Utdrag fra foredraget:

Immanuel Kant levde hele livet i den østprøyssiske handels- og universitetsbyen Königsberg, dagens Kaliningrad, og var faktisk aldri lenger enn rundt 10 mil borte fra stedet der han ble født. Navnet Immanuel – som betyr ”Gud er med oss” – fikk han fordi han ble født 22. april, og dette var den hellige Emmanuels dag etter den gamle prøyssiske kalenderen.

Vi vet relativt lite om Kants liv før han ble professor i logikk og metafysikk ved universitetet i Königsberg i 1770. Han var da 46 år gammel. Barndommen hans synes ikke mindre å være karakterisert av et nært forhold til moren, som han alltid snakket varmt om. Moren døde imidlertid da Immanuel bare var 13 år, og faren gikk bort ni år senere. Oppdragelsen var enkel og pietistisk.

Pietismen rådde

Fra åtteårsalderen gikk Kant på en spesiell pietistisk skole ved navn Collegium Fredericianum, der disiplinen var så streng at Kant senere hevdet at han ble fylt av skrekk og angst når han tenkte tilbake på disse skoleårene. Som 16-åring begynte han å studere på universitetet i Königsberg, men det er lite som tyder på at han gjorde noe stort inntrykk på lærerne sine der.

Mange av de største filosofene har gjort sine viktigste oppdagelser og publisert de viktigste skriftene i relativt ung alder. Kant er et unntak fra dette. Han fikk sin promosjon og begynte som privatdosent da han var 31 år gammel. Sin første faste stilling, som underbibliotekar, fikk han da han var 41. Professor ble han først i en alder av 46, og da hovedverket hans, Kritikk av den rene fornuft, ble utgitt, hadde han rukket å bli 57 år gammel. Til sammenligning kan det nevnes at Kants lærer på universitetet, Martin Knutzen, ble professor da han var 21!

Kant synes enten ikke å ha vært nevneverdig opptatt av en universitetskarriere – eller å ha vært en dårlig strateg. De første verkene hans var viet emner som slett ikke var optimale for en ung mann som ønsket ansettelse på universitetet. Pietistene kontrollerte universitetet i Königsberg, der bare de som fulgte ”partilinjen” kom i betraktning for stillinger. Kant gikk sine egne veier, og måtte forsørge seg som privatlærer i stedet for å undervise på universitetet.

Målrettet beskjedenhet

Dette betyr ikke at han manglet ambisjoner i yngre dager. Hans første verk, Tanker om bevegelseskreftenes korrekte bedømmelse (1746-49), vitner om en ung mann med stor selvtillit, der det innledningsvis heter: ”Jeg har staket ut min vei […] og ingenting skal hindre meg i å fortsette den.” Han gjorde seg deretter bemerket i 1755 med en teori om solsystemets opprinnelse og utvikling, men dette var slett ikke nok til å sikre ham en universitetsstilling.

Mottoet til 2. utgaven av Kritikk av den rene fornuft er hentet fra Francis Bacon, og begynner med ordene: ”Om oss selv tier vi.” Det var en vitenskapelig filosofi som skulle stå i sentrum, ikke private grublerier og anekdoter. Fordi Kant ikke snakket så mye om seg selv, har mange trukket den konklusjonen at han ikke hadde et liv som var verdt å snakke om utenfor filosofien.

Heinrich Heine skrev for eksempel at Kant verken hadde et liv eller en historie. Men det stemmer ikke. Den unge Kant brøt i mange henseender med sin enkle, pietistiske bakgrunn og ble en selskapsløve. I Königsberg ble han omtalt som ”den elegante magisteren”, der han gikk rundt i skreddersydde silkeklær. Senere fastslo han i verket Antropologi at: ”Det er bedre å være moteidiot enn bare idiot.”

Kant var en briljant foreleser, som ikke minst var kjent for alle vittighetene. Etter å ha forelest pleide han å slappe av med et slag biljard eller kortspill, og et glass vin. Det hendte forresten at det ble flere glass, og ved en anledning ble han så full at han ikke fant veien hjem. Det er også ganske godt belegg for å hevde at Kant hadde mer enn teoretiske kunnskaper om seksuell omgang med det motsatte kjønn. Han døde neppe som jomfru, slik mange har antatt.

Hypokonder

Imidlertid giftet han seg aldri, og forklarte saken som følger: ”Da jeg hadde behov for en kvinne, kunne jeg ikke forsørge henne. Og da jeg kunne forsørge henne, var ikke behovet der lenger.” Kant hadde svak økonomi lenge. Han var en ivrig leser, men etterlot seg en svært beskjeden boksamling – rundt 500 bind – fordi han i store deler av livet hadde så dårlig råd at han måtte selge bøkene videre etter å ha lest dem. Og først i 1784, i en alder av 60 år, fikk han råd til å kjøpe et eget hus.

Kant var en person som nesten parodisk fulgte de samme rutinene hver eneste dag. Han sto opp klokken fem hver morgen, og gikk til sitt arbeidsrom der han drakk to kopper te og røkte en pipe. Deretter foreleste og skrev han. Han spiste bare ett måltid hver dag, nemlig middag, men skal der ha satt til livs forbløffende mye mat og vin. Hver kveld samtalte han med sin venn Joseph Green, en engelsk kjøpmann, og forlot hans hus presis klokken 19 hver dag, med en slik presisjon at Greens naboer kunne stille klokken etter ham.

Kant underla seg selv stadig strengere disiplin av hensyn til helsen. Fra tidlig barndom hadde han dårlig helse, og man regnet med at han ville dø tidlig uten å ha utrettet stort i livet. Slik gikk det som kjent ikke, noe som blant annet skyldes at han utarbeidet et eget helseprogram som han fulgte til punkt og prikke. En bivirkning av dette var imidlertid at han ble en uforbederlig hypokonder, noe han selv innrømmet.

Fra den ytre natur til menneskets indre

Det som kjennetegner de første arbeidene til Kant, er at de i stor utstrekning handler om den ytre naturen. Men på 1760-tallet begynner han også å interessere seg for menneskets indre natur. Dette skyldtes ikke minst en påvirkning fra Rousseau, som Kant omtalte som ”en andre Newton” fordi Rousseau hadde avdekket sammenhenger i menneskets indre slik Newton hadde gjort med den ytre naturen. Det var ingen tilfeldighet at det hang et portrett av Rousseau på veggen i Kants arbeidsrom. Beskjeftigelsen med Rousseau innebar også de første skrittene bort fra den rasjonalistiske filosofien han hittil hadde bekjent seg til.

Kants egen bemerkning om at det var David Hume som hadde vekket ham fra hans dogmatiske slummer, blir ofte sitert, men det var nok andre tenkere som spilte en vel så viktig rolle i denne ”oppvåkningen”, og da blant andre Johann Heinrich Lambert. I 1765 skrev Lambert et brev til Kant, og innledet dette brevet med å fastslå at det fantes store likheter i deres tenkning. På dette tidspunktet var Lambert på høyden av sin karriere, og Kant var ikke engang blitt professor, men Lambert inviterte til et samarbeid mellom de to. I sitt svar takker Kant ja til denne invitasjonen, og utroper samtidig Lambert til "Tysklands fremste geni”, men det ble aldri noe av dette samarbeidet.

I 1770 sendte imidlertid Kant sin dissertasjon om formene og prinsippene for den sanselige og den intelligible (oversanselige) verden til Lambert. I sitt svar til Kant, berømmer Lambert Kant for verket, men retter flere vektige innvendinger mot det. Kant tok i aller høyeste grad denne kritikken alvorlig, men innen han fikk svart på innvendingene, i form av Kritikk av den rene fornuft i 1781, var Lambert gått bort fire år tidligere. Kant ville opprinnelig dedikere Kritikk av den rene fornuft til Lambert, men ombestemte seg da Lambert døde. I et brev forteller Kant senere hvordan han stadig arbeidet med å nå klarhet i de nye tankene, og hvordan han slet med å formulere dem mer presist, inntil det dessverre var for sent å meddele dem til Lambert.

Hør hele foredraget torsdag 12. februar kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 14. februar kl. 7.03 i P2!

Lars Svendsen

f. 1970, er dr.art. i filosofi og førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen. Han har utgitt bl.a. "Kjedsomhetens filosofi" (1999), "Kunst" (2000), "Mennesket, moralen og genene" (2001), "Ondskapens filosofi" (2001) og "Hva er filosofi?" (2003). Bøkene er oversatt til en rekke språk.

Lyd og video