Utdrag fra foredraget:

Velgernes hukommelse er kort, heter det i politikken. Tilsynelatende er dette et enkelt utsagn med klar betydning, men tenker vi litt etter, oppdager vi at så ikke er tilfelle. Utsagnet kan tolkes i to vidt forskjellige retninger når det gjelder velgernes forhold til politiske partier.

En kan forstå utsagnet i retning av at politikerne kan tillate seg en hel del krumspring uten at det får noen betydning for hva velgerne måtte mene om dem; velgerne har likevel glemt disse ved neste korsvei. Velgernes politiske orienteringer er typisk langsiktige, og det skal mye til før de blir skremt over til andre partier. Det innebærer også at det er vanskelig for andre partier å lokke til seg andre partiers velgere, og det vil være vanskelig å etablere nye partier. Kort sagt er oppfatningen her at velgerne er lojale og lite mottagelige for kortsiktige impulser.

En annen måte å forstå utsagnet på er at velgerne opererer ut fra et mer kortsiktig perspektiv. De forholder seg ikke til partiene på bakgrunn av det partiene har gjort, men primært i forhold til det de gjør i dag eller sier de skal gjøre fremover. I denne versjonen dominerer korttidshukommelsen over langtidshukommelsen, og når det påstås at velgernes hukommelse er kort i våre dager, mener man at partiene hele tiden må være på hugget med nye saker som fenger dagens velgere. Klarer de ikke det, mister de oppslutning både på meningsmålinger og ved valgene. I denne versjonen er velgerne notorisk illojale og hele tiden avhengig av å bli matet med nye impulser.

Hvordan tenker velgerne?

Begge tolkningene har sine akademiske varianter. Sosial struktur og partitilhørighet var viktige bestanddeler i valgforskernes modeller for å forklare stemmegivning i vestlige industrisamfunn på femti- og sekstitallet. Etter hvert som samfunnsendringene skjøt fart på syttitallet forvandlet industrisamfunnet seg etter hvert til avanserte industrisamfunn – eller postindustrielle om man vil.

Utviklingen innebar at arbeiderklassen gikk kraftig tilbake, stadig flere havnet i funksjonærsjiktet og store deler av befolkningen tok høyere utdanning. Etter hvert som denne transformasjonen ble synlig, dukket det opp modeller som gikk ut på at langsiktige orienteringer var i ferd med å bli fordrevet av kortsiktige påvirkninger, og at velgerne i økende grad møter partiene uten historisk ballast.

Tema for dette foredraget er velgernes langsiktige politiske orienteringer i Norge. Jeg vil rette hovedfokus mot endringer i velgernes subjektive tilhørighet til et bestemt parti – altså partiidentifikasjon – og hvordan disse har blitt formet av oppvekst, livsløp, sosial struktur og ideologi opp gjennom årene.

Tidsmessig beveger min analyse seg fra midten av sekstitallet - da Norge var et typisk industrisamfunn - og frem til dagens avanserte industrisamfunn. Perioden har vært preget av store sosiale og politiske endringer, noe som gjør det interessant å følge utviklingen i velgernes langsiktige orienteringer i denne perioden. Tallmaterialet som ligger til grunn for analysene er hentet fra de norske valgundersøkelsene ved Institutt for samfunnsforskning.

Den sosiologiske modellen

Men først noen ord om den første moderne velgerundersøkelsen, en undersøkelse som gir noen interessante perspektiver på foredragets tema. På trettitallet hadde statistiske utvalgsteknikker gjort det mulig å trekke representative befolkningsutvalg, noe som gjorde det mulig å teste om de antagelser man måtte ha om politisk adferd blant folk flest holdt vann eller ikke. Først ute var professor Paul Lazarsfeld (bilde) og hans kolleger ved Columbiauniversitetet i New York som undersøkte velgernes reaksjoner under valgkampen i 1940 i Erie County.

Den alminnelige oppfatning på denne tiden var at folk flest ikke hadde greie på politikk og at deres politiske preferanser primært ble styrt av kortsiktige impulser. Et viktig bakteppe for denne oppfatningen var at Hitler hadde kommet til makten på demokratisk vis ved å spille på populistiske løsninger. Lazarsfeld og hans kolleger skred da også til verket med forventninger om å finne velgere som var lett å lede, og som kontinuerlig skiftet partipreferanse etter hvert som de ble presentert for nye impulser i valgkampen.

Med slike forventninger var de empiriske funnene egnet til å forbause. Det viste seg nemlig at velgerne stort sett hadde bestemt seg før valgkampen startet, og at den pågående valgkampen i liten grad evnet å rokke ved partipreferansene. Selv om forskerne faktisk overdrev velgerstabiliteten, bidro deres konklusjoner til at synet på velgerne endret seg dramatisk: Fra å bli vurdert som kortsiktige velgere ble de nå ansett for å være nærmest urokkelige. Dette var på mange måter en beroligende nyhet – det viste nemlig at populistiske demagoger ikke hadde store sjanser til å nå gjennom med sitt budskap i moderne demokratier.

Lazarsfeld fant dessuten at partipreferansene hadde røtter i den sosiale strukturen – noe som førte til at det ble etablert en såkalt sosiologisk modell for valgadferd, hvor den bærende ideen var at partiene reflekterte sosiale konflikter i samfunnet. Tilnærmingen var imidlertid nokså ahistorisk, og var lite opptatt av at velgerne kunne ha opparbeidet noen tilknytning til bestemte partier. Partiene hadde dessuten en passiv rolle i den sosiologiske modellen og den ga lite rom for politisk ledelse – partienes rolle var primært å reflektere de sosiale konflikter som fantes, ikke å påvirke velgernes politiske prioriteringer.

Den sosialpsykologiske modellen

Et tiår senere satt en gruppe sosialpsykologer et annet sted i USA – nærmere bestemt ved Universitetet i Michigan – og undret seg over hvor folk fikk sine meninger om utenrikspolitikk fra. Utenrikspolitikk er noe mange har sterke meninger om, på tross av at det er en side av politikken de færreste har personlig erfaring med. Dette gjorde det betimelig å spørre hvordan holdninger til utenrikspolitikk ble dannet, og i den forbindelse mente forskerne det var naturlig å mistenke at de politiske partiene hadde en finger med i spillet. Men, for å fange opp eventuelle påvirkning fra partiene trengte de et mer generelt mål på partipreferanse enn stemmegivning – som jo er knyttet til et bestemt tidspunkt, og delvis kan være et resultat av kortsiktige påvirkninger.

De konstruerte derfor et nytt begrep – partiidentifikasjon – og spurte etter hvilket parti velgerne i alminnelighet følte seg knyttet til og hvor sterk denne tilknytningen var. Partiidentifikasjon skiller seg dermed fra stemmegivning ved at den retter seg inn mot en generell og langsiktig partipreferanse, og mot en historisk dimensjon i velgernes forhold til partier.

Partiidentifikasjon var sentral i den bredt anlagt modellen forskerne benyttet for å forklare stemmegivning, og var et produkt av en rekke forutgående langsiktige påvirkninger – blant annet individuell sosialisering knyttet til oppvekst og sosial tilhørighet, men også en mer direkte politisk dimensjon i form av ideologi. Alle langsiktige orienteringer ble således fanget opp i en enkelt egenskap - partiidentifikasjon.

Partiidentifikasjon betydde mye for stemmegivningen, men ikke så mye at man kunne mistenke at det dreide seg om samme sak. I USA var ikke dette så unaturlig siden man her stemte på kandidaten, og ikke på partiet. Europeerne stemte primært på parti, og kjente ofte ikke engang til hvilke kandidater som sto på listene. Dermed ble sammenhengen mellom partiidentifikasjon og stemmegivning triviell. En analyse som hevder at det er folk som identifiserer seg med stemmer Høyre er selvsagt ikke feil, men den blir litt for selvfølgelig.

Derfor ble partiidentifikasjon aldri noe viktig analytisk verktøy i Europa – sammenfallet med stemmegivningen var for stort. I den forbindelse skal vi huske at stemmegivningen var svært stabil på sekstitallet.

Hør hele foredraget torsdag 28. oktober kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 30. oktober kl. 7.03.

Frode Berglund

f. 1966, er dr. polit. og forsker ved Norsk Institutt for by- og regionsforskning NIBR. Hans fagområde er statsvitenskap, og han har utgitt "Valget i 2001 - Skillelinjemodellens endelikt", i "Velger i villrede" (2003), og "Partiidentifikasjon og politisk endring" (2004).

Lyd og video

Lenker