Utdrag fra foredraget:

Lillehammer-OL i 1994 ble kalt det forrige tiårets begivenhet i Norge. Bud Greenspan, den erfarne regissøren som hadde ansvar for den offisielle OL-filmen fra Lillehammer, syntes betegnelsen "16 Days of Glory" var det som best oppsummerte vinterlekene på Lillehammer. Opplevelsene fra de seksten dagene i februar 1994 overgikk de flestes forventninger, nasjonalt som internasjonalt. Lengst i hyllesten internasjonalt gikk antagelig reporteren i Sports Illustrated som opplevde det hele som et vintereventyr for barn. ”LOOC to Norway” ble formulert som en parole allerede etter åpningsseremonien.

Nordmenn flest var også stolte av hva de opplevde i disse dagene. Gudmund Hernes har formulert det slik: ”Som knapt noen annen begivenhet siden avstemningen om unionsoppløsningen i 1905 var nasjonens innvånere enige om at dette var bra, ja, storslått. Samdrektigheten var unik, forståelsen av hva en hadde vært med på var ens og sterk — og særlig på bakgrunn av alle debattene og alt kivet på forhånd.” Dette var i følge ham det året da ”Norge viste Janteloven vinterveien”.

Ti år etterpå er det rimelig å spørre: Hva slags prosess var det som førte fram til 1994? Ble forventningene ut over selve arrangementet innfridd? Hva uttrykker et moderne OL og hva gjorde OL med oss? Hva var spesielt med Lillehammer-OL? Og hvis Lillehammer var The best Olympic Winter Games ever; hva gjorde eventuelt Lillehammer med OL?

Samaranchs regime

Det var spanjolen Juan Antonio Samaranch som på OLs avslutningsdag uttalte de mye siterte ordene om at Lillehammer-OL hadde vært de beste olympiske vinterleker noensinne. Den 74-årige Samaranch stod den gang på høyden av sin makt som IOC- president, og fant fram de ordene arrangørene så gjerne ville høre ved avslutningen av de lekene som hadde fått en slik nervepirrende opptakt i dagene forut. IOC truet som kjent med å reise hjem allerede før det hele begynte.

Samaranch regnes som den tredje store president i IOCs historie ved siden av franskmannen baron Pierre de Coubertin og amerikaneren Avery Brundage. Coubertin (bilde) var drivkraften bak etableringen av de moderne olympiske leker, den sentrale organisator bak dannelsen av Den internasjonale olympiske komite og organisasjonens frontfigur i de første tiår. Han var også sentral i å forme en ny ideologi, olympismen, en nærmest sekulær religion med sine ritualer og symboler, og med ideer om utvikling av en ny global menneskeforståelse gjennom fredelig kappestrid på idrettsarenaen.

Brundage, IOCs mektige president fra 1950 til 1972, opphøyet amatørsportsmannen til det sentrale i olympismens ideologi. Hans idealisme var rettet mot at idretten skulle være rekreasjon, fritid, lek, spontan glede — det motsatte av arbeid. Dyrkelsen av den sanne amatør var det sentrale i Brundages virksomhet, han ville verne idretten mot slike uvedkommende hensyn som kommersielle interesser. Dette ble nærmest en besettelse for ham, og sammen med hans naive forsøk på å holde lekene utenfor politikken brakte det presidenten og IOC i utakt med sin tid og inn i flere kriser.

Samaranch snudde opp ned på alt dette. Etter et krisepreget mellomspill med Lord Killanin i presidentstolen ble en omfattende reformprosess drevet fram fra hovedkvarteret i Lausanne der Samaranch raskt konsoliderte sin makt. OL ble åpnet for profesjonelle utøvere, avtaler inngått som sikret IOCs økonomiske fundament og lekene tett koblet opp til kommersielle interesser. OL var på få år brakt fra krise til økt anseelse og god butikk for eierne.

Selve arrangementene fikk også preg av å ha kommet inn i en selvforsterkende vekstspiral der det meste skulle være større, bedre og flottere. Samaranch etablerte et maktsystem med nye trekk, men holdt fast ved sentrale deler av olympismen, og ikke minst en rekruttering som bekreftet inntrykket av IOC som et brorskap av godt tilårskomne menn. Dette sammen med de særegne utvelgelsesprosedyrene for tildeling av lekene innebar betydelige legitimitetsproblemer, som senere skulle slå ut i full blomst.

Kampanje og planlegging

For dem som tidlig på 1980-tallet tok de første initiativ til at Lillehammer burde bli kandidat til å arrangere olympiske leker var det ikke lett å se alle endringene og særlig den selvforsterkende vekst som var underveis med Samaranchs regime. Det gjaldt også for alle aktørene som kom til etter hvert. Det tok vel 12 år — tre olympiader — fra de første initiativer ble tatt for OL på Lillehammer høsten 1981 til lekene ble åpnet i februar 1994. Det er veldig krevende å holde fast sentrale forutsetninger i en plan- og beslutningsprosess over et så langt tidsspenn.

I forutsetningene for en rasjonell beslutningsprosess inngår betingelser som klar situasjonsforståelse og entydige mål, evne til å innhente informasjon og kunnskap om alle relevante alternativer, og til å rangere dem ut fra beste resultat, som så kan velges etter klare kriterier. Nå vet vi fra empirisk forskning at slike forutsetninger sjelden holder i praksis, og at de i beste fall kan være en rettesnor å strekke seg etter.

Det er mer realistisk å snakke om betinget eller begrenset rasjonalitet der en tar hensyn til at det er vanskelig å etablere klare og konsistente mål og å håndtere informasjon om relevante alternativer. Og ikke minst er det i situasjoner der mange aktører er involvert vanskelig å treffe beslutninger i henhold til krav om rasjonelle valg. Kontekst og institusjonelle forhold spiller en avgjørende rolle i planleggings- og beslutningsprosesser.

Slik OL-prosessen på Lillehammer forløp over 12 år fram til –94 synes det i ettertid åpenbart at den mest realistiske forståelsen av prosessen må bygge på en dynamisk modell der mange faktorer endres underveis. Nye mål innarbeides ved siden av de opprinnelige; ny kunnskap innhentes i ulike faser og nye premisser spilles inn; nettverket av aktører skifter karakter ved at nye kommer til mens andre spilles ut over sidelinjen; og ikke minst prosessen endrer karakter ettersom maktbalansene mellom de ulike aktørene som er involvert forandrer seg.

Strategiskille

Den mest markante endring i prosessen kom 15. september 1988 da Lillehammer fikk tildelt lekene. En ting er å planlegge og gjennomføre en kampanje, noe annet er å planlegge for et tildelt arrangement. Vi kan snakke om to ulike logikker her med ganske forskjellige drivkrefter. En periode på sju år med ideutvikling, planlegging og markedsføring. En på vel fem år med planlegging, utbygging og mobilisering av opinionen for et vellykket arrangement. Den første perioden besto av to etapper, først en kampanje for å få tildelt lekene i 1992, dernest en kampanje for å 94-lekene.

Gjennom en lang og nærmest sammenhengende kampanje skjer det en betydelig læring og erfaringsutveksling. Det er slående forskjeller mellom den norske holdningen ved de to beslutningsanledningene. Vedtaket i IOC i oktober 1986 om å tildele lekene til Albertville ble oppfattet som resultat av et politisk spill der man valgte det som fra et idrettslig synspunkt var det dårligste alternativet. Det skjedde etter det som ble oppfattet som en urimelig kobling mellom tildelingen av sommer- og vinterlekene. Vinter-OL ble lagt til den franske alperegionen for at Paris ikke skulle stå i veien for å gi sommerlekene til Samaranchs hjemby Barcelona.

Den franske statsminsterens tale til beslutningstakerne gjorde også et sterkt inntrykk. I innspurten av kampanjen til 94-lekene fikk man derfor statsminister Gro Harlem Brundtland til å stå i spissen for presentasjonen. Selv om hun ble advart av en sine medarbeidere mot oppgaven som ble sammenliknet med ”å hente hjem en snøball fra helvete”, tok hun utfordringen og gjorde et sterkt inntrykk på IOC-medlemmene. Det bemerkelsesverdige med argumentasjonen var at nå var det Gro og Lillehammer som appellerte på det politiske plan.

Harlem Brundtlands nettverk fra arbeidet med FN-kommisjonen for Miljø og Utvikling ble mobilisert, og argumentene ble rettet mot land i tredje verden som ikke var spesielt interessert i vinteridrett. Det ble appellert til Norges rennome som en av de viktigste støttespillerne mot apartheid og i støtten til den tredje verden. Kanskje ga dette de avgjørende stemmer ved voteringen.

Hør hele foredraget torsdag 13. mai kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 15. mai kl. 7.03 i P2!

Jon Helge Lesjø

f. 1950, er dr. philos. i sosiologi og førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer. Fagområdet hans er politikk og organisasjonsstudier. Han har utgitt diverse artikler på feltene offentlig politikk og kommunal utvikling.

Lyd og video