Utdrag fra foredraget:

Carl Jeppesen var danskfødt, utdannet som sigarmaker. Han kom til Oslo eller Kristiania som byen het den gang, for å begynne å arbeide ved Jordans fabrikker som børstebinder, noe han strengt tatt ikke kunne, det var yrket til hans kone Hulda. En tid leverte de piasava-koster til kommunen, så livnærte hans seg av en tobakksforretning. Jeppesen ble formann i Det norske Arbeiderparti, redaktør av avisa Social-Demokraten, nå Dagsavisen, og var hovedstadens første arbeiderordfører mellom 1916 og 1919.

Kongelig innvandrer

I den egenskap kom han til Slottet der kongen skal ha bemerket at ”De har gjort det godt i landet, De Jeppesen”. ”Ja, det ku’ man jo osse sige om Dem”, svarte han. Kong Haakon var innvandrer, kong Olav var innvandrer, og kong Harald er innvandrer etter Statistisk Sentralbyrås definisjon, han er født av to foreldre begge født i utlandet, Haralds mor, Märtha, var jo svensk.

Innvandrere er så mange. Innvandrere er forskjellige og knapt mer til felles enn å ha krysset en grense, beveget seg mellom to samfunn. Også historisk har det skiftet med hensyn til hvem som kom, hvorfor de kom, hvorfra de kom og hvortil i landet de dro. For i motsetning til forestillinger en kan høre, om at Norge ikke er et innvandringsland eller at i Norge har det alltid bodd nordmenn, har folk flyttet til dette området like lenge som det har bodd folk her. Om da tenker jeg ikke på Odd Børretzens første nordmann, han som tuslet etter isbreen da den smeltet, mens de fornuftige ble i tempererte strøk.

"Karriereflytteren"

Om vi her forteller historien i store sveip, kan vi si at fra tidlig middelalder til 1800-tallet var den typiske innvandreren det som i blant kalles en karriereflytter, en spesialist som ble hentet av en arbeidsgiver fordi han – det var som oftest en han – hadde en kyndighet eller kunnskap som det var knapt om i landet. Karriereflytterne bidro til å overføre kompetanse til et område som var Europas utkant. Og for å ville komme hit, måtte de belønnes. Så de gikk stort sett inn i samfunnets øvre sjikt.

På 1000-tallet var det snautt med kompetanse i å kristne folk her i landet. Så engelske og tyske munker og geistlige ble tilkalt av kongen. Olav digre ble Olav den hellige fordi hans engelske hirdbiskop Grimkjel erklærte Olav som helgen etter han var død i 1030. Fra 1300-tallet og framover brakte hanseater, skotter og nederlendere med seg by- og handelskultur. Industrialiseringen fra midten av 1800-tallet var avhengig av mennesker som kom til landet med sin kyndighet: Mye av den praktiske teknologien kunne en ikke lese seg til i en bok, en måtte lære ved å se og arbeide sammen med mennesker som kunne de riktige takene.

Stephen Marmont var sønn av en fransk general som tjente orleanistkongen og måtte flykte etter revolusjonen i 1848. Stephen ble utdannet som verksmester i tekstilbransjen, og i 1863 ble han hentet til Hjula veveri i Kristiania av Halvor Schou for å få de kompliserte vevstolene til å virke. Seinere startet han egen fabrikk. Uten ham og andre innvandrete mestre og fagarbeidere hadde ikke Norge blitt industrialisert så vidt raskt.

"Arbeidsinnvandreren"

1800-tallet ble ellers preget av en annen type innvandrer – arbeidsvandreren, han eller hun som kom for å søke arbeid, oftest på egen hånd. En gruppe er kjent tilbake helt til om lag 1750 – såkalte lersvensker eller moldsvensker, som drev med drenering og annet jordarbeid på gårdene på det østlige Østlandet. Grågjess ble de noen ganger kalt, de kom og dro; dette var sesongarbeid. En annen var svenske tjenestejenter – og så anleggsarbeidere og fabrikkarbeidere. En Andersson, en Grankvist, en Hedström.

De fleste kom fra grenselenene mot Norge, og dro fra disse marginale jordbruksområdene til den nærmeste store byen, Kristiania, som Oslo het til 1924, og til kommunene rundt fjorden til og med Aust-Agder. Denne arbeidsimmigrasjonen er halvt glemt i norsk historie, så å si druknet i historien om utvandringen. Men den hadde et betydelig omfang.

Vi regner at 750 000 dro fra Norge fra midten av hundreåret fram til 1915. Anslagsvis 180 000 kan samtidig ha kommet hit. Arbeidsvandrerne kunne ha spesialkunnskap, som for eksempel de svenske stålverksarbeiderne Frisk og Stålhanske ved Christiania Spigerverk. Men de fleste kom med sin arbeidsevne og vilje fordi det var en plass i økonomien. Etter andre verdenskrig kom en ny arbeidsinnvandring, først fra sør og sørøst-Europa, så fram til 1975 blant andre tyrkere, marokkanere, pakistanere.

Flyktningen

I det 20. hundreåret ble likevel flyktningen den typiske innvandreren – hun eller han som måtte dra. De dro i utgangspunktet ikke frivillig, men på grunn av religiøs eller politisk forfølgelse, eller fordi statene de kom fra, grep dramatisk og begrensende i privatliv eller i muligheten for ernære seg. De første større gruppene var fra 1881 jøder fra tsarens rike, de fleste fra dagens Litauen.

Så fulgte flyktninger fra Russland, både etter den mislykte revolusjonen i 1905 og den som seiret i 1918, og fra Hitler-Tyskland kulturarbeidere, jøder, kommunister og sosialister som Willy Brandt. Og etterpå gjaldt det den kalde krigens flyktninger fra Øst-Europa fram til den siste generasjonens nye flyktningnasjonaliteter: chilenere, vietnamesere, iranske og irakiske statsborgere, som ofte er kurdere, tamiler fra Sri Lanka, bosniere, kosovarer og somaliere.

Foto: Caren Firouz

Flyktningene har gjennom tidene kunnet komme med store menneskelige ressurser, mange måtte jo flykte nettopp fordi de var aktive. Og mange har gått inn i det norske samfunnet og arbeidslivet og lagt ned et livs virke her. Problemet har vært at de kunnskapene og ferdighetene de hadde med seg fra hjemlandet, ikke alltid har vært verdsatt i det nye landet. Noen ganger rett og slett fordi ingen fant anvendelse for den spesielle kompetansen som en tsar-general hadde; general M.F. Kvetsjinskij fikk i stedet jobb på Lillehammer ølbryggeri. Andre ganger fordi usikkerhet eller fordommer eller konkurranse holdt utlendinger unna jobber de kunne ha fylt. Slik kan en si at flyktningenes spesielle bidrag til det som i dag er norsk, ikke først og fremst er de individuelle arbeidsytelsene. Kanskje har det viktigste vært at de åpnet bevisstheten om at det finnes en verden der ute, som ikke kan lukkes ute eller ønskes vekk.

Hør hele foredraget torsdag 3. juni kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 5. juni kl. 7.03 i P2!

Knut Kjeldstadli

f. 1948, er professor ved Historisk institutt ved Universitetet i Oslo. Fagområde: Moderne historie. Utgitt "Arbeider, bonde, våre hære. Arbeiderpartiet og bøndene 1930 – 1939" (1987), "Jerntid. Fabrikksystem og arbeidene ved Christiania Spigerværk og Kværner Brug fra om lag 1890 til 1940" (1989), "Den delte byen. Oslo byhistorie, bd.4 (1900 – 1948)" (1990), "Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget" (1992), "Et splittet samfunn. Aschehougs Norges-historie bd.10" (1900 – 1948) (1994), "Oslo – spenningenes by" (sm.m. Jan Eivind Myhre, 1995). Redaktør for "Norsk innvandringshistorie, bind 1-3" (2003).

Lyd og video