Utdrag fra foredraget:

Får jeg starte med en påstand? Den lyder slik: "Den mest sentrale endringen av maktforhold i vårt land er at demokratiet er i tilbakegang." Påstanden summeres i en kort tilhugget formulering: "Folkestyret forvitrer."

Slik lyder det fra maktutredningen, fremlagt av den forskergruppe som i 1997 ble oppnevnt av Stortinget for å studere makt og demokrati i Norge. Temaet var vilkårene for og endringene i vårt folkestyre, med vekt på individets innflytelsesmuligheter. En lang stikkordliste anga hva som skulle saumfares: internasjonalisering og teknologi, meningsdannelse og miljøutfordringer, det flerkulturelle og kunnskaps-samfunnet, desentralisering og deregulering, privatisering og markedsmekanismer. Analyseres skulle både alder, kjønn, sosiale og økonomiske skillelinjer som politiske påvirkningsfaktorer.

Maktutredningens fokus

Samlet betød dette å legge hele vårt politiske system under vitenskapens lupe. Det var et ganske overveldende oppdrag! Rent kvantitativt har studiegruppens resultater samme format: ved avslutningen for et halvt år siden hadde den produsert ikke mindre enn 50 bøker og 77 vitenskapelige rapporter. I dette materiale finner man premissene for deres dramatiske konklusjon, slik jeg siterte den.

Hvilke er da disse premisser? Selvfølgelig er det umulig i et kort foredrag å referere alle funn fra systemets mange ledd, dets kroker og avkroker. Jeg må nøye meg med en kort sammenfatning.

Det nasjonale politiske fellesskap har gjennom årtier gitt grobunn for folkelig deltakelse og sosial og regional utjevning. Dagens kart viser nå en norsk stat under press fra inter- og overnasjonale krefter. Rettsstaten, demokratiet og velferdsstaten er under beskytning utenfra og innenfra. Med utredningens ord: "Pakken av nasjonalstatlige kjennetegn er sprengt fra hverandre." Det er usikkert hva som vil skje innen de tre kjerneområdene hvis nasjonalstaten svekkes ytterligere.

Kartet suppleres: Hele det statlige styringssystemet er under omforming i retning av markedsprinsipper og formell fristilling. Derved utøves politisk skjønn av organer som ikke står politisk til ansvar; de egentlig politisk ansvarlige mister makt til uavhengige selskaper.

Topptunge partier, jus og politikk

Og videre: Folkelige bevegelser og massepartier er merket av pågangen, de er ikke lenger kanaler for bred mobilisering. Partiene er i ferd med å bli topptunge "nettverkspartier", med sviktende oppslutning fra de yngre årsklasser. Det er mulig å oppnå politisk makt uten valgseier, de politiske alternativene er blitt utydelige, folkemakten i styringskjeden - fra valg over posisjon til vedtak - svekkes.

Det har også skjedd en tiltagende rettsliggjøring; det medfører at domstoler får økende betydning på bekostning av folkevalgte organer. Jusen blir viktig i politisk interessekamp, samtidig som rettens arena selv blir mer politisert. Og som om dette ikke er nok: Statskirken vakler under en flerreligiøs pågang, enhetsskolen samler ikke samme tilslutning som tidligere, mens olje-og gassvirksomheten omformer norsk næringsliv og den økonomiske ulikhet tiltar.

Forskerne fortsetter: Områder som tidligere var offentlig styrt overlates i stigende grad til markedsaktører; privatisering og globalisering flytter makt fra de folkevalgte til foretak og flernasjonale organer; i mange sammenheng dekket bak ugjennomsiktige maktforhold.

Mediene er blitt mer politisk uavhengige og påskynder partienes reduserte evne til massemobilisering. Dertil har det kommunale selvstyre endret karakter ved en kombinasjon av rettighetslover, statlige pålegg og budsjettknapphet; det forsterker den enkeltes rolleforandring fra medborger til bruker og mottaker.

Slik utdypes hovedkonklusjonen: folkestyret forutsetter velgernes kjennskap til beslutningstagerne og at de kan kastes ved neste valg. Begge disse to forutsetningene er svekket via en uoversiktlig blanding av styring på ulike nivåer: europeisk, statlig og lokalt. Det blir stadig vanskeligere å stille de egentlig ansvarlige for viktige beslutninger til ansvar. Sentrale faktorer av betydning for samfunnsforholdene lar seg ikke lenger påvirke av folkevalgte organer. Makten er flyttet fra Stortinget til andre steder."Folkevalgt myndighet spiller på krympet bane". Det er en velformulert kraftsats.

Øyeblikksorganisert "tilleggsdemokrati"

Dette er unektelig et ganske dystert bilde. Men forskerne mildner det noe: Folkemakt kan fremmes via andre midler, svekkede kanaler kan dels erstattes av nye. Selv om en tillitskrise i blant er merkbar, er den generelle politiske interesse ikke redusert; den ledes bare i større grad enn tidligere gjennom saksrettede aksjoner og andre former enn partipolitikk. Naboskapsaksjoner forekommer, saksrettet lobbyvirksomhet er vanlig; denslags døpes - med et godt uttrykk- "øyeblikksorganisering". Den såkalte "korporative" staten - kjennetegnet ved de frivillige organisasjonenes politiske innflytelse -

er riktignok på tilbakegang; men fortsatt fattes sentrale belutninger innen det korporative regelverket.

Dette er alt sammen hva utredningen kaller "tilleggsdemokratiske" kanaler og ressurser. Og utredernes ressonnement på dette område blir særlig spennende. De finner- for det første- at andre innflytelsesmuligheter er størst der folkestyret formelt står sterkest. Svekkes demokratiet som system, svekkes samtidig andre kanaler der folkemakt kan gjøre seg gjeldende.

Dernest spør de hvordan makten er fordelt i tilleggsdemokratiet; utilsiktede virkninger kan inntreffe med ny maktkonsentrasjon og nye former for politisk ulikhet. Når offentlige etater blir fristilte selskaper, kan forbrukerne risikere å tape mer enn de vinner. Overlates beslutningsmakt til uavhengige ekspertorganer, kan politisk skjønn bli utøvd uten medfølgende politisk ansvar. Deres tredje spørsmål er dette: hvordan skal vi bedømme om alternativ maktutøvelse har demokratisk legitimitet? Hvor bred må f.eks. deltakelsen være for at en aksjon skal være demokratisk akseptabel?

Slike spørsmål er vanskelig å stille eksakt og ofte umulig å besvare. Men utredernes sluttrefleksjon er utvetydig: tilleggsdemokratiske kvaliteter kan nok supplere folkestyret, men ikke erstatte det. Demokratiets kjerne utfordres når dets allmenne vilkår og spillerom reduseres. Når folkestyret tar form av tilleggsdemokrati blir forvitringen av dets kjerneelementer tildekket; skillet mellom demokrati og ikke-demokrati blir utydelig. Og prinsippet om folkevalgt styring fremtrer som ideologisk svekket.

Hør hele foredraget torsdag 25. mars kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 27. mars kl. 7.03 i P2!

Thomas Chr. Wyller

f. 1922, er dr.philos. og professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Fagområde: Moderne norsk politisk historie. Utgitt bl.a. "Nyordning og motstand" (1959), "Frigjøringspolitikk" (1963), "Christian Michelsen" (1973), "Skal folket bestemme?" (1992), "Demokratiet og miljøkrisen" (1999), "Motstandskampen på Grini" (2002). Wyller er P2-Akademiets mest benyttede foredragsholder, med ni radioforedrag siden 1994.

Lyd og video