Utdrag fra foredraget:

William Blake har i dag en nesten kultisk status. Hans politiske radikalisme, religiøse åpenbaringstro, esoteriske orientering og symbolbruk synes å tilfredsstille det moderne søkende menneske som ikke lenger ser seg bundet av tradisjonelle løsninger.

Døde ukjent

Da Blake døde den 12. august 1827 i ren armod, var han så godt som ukjent. Han fikk en beskjeden gravplass på Bunhill Fields, Londons kirkegård for dissentre. Hvis målet på en kunstners vellykkethet er verdslig suksess, var Blake langt fra vellykket. Men han tvilte ikke på seg selv. Han skrev og malte for at ”åndene kunne lese hans ord". De ville sørge for å gi hans verker til senere generasjoner.

Men Blake hadde vært for markant til ikke å etterlate spor. I Londons kunstnerkretser ble han en legende i levende live. ”Sammenlignet med ham,” sa romantikeren Coleridge, ”er jeg i snusfornuftens hengemyr”. Det var som billedkunstner Blake først nådde ut, da 150 arbeider havnet på Sothebys i 1852.

Gåtefull kunst

Men diktene var lenge utilgjengelige. Få kunne skaffe seg dem, enda færre forstå dem. Så sent som i 1910 uttalte Chesterton: ”De tankene få er enige i, finnes stort sett i de diktene ingen kan lese.” Noen tiår senere var dette grundig gjort til skamme av folk som hadde satt det som mål å knekke hans koder eller tolke hans symboler som for mange hadde fortonet seg som hieroglyfer.

Blake hadde flere ganger vist sine bilder på Royal Academys årlige kunstutstilling, men ble oversett inntil han sluttet å sende inn. Han hadde gått til felts mot akademiets president, Sir Joshua Reynolds, som Blake kalte ”Den mann djevelen har satt til å undertrykke kunsten”. For Reynolds var kunst et ornament som skulle smykke det siviliserte liv. For den opprørske Blake var kunsten fundamental. Kunsten var for Blake ”Livets tre, og den mann ingen kunstner som ikke i sjel og sinn gjorde reisen til himmelen.” Kunsten er himmelporten, den er nøkkelen til menneskets sinn.

Symboler og arketyper

Blake skulle komme til å forakte tidens kunst, basert på verdslige modeller. I stedet malte han etter sine indre bilder, som kan sies å foregripe symbolistene. Det var psykoanalysen, i Freuds, men særlig Jungs variant, som i første halvdel av det tyvende århundre for alvor åpnet døren til Blakes verden av energier. Blakes betydning økte i takt med psykoanalysen; mange dybdepsykologer fant i Blakes symboler nesten uuttømmelige ressurser.

Freudianske mønstre for seksualitet, og Jungs verden av arketyper - man fant det hos Blake. Psykoanalysen ble en av det 20. århundres viktigste impulser, så man kan spore en sammenheng mellom fremveksten av dybdepsykologien og interessen for Blake.

Men hvordan skal man forklare at mens den rene psykologiske trend er på retur i skjønnlitteraturen, har det ikke rammet William Blake? Det kan ha med det å gjøre at Blake ble gjenstand for ulike tidsriktige tolkninger, men overlevet alle. Han har vært symbolist, modernist og marxist. I etterkrigstiden var han det intellektuelle venstres mann; hans "mørke sataniske kverner" var rett og slett fabrikkene i det industrialiserte England.

En annen virkelighet

Han ble et åndelig forbilde innenfor den amerikanske beatkulturen. Giftermålet mellom Himmel og Helvete, ble en omvendt Bibel for antimoralismen. På amerikanske universiteter leste opposisjonelle studenter ikke bare Marx og Marcuse, men også William Blake. New Age-miljøene aksepterte flere dimensjoner, og man begynte å lese Blake på alternativt grunnlag, men egentlig leste man ham slik mystikere alltid er blitt lest.

Blake var ikke bare anti-borgerlig, han var en skarp kritiker av materialismen og rasjonalismen, han gikk i rette med den verdensforklaring som kommer til uttrykk i filosofen Kants "Ding an sich". Det som ikke kan stadfestes, ble for Blake det eneste det er viktig å vite noe om, det er Imagination, fantasien, eller den formgivende mentale skaperkraften som sprenger grensene inn til det egentlige liv, det Blake kalte evigheten. Dette går langt videre enn hippienes opprør.

"The Doors" hos Blake er ikke bare dører inn til den opprørske sanseligheten, men til oversanseligheten, til en verden Blake hele livet hevdet han sto i fortrolig kontakt med. Og det var nettopp den siden av Blake som interesserte parapsykologene. Når Blake er blitt så nærværende i dag, skyldes det ikke minst at hans kunst handler om grenseoverskridelser.

Håndtverker og mystiker

William Blake som var født i 1757 og døde i 1827, arbeidet hele sitt voksne liv som kobberstikker i London. Han arbeidet på to beslektede, men skarpt adskilte felt. Det ene var hans virke som kommersiell grafiker og designer. Men denne kamuflerte en annen. Som han selv uttrykte det: ”Jeg er skjult”. Blakes egentlige oppdragsgivere hadde ingen adresse, og betalte ham ikke. De representerte seg selv og var uttrykk for en skapergjerning som vitner om en av de mest originale kunstnere den vestlige verden har frembragt; opprørsk, egenrådig og steil, men med en innforlivelse i menneskets sinn som gir ham en plass blant mystikerne. Få av hans venner skjønte hva han bedrev. Men hans kone Catherine, som kjente ham best, kunne nok ha fortalt om hvordan han tilbragte nettene i nærkamp med sitt sinns guder og vetter.

Blake arbeidet med små kobberplater som han påførte ord og bilder etter en krevende selvlært metode som ekspertene fremdeles strides om. Det er på det rene at han tok avtrykk av sine plater og håndkolererte arkene. Skriften ble påført speilvendt. Men prosessen ga trykkene en lysende kvalitet. Den som fikk oppleve tidenes største Blake-utstilling på Tate Britain i London for et par år siden, vil nok aldri glemme disse trykkene, eller illuminasjonene, som de kalles, som lyste i montre i de mørke rommene.

"Jeg er skjult"

Blakes visjoner kom til ham i Londons mørke. Med skinnforkle over magen og sverte på hendene mante han dem frem Også trykkemetoden fikk han ifølge eget utsagn i en visjon. Det var den yngre, avdøde broren Robert, som fortalte ham hemmeligheten i et syn. Blake hadde sittet ved Roberts sykeseng og sett hans ånd fare ut av legemet, mens den ”klappet i hendene av glede”. For Blake ble synet stadfestelsen av noe han allerede visste: Det finnes ingen annen død enn å dø åndelig i dette liv.

Blake levde sitt liv på to plan. Et vanlig liv, hvor han er en del av storbyens håndverksmiljø, og et annet, parallelt plan hvor han mottok visjoner og sto i kontakt med åndelige krefter. Blake hadde ingen problemer med å innse at det forholdt seg slik. Tvert imot, det er i evigheten vi lever, hva vi opplever her, er som en matt refleks av denne første betingelse. I et brev til vennen John Flaxman, skriver han: ”Kjære billedhugger i evigheten! Min hjerne er fylt av bøker og bilder fra gammel tid som jeg skrev og malte i evighetens tidsaldre før mitt jordiske liv, og hvis bestrebelser erkeenglene gleder seg over.” Brevet viser tydelig Blakes grunnfestede forestilling om et liv før det jordiske, at våre liv er som en liten periode å regne i et kosmisk spenn utenfor tiden.

Hør hele foredraget torsdag 15. april kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 17. april kl. 7.03 i P2!

Geir Uthaug

f. 1950, er forfatter, oversetter og gjendikter. Hans fagområde er idé- og litteraturhistorie, og han har utgitt bl.a. "Drømmesyn - dikt fra engelsk romantikk" (1979), "Ariel" (1980), "Former fra Drømmen og Speilet" (dikt, 1983), "Fyll mitt beger påny" (antologi, 1990), "Childe Harolds pilgrimsferd" (gjendiktet Byron, 1995), "William Blake: Uskyldens og Erfaringens sanger" (gjend. 1997), "Den kosmiske smie" (om William Blake, 2000), "John Keats: Endymion" (gjend. 2003), "Engelsk romantikk" (2003). Han har også vært litteraturanmeldier i Morgenbladet, Aftenposten og NRK. Mer om Geir Uthaug

Lyd og video

Lenker