Utdrag fra foredraget:

Vikingtidens historie appellerer fremdeles både til vår fantasi og til vårt vitebegjær. Bare ved å høre ordet vikingtid vekkes til live assosiasjoner om drap, plyndring, tokter til fjerne landskap, landnåm og heltemodige bragder.

Vikingen har eksistert som en mangetydig litterær og historisk figur i atskillige århundrer. Han er uredd, nysgjerrig, går nye veier, en oppdagernatur og har ubetingete lederevner. For nordmenn flest er vikingen ennå god å ty til når vi skal si noe om hva som positivt kjennetegner nordmenn.

Har det alltid vært slik? Nei. Denne karakteren har gradvis endret innhold opp gjennom historien. Helt frem mot slutten av 1700-tallet var vikingen i krøniker og historiebøker først og fremst beskrevet i negative ordelag, som en pirat eller sjørøver. Det er først ved 1800-tallets begynnelse at romantikkens diktere ga ham mer følsomme, heroiske og tragiske personlighetstrekk.

”Menneskeliggjøringen” av vikingen

stoppet ikke opp med dette. Ved begynnelsen av 1900-tallet fremsto vikingen i en tidsmessig nytapning. Man var først og fremst opptatt av vikingens egenskaper som oppdager, skaper av teknologiske nyvinninger, hans funksjon som kulturspreder og mottaker og ikke minst vikingens nasjonsskapende virksomhet, både ute og hjemme. I løpet av et decennium var han forvandlet til en moderne europeer. Den endrede fremstillingen av vikingen må i stor grad tilskrives vitenskapeliggjøringen av arkeologi– og historiefaget i annen halvdel av 1800-tallet.

Felles for datidens arkeologer og historikere var deres tro på at det lot seg gjøre å gjenskape vikingtiden slik den opprinnelig hadde vært, så fremt man valgte de rette metodiske verktøy. Deres tillit til at dette var et mulig prosjekt ble ikke minst utslagsgivende for hvor levende både vikingen og vikingtiden som epoke fremsto for samtiden.

Både 1900-tallets og vår eget århundrets vitenskapelige studier har riktignok på en lang rekke områder nyansert våre oppfatninger omkring vikingtiden, men innflytelsen fra de opprinnelige ”merkevarebyggerne” sitter likevel fremdeles igjen i veggene. Det var gjennom deres grunnleggende innsats at vikingen og vikingtiden fikk et eget liv også utenfor historiebøkene og sagaenes verden.

For å forstå hvorfor vikingen endret karakter, må man gå til konstruksjonen av vikingtiden som epoke på 1800-tallet, skapt av datidens arkeologer og historikere. Den arkeologiske vitenskapens ga oss på det tidspunkt epokebetegnelser som steinalder, bronsealder og jernalder.

Det organiske historiesynet

I takt med hva de systematiske utgravningene avdekket, ga de oss relativt klare forestillinger om hva slags materiell kultur som hører hjemme i de respektive tidsfasene. Arkeologenes periodisering av fortiden smeltet sammen med innføringen av det man har kalt et organisk historiesyn. Med det forstås at hver periode eller epoke ble oppfattet som et spesifikt stadium i et folks utvikling.

Alle folkeslag, verden rundt, ble forstått som selvstendige organismer som gjennomgikk hvile- og vekstfaser i en fastsatt utviklingsgang, fra det enkle mot det mer sammensatte. Noen grunnleggende egenskaper fantes likevel hos alle. Dette var de respektive folkeslagenes dypereliggende kjennetegn. Disse kom best til syne i det man kalte vekstfasene i historien. For nordboernes del, var dette blant annet kjennetegnet ved at de besatt en iboende oppdagertrang, hadde anlegg for nyskaping, gode organisatoriske evner og åpenbare lederegenskaper.

Vikingenes røffere og mer usympatiske sider ble sett som typiske utslag av det modningsnivået vikingtidens representerte i folkets historie. De kunne derfor ikke stilles til doms i ettertid for sin slette atferd. Disse unotene hadde de nordiske folkene siden ”vokst av seg” på veien mot større modning. Det organiske historiesynet var også under innflytelse av samtidens begeistring for sosialdarwinismen. De sterkeste og mest talentfulle folkeslagene var i følge disse ideene i sin fulle rett når de formet omgivelsene i sitt eget bilde. De hadde demonstrert størst fremdrift og best overlevelsesevne.

Vikingtiden som modell

Vikingtiden ble tolket som en vekst- og ekspansjonsfase i de nordiske folkenes historie. Og 1800-tallet ble av datidens forskere tolket som innledningen til en ny aktivitetsperiode, hvor folkets egenart på nytt ville gjøre seg til kjenne. Folk som Amundsen og Nansen viste var moderne nordmenn egentlig var gode for.

Av den grunn var det ikke relevant bare å betrakte vikingtiden som en forgangen storhetstid. Her fantes forbilledlige eksempler på hva nordmenn kunne prestere på sitt optimale, om enn innenfor en moderne kulturs rammer. Man kunne være fristet til å si at livsmottoet for befolkningen i det sene 1800-tall og det tidlige 1900-talls Norge var: bli kjent med vikingen i deg selv.

Hør hele foredraget torsdag 2. september kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 4. september kl. 7.03 i P2!

Jørgen Haavardsholm

f. 1955, er dr. art og religionshistoriker med fagområde forsknings- og kulturhistorie. Han har skrevet en rekke artikler, holdt forelesninger og vært bokanmelder, og tok i 2003 doktorgraden på "Vikingtiden som 1800-talls-konstruksjon".

Lyd og video