Utdrag fra foredraget:

For et par år siden kom det ut ei bok i Australia med tittelen THE GREAT DIVIDE – Det store skillet. Boka, som var forfattet av sosiologen Katharine Betts, tok her opp en gjennomgående ulikhet mellom folk og elite i synet på den innvandringspolitikken som landet burde føre. I og for seg er det ikke så underlig at det vil finnes forskjellige meninger om et tema som innvandring; framfor alt kunne vi vente forskjeller mellom en etablert befolkning og talsmenn for innvandrere, når det gjelder synet på hvilken politikk som bør føres for innvilgninger og hvilke rettigheter innvandrerne bør ha.

Men det skillet som Katharine Betts tar opp, er et annet og går på gjennomgående ideologiske forskjeller - i liberal eller restriktiv retning - når det gjelder synet hos eliter og hos folk flest. Med eliter mener hun da først og fremst folk med høyere utdanning og folk i media og i politiske lederverv, og det er slik jeg vil bruke ordet i det følgende.

Når jeg her skal snakke om ideologiske forskjeller i synet på innvandring i det norske samfunn, kan det være grunn til å innlede med å nevne Katharine Betts. De spenninger og motsetninger som vi finner i det norske samfunnet, finner vi også i andre vestlige samfunn, og da strekker vi Vesten helt til Australia.

Økende skepsis mot innvandring

Det finnes meningsmålinger fra de fleste vestlige land om befolkningens ønsker om flere eller færre innvandrere. Mønsteret i disse svarene er gjennomgående det samme: Det er flere som ønsker færre innvandrere enn som ønsker et større antall. En MMI-undersøkelse fra Norge i 1987, på et tidspunkt da innvandringen hadde fått et visst omfang, viste at over halvdelen av de spurte ønsket færre innvandrere. Tilsvarende svar er funnet på meningsmålinger i Sverige og Danmark, i Tyskland og England, og også i USA.

Når det gjelder en innvandrerby som Oslo, svarte vel 45 pst av et representativt utvalg på slutten av 1990-tallet at de syntes det var for mange innvandrere i byen, bare 6 pst syntes det er for få. Likevel har alle større partier, i vårt land som i andre vestlige land, gått inn for en politikk som kan forutsies å ville øke andelen innvandrere. Det er denne type motsetninger, mellom folk og folkets representanter i demokratiske land, som Katharine Betts mener vi må forklare i en ideologisk sammenheng. Og selv om hennes bok var vakt til dels sterke reaksjoner, naturlig nok, så er påvisningen av forskjeller mellom folk og elite i synet på innvandringspolitikken, solid nok.

En ny og annerledes innvandringsbølge

I løpet av siste femti år har vestlige land opplevd en innvandring som i størrelse overgår tidligere perioder. Men det er ikke bare omfanget, i et historisk sett kort tidsrom, som gjør denne migrasjonen spesiell. Når folk tidligere har flyttet over landegrenser, var det stort sett til nærliggende land eller til land styrt av mennesker med noenlunde samme kulturbakgrunn som innvandrerne. At såpass mange i dag beveger seg over betydelige kulturgrenser, noen vil si over sivilisasjonsgrenser, det er nytt. Noen av de ideologiene som brukes til å begrunne innvandringspolitikken, er også av nyere dato.

Men la det likevel være sagt: Det er ikke noe nytt i historien at en del mennesker ønsker å bosette seg i andre land enn der de er født. Det er heller ikke noe nytt at myndigheter i mottakende land bruker ideologier for å begrunne en bestemt immigrasjonspolitikk. Slike ideologier kan vektlegge politiske forhold, økonomiske fordeler og ulemper eller de kan vektlegge kulturelle prinsipper.

Omskiftet etter krigen

Argumenter og ideologi før krigen hadde satt hensynet til nasjonens beste som et premiss for innvandringen. Etter krigen, etter FN-vedtaket om menneskerettigheter som et universelt etisk prinsipp, endret dette seg. Menneskerettighetene satte opp individet som eneste subjekt for etikken. Dette har ført til et omskifte i etiske begrunnelser på mange felt, ikke minst når det gjelder innvandring.

For å forstå dette omskiftet må vi gå tilbake til erfaringene med den andre verdenskrig. Denne krigen hadde ført med seg bombing og massedrap på sivilbefolkningen, fra alle de krigførende parter, i en skala som tidligere var ukjent. Under Nürenbergprosessen etter krigen måtte tyskerne stå til rette for en ideologisk begrunnet utryddelsespolitikk, som særlig hadde gått ut over jødene.

Den ideologiske begrunnelse for denne politikken hadde vært basert på en spesiell rasetenkning, kombinert med en spesiell nasjonalisme, der tyskerne ble definert som et arisk herrefolk. At krigserfaringene måtte føre til et oppgjør med den tyske nazismen, var nokså opplagt. Det var ikke like opplagt at dette oppgjøret skulle føre til en generell avstandtaken fra alle former for "nasjonalisme". Under krigen var det blant antinazistiske motstandfolk en vanlig oppfatning at de kjempet for en nasjonal uavhengighet og mot en overnasjonal imperialisme.

Menneskerettighetserklæringen

Det var for øvrig ikke bare erfaringene fra andre verdenskrigen som fikk de vestlige demokratier, med USA i spissen, til å ønske seg en universell etisk traktat som kunne sette grenser for despotenes behandling av sine undersåtter. På slutten av 1940-tallet kunne demokratiene også kjenne seg utfordret av samtidige regimer, som Stalins Russland og Maos Kina.

Det er i dette ideologiske klima at erklæringen om universelle menneskerettighetene ble politisk aktualisert, selv om den teologiske og filosofiske tenkning om menneskerettigheter er mye eldre. I 1948-erklæringen er det individets medfødte rettigheter mot statsmakten som ble proklamert. I erklæringens artikkel 1 og 2 sies det at alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter, uavhengig av forskjeller i rase, kjønn, språk, religion, politisk oppfatning eller nasjonalt og sosialt opphav og status.

Den moralske mening med denne teksten er klar nok, å vaksinere menneskeheten mot flere totalitære utskeielser. Men med de formuleringer som ble valgt, kunne det nå hevdes at alle mennesker hadde samme rettigheter, uavhengig av tilhørighet til noen bestemt kultur. - Dette har blant annet fått følger for en etterfølgende forståelse av kultur.

Hør hele foredraget torsdag 10. juni kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 12. juni kl. 7.03, i P2!

Sigurd Skirbekk

f. 1934, er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Han har bl.a. utgitt ”Ideologiavsløring som ideologi” (1986) og ”Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre” (1999). Skirbekk er også en av redaktørene bak den omdiskuterte artikkelsamlingen ”Gode formål – gale følger? Kritisk lys på norsk innvandringspolitikk” (2003).

Lyd og video