferdstilbud blitt redusert.

Hør hele foredraget torsdag 18. november kl. 13.03 og 19.25 (NB! Merk tiden!), eller lørdag 20. november kl. 7.03, i P2!

Steinar Alsos

f. 1972, er cand. mag. i samfunnsgeografi og leder for ATTAC Norge. Hans spesialområde er globalisering, valutaskatt, WTO og internasjonal handel. Han skriver på en hovedfagsoppgave om valutakrisen i Brasil 1998-99.

Lyd og video

Lenker