Utdrag fra foredraget:

Den 3. november 1926 holdt Fridtjof Nansen sin store tale til studentene ved St. Andrews Universitetet i Skotland. Han snakket om eventyrlyst. Nansen visste mye om eventyrlyst – og sa bl.a.:

"Det er vor stadige lengsel efter å overvinne vanskeligheter og farer, å se de skjulte ting, å trenge inn i strøk utenfor vor slagne vei; det er det ukjentes dragning, lengselen efter lannet hinsides de kjente grenser, den guddommelige makt dypt rotfestet i menneskesjelen, som drev de første jegere ut i nye strøk - drivfjeren kanskje til vore største handlinger - driften i menneske-tanken som spiler sine vinger uten å kjenne grenser for sin frihet." (Nansens røst, bd. III, Oslo 1945)

Selv om omstendighetene er festtalen, og retorikken tilhører ei annen tid, så er temaet for Nansens tale tidløst: eventyrlyst og erkjennelsesglede. Vi ser det allerede hos det lille barnet, der det heftig og begeistret strekker seg etter den røde bamsen eller koppen på bordet. Og når barnet blir større, setter det bokstaver sammen til ord. En dag reiser det Sverige rundt sammen med Nils Holgerson på gåseryggen, en annen dag kommer det styrtende inn i stua, sprekkfull av oppdagelser: Vet du hva?

Og barnet forteller - om linerla som bygger reir under taksteinen, om regnbuen som står midt oppe på fjellet, om kameraten som har mistet ei tann. Om kvelden sitter barnet på fanget og spør: om hva fargene er laget av, om hvor blir det av lyset når vi slukker det i stua om kvelden, om hvem vi var før vi blir født? Forundring, eventyrlyst, erkjennelsesglede – og stadig nye kunnskaper.

Kunnskap er historie

For menneskenes historie er historien om våre kunnskaper. Veien fra berghulen til romskipet, fra klubben til datamaskinen har vært en kunnskapsveg. Ja, i den grad at man i antikken kalte dette trivium - de tre veier: grammatikk, retorikk og dialektikk. Senere fikk man fire veier til – quadrivium: musikk, geometri, aritmetikk og astronomi. Gikk man disse syv veiene, fullbyrdet man sin menneskelige form. Man ble dannet.

Et barn som blir født i dag vet akkurat like mye om matematikk, relativitetsteorien og genforskning som steinalderbarnet gjorde. Det vil si ingenting. Alt må læres. Idet vi trekker vår første pust, skrives vi inn i livets skole. Og vår siste dag er også vår siste skoledag.

Til forskjell fra dyrene, som styres av medfødte instinkter, styres vi av tillærte forestillinger og innøvde reaksjoner. Alt må læres. ”De tingene vi må ha lært for å gjøre dem, lærer vi ved å gjøre dem”, sa Aristoteles. Dannelse er altså ikke en tidsavgrenset utdannelse, ikke kompetanseutvikling, men et livsprosjekt.

Å tilegne seg kunnskap fordrer lyst. For å lære må noe tennes i oss; en indre glede - som når vi greier å holde balansen på sykkelen for første gang, når ligningen går opp, når vi skjønner noe som blir sagt på et fremmed språk. Eller når vi går på Maihaugen og får vite at den fantastiske "krillskurden", akantusrankene, som vi finner på framskap og mangletre, altertavler og prekestoler, seletøy og ferdaskrin - egentlig var en gresk plante som 5 – 600 år før Kristi fødsel ble brukt som ornament på gravsteiner. Så begynte den å vandre langs kronglete veier gjennom Europa og kom til Oslo Domkirke med en hollandsk mester i 1699. Derfra fortsatte den sin vandring opp gjennom Gudbrandsdalen, der den ble formet i tre og kleber og forskjønnet menneskenes hverdager. "Jamvel i ein selapinne, smidde dei seg sjølv eit minne, når han vel var gjort i stand," skriver Olav Aukrust. Når vi får vite dette, kjenner vi en glede piple inni oss, et sug. Du verden! Dette visste vi ikke før. Det rører ved en streng som går fra hodet til hjertet. Det spiller i oss, kunnskapens frydefulle toner.

Fører informasjon til kunnskap?

Det snakkes i dag om informasjonssamfunnet, kunnskapssamfunnet, livslang læring, kompetanseutvikling. Strømmer av informasjon suser gjennom bredbånd i stadig høyere tempo. Framtida tilhører dem som har kunnskap, sies det - og kunnskap må stadig skiftes ut og bringes a jour. Den er blitt en "ferskvare" på disken – for ikke å si harddisken.

Men er all kunnskap så uvarig? Med Carl von Linnés Svensk flora (1745) kan vi også i dag identifisere de fleste nordiske planter. De fire regningsartene har fulgt oss i årtusener. Adam Smiths Nasjonenes rikdom (1776) er fremdeles pensum i økonomistudiet. Bibelen, Koranen og Bhagavadgita leses og læres. Likeså Platons dialoger og Shakespeares drama. Folkeeventyrene fortelles fremdeles. Mozarts musikk spilles daglig på radioen. Mennesker står i kø for å se Rembrandts bilder. Hammeren, kniven og øksa, sylen og nåla har fulgt oss nokså uforandret gjennom årtusener.

Det finnes, som den svenske idéhistorikeren Sven-Eric Liedman skriver i sin bok Et oändligt äventyr. Om människans kunnskaper (2001) - en slags "rotkunnskap", som er en forutsetning for detaljkunnskapene. Kunnskapens tre har både røtter, grener og blad. Rotkunnskapene forandres nok også, det kommer nye til, men de varer lenge - og gir kunnskapsmassen form, indre sammenheng og mening.

Informasjon er et begrep som er på frammarsj. Det kommer av det latinske informatio, som betyr ”noe allerede formet, noe som er ferdig for oss.” Togtabeller, bruksanvisninger, menyer, resultatlister - alt dette er informasjoner, kortfattete opplysninger om faktiske forhold. Men informasjoner setter ikke ting inn i sammenheng, gir ikke bakgrunnen for, forklarer ikke hvorfor. Togtabellen forteller oss ikke hvordan rutetidene er beregnet eller hvorfor en strekning kjøres raskere enn en annen. Menyen gir ingen forklaring på hvordan sausen eller desserten er laget. For å få rede på det, må vi gå ut på kjøkkenet og snakke med kjøkkensjefen, med en som vet.

Å vite – av det latinske videre, som betyr ”å se” - er noe sanselig og kroppslig: se, innse, forstå. "I see," sier engelskmannen når han forstår. De fem sansene - syn, hørsel, lukt, smak, følelse - er alle porter til erkjennelse og viten. Tidlig mente man at en sjette sans var nødvendig for å føye de fem sansene sammen. En felles sans - sensus communis på latin, ”common sense” på engelsk - var nødvendig for å fatte noe mer enn det summen av de fem sansene kunne gi.

Kunnskap og kunnen

Her nærmer vi oss begrepet kunnskap. Det har å gjøre med å kunne eller kjenne. Den som har kunnskap er kyndig, enten det gjelder matematikk eller treskjæring. På slutten av 1960-tallet ble begrepet "den tause kunnskapen" formet. Det er kunnskap som ikke har eller kan gis et umiddelbart språklig avtrykk.

Jeg husker at jeg som barn sa til bestemor som satt og spant: "Jeg vil også lære å spinne. Kan du ikke fortelle meg hvordan du får det til?" Hun svarte: "Hvordan jeg får det til? Nei, det vet jeg ikke." Den gang syntes jeg det var et merkelig svar. Bestemor satt da vitterlig og fikk det til. I dag skjønner jeg det bedre. Selvfølgelig kunne hun å spinne, men visste ikke hvordan hun skulle beskrive det med ord. Hun behøvde aldri å gjøre det. Hun kunne vise det. Gjerningen, håndlaget - ikke ordene - var det viktige. Jeg kunne lære ved å se på henne, og så prøve å etterligne - under hennes kyndige veiledning. Mesterlæring kalles dette i pedagogikkens språk, og minner oss om forholdet mellom håndtverksmesteren og læregutten.

Hva er så forskjellen mellom informasjon og kunnskap? I Torbjørn Egners fortelling om "Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen", finner vi sangen om Baker Harepus og Bakergutten. Bakergutten pleier å stå i butikken å selge, mens Baker Harepus baker kakene. En dag sier Baker Harepus at nå skal de bytte plass. Han kan stå i butikken, mens Bakergutten baker pepperkaker. ("Jobbrotasjon" med andre ord.)

Bakergutten går med på det, men han trenger en oppskrift. Han har aldri bakt pepperkaker før. Bakergutten kan antakelig heller ikke å lese, så Baker Harepus synger oppskriften for ham. Der heter det bl.a.: "Og til slutt i gryta slepper, man en liten teskje pepper ..." Bakergutten er fornøyd. "Ingen sak å bake pepperkaker når man har en god pepperkakebakesang," sier han. Og for å være sikker på at alt går riktig for seg, synger han oppskriften mens han baker.

Problemet er at han forveksler målene for sukker og pepper. Han tar en teskje sukker - og synger trøstig videre: "Og til slutt i gryta slepper man til slutt en kilo pepper."

Det blir 32 pepperkaker, og Bakergutten er fornøyd. Overflaten er det ingenting å si på. "Jeg har gjort nøyaktig som mesteren lærte meg," sier han stolt. Alt er vel - inntil Baker Harepus skal smake på resultatet. Da blir fadesen avslørt. Og når Bakergutten blir spurt om han ikke kom i tvil om en kilo pepper, innrømmer han at nei, det gjorde han ikke. "Er det ikke pepperkaker da?" spør han selvrettferdig og snurt. (Baker Harepus kunne nok ha snøftet tilbake med Holbergs politiske kandestøper: "Eet er et Sø-Kort at forstaae, et Andet Skib at føre.")

Så går de tilbake til hvert sitt arbeid. De dobbeltpeprete pepperkakene blir deretter brukt i et moralsk dannelsesprosjekt for reven - men det er en annen historie.

Bakergutten hadde alle tilgjengelige informasjoner, men disse var ikke blitt innforlivet kunnskap. Å bake pepperkaker var ikke noe han hadde i hendene og i kroppen, slik at han øyeblikkelig kunne vite at en kilo pepper ville gjøre kakene uspiselige. For å bli kunnskap må informasjon settes inn i en meningsfull sammenheng og kritisk kunne vurderes. Man må stanse opp så lenge at den blir ens egen, kroppslig i en viss forstand. Datamaskiner, bøker og pepperkakebakesanger har informasjoner, bare mennesker har kunnskap.

Kunnskap er altså noe annet og mer enn å kunne lese en oppskrift, beherske de riktige kommandoordene i et dataprogram, trykke på de rette knappene. Informasjoner er kunnskapens råstoff, men de må integreres og innforlives i en meningsfull sammenheng.

Hør hele foredraget torsdag 26. februar kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 28. februar kl. 7.03 i P2!

Inge Eidsvåg

f. 1947, har vært lærer i grunnskolen, i videregående skole og ved Nansenskolen på Lillehammer. Der var han rektor i perioden 1986-1998. Han har skrevet og redigert en del bøker, bl.a. "Læreren. Betraktninger om kjærlighetens gjerninger" (2000), "Når livet kaster skygger. Refleksjoner om mening, omsorg og trøst" (2002), "Forunderlige øyeblikk" (2003). Flittig bidragsyter i aviser, tidsskrifter og NRK.

Lyd og video