Utdrag fra foredraget:

Mandag den 29. juni 1992 åpnet Den internasjonale hvalfangstkommisjonen sitt 44. årsmøte i Glasgow. Storbritannia var vertskap, og landbruks- og fiskeriminister John Gummer holdt velkomst- og åpningstalen. En stor del av talen var et skarpt og udiplomatisk angrep på Norge, Island og Japan, som fortsatt var interessert i at det skulle drives hvalfangst.

Gummer forlot møtet etter talen, og både han og andre hvalfangstmotstandere ventet nok at talen ville få store oppslag i aviser og på TV i mange land. Slik gikk det imidlertid ikke. Da det ordinære møtet begynte, ba Norge om ordet og annonserte at Norge ville gjenåpne kommersiell fangst av vågehval fra året etter. Det var som å kaste en brannfakkel. Norge ble skarpt fordømt av de fleste land på møtet. Aviser og andre medier var fulle av omtale av nyheten. USA truet med handelsboikott, og tyske verneorganisasjoner truet med å organisere forbrukerboikott av norske varer.

Hva var bakgrunnen for at Norge i denne saken valgte å handle i strid med de synspunktene som skarpt ble uttrykt av de fleste vestlige land? For å forstå det som skjedde i Glasgow i 1992, må vi gå tilbake til noe av det som skjedde under og etter FNs første miljøkonferanse i Stockholm i 1972, og for å forstå det igjen, må vi ta utgangspunkt flere hundre år tidligere.

"Våge"hvaler og "rett"hvaler

Produkter fra hval har vært benyttet til mat og på annet vis fra forhistorisk tid langs alle kyster rundt Nordatlanteren. Noen av de hvalene som ble utnyttet, drev døde i land. Andre svømte opp på stranden, ble sittende fast og så avlivet. Små hvaler kunne dessuten bli fanget når de fulgte byttedyr inn i trange fjordarmer. Vågehval har fått sitt navn fordi den ofte fulgte sildestimer inn i våg og ble fanget der.

Forretningsmessig hvalfangst begynte på 1500-tallet i Nordatlanteren og var en viktig næring i mange land på 16- og 1700-tallet. De artene som ble jaktet, var nordkaper og grønlandshval, som med en fellesbetegnelse kalles retthvaler. Navnet er en direkte oversettelse av det engelske ”right whale”, som disse hvalene fikk fordi de var de riktige hvalene å jakte på i denne tidlige hvalfangsten, som foregikk fra små båter som ble rodd, og med en harpun som ble kastet eller stukket inn i dyret.

Retthvalene har den egenskap at de flyter etter at de er avlivet, mens andre store hvaler som blåhval og finhval er tyngre enn vann og synker. Blåhval og finhval var dessuten vanskeligere og farligere å avlive fra små åpne båter enn retthvaler. Omkring 1800 var bestandene av nordkaper og grønlandshval fangstet så langt ned at hvalfangsten ikke lenger lønnet seg.

Fra omkring 1870 ble det igjen forretningsmessig fangst av hval i Nordatlanteren. Oppfinnelsene til Svend Foyn gjorde det mulig å fange blåhval, finhval, seihval og knøl. Fangsten foregikk fra større båter drevet med dampmaskin. Harpunen ble skutt inn i dyret fra en kanon, og under utskytningen trakk harpunen med seg et tau som var festet i båten. Alle disse innretningene gjorde det mulig for Svend Foyn og hans etterfølgere å avlive de store hvalene forholdsvis effektivt og å hindre at de sank.

Etter avlivningen ble hvalene slept inn til landstasjoner, der dyret ble delt opp. De første ti årene fanget Svend Foyns selskap mest blåhval fra landstasjoner i Finnmark. Senere tok han og andre også en rekke andre arter. Fra 1880-årene ble det bygget landstasjoner for hvalfangst langs mange kyster rundt Nordatlanteren, og hvalbestandene ble i løpet av få år høstet langt ned.

Mehamn-opprøret

På denne tiden, slutten av 1890-årene, får vi den første opposisjonen mot kommersiell hvalfangst, først i Norge, senere i andre land. Man skulle kanskje tro at denne opposisjonen var rettet mot den grove rovdriften på naturressurser som hvalfangsten på den tiden representerte, men det var den ikke. Det var fiskere i Nord-Norge som var motstandere av hvalfangst.

Bakgrunnen var følgende: Lodde og hval kom omtrent samtidig inn til kysten. Fiskernes forestillinger var at hvalen jagde lodda inn mot land. I slutten av 1890-årene var det lite lodde. Samtidig slo torskefisket på Finnmarkskysten feil, og store mengder sel kom langs kysten fra Kolahalvøya til kysten av Finnmark og ødela fiskeredskap. Vi skjønner at situasjonen må ha lignet mye på den vi også hadde i Nord-Norge mot slutten av 1980-årene. Fiskerne trodde at fallet i hvalbestandene gjorde at hvalene ikke så effektivt jagde lodde mot land, og de krevde stopp i hvalfangsten.

Datidens tre norske forskere med bakgrunn fra fiskeriundersøkelser og fra undersøkelser av hval ble satt på saken. Det var zoologen Georg Ossian Sars, anatomen Gustav Adolf Guldberg og fiskeribiologen Johan Hjort. Deres konklusjoner var sammenfallende. Når finhval og lodde kom til samme tid til kysten, var grunnen at finhval fulgte etter lodda som svømte inn mot kysten for å gyte, ikke at den jagde lodda til kysten. Fiskerne lot seg ikke overbevise, og sommeren 1903 gjorde over 1500 fiskere opprør i Mehamn i Finnmark og rev og ødela hvalstasjonen der. I desember 1903 besluttet så Stortinget å innføre et hvalfangstforbud for Nordland, Troms og Finnmark for 10 år fra 1. februar 1904, altså for nøyaktig hundre år siden.

Johan Hjorts uttalelser om hval og hvalfangst fra 1902 inneholder i tillegg til hovedkonklusjonen to andre påstander som vi skal merke oss. For det første hevdet han at ikke bare var fangst av finhval ikke skadelig for fiskeriene, men han hevdet at en viss fangst av finhval var direkte nyttig for fiskeriene, fordi, når det ble mindre finhval som beiter på lodde, ville det bli mer lodde tilgjengelig for fiskere og for torsk, som også beiter på lodde.

Men for det andre hevdet Hjort at det på den tiden ble fanget for mange blåhval og finhval. Jeg siterer: ”Det synes mig klart, at hvalbestanden i havet rundt det nordligste Norge er merkbart paavirket av hvalfangsten, særlig for de to arter blaahvalens og finhvalens vedkommende, - endvidere tror jeg, at de forestillinger om hvalens overordentlige talrighet, som man har hat, er meget overdrevne. Det er min tro, at en fortsat fangst som hittil, aar for aar vil forminske bestanden, idet denne ikke vil kunne formere sig saa raskt, at balancen i individantallet opretholdes.”

Hjort (til venstre på bildet) fortsatte sitt skrift med å argumentere for en regulering av hvalfangsten, som på det tidspunktet var en helt ny ide. Hvalfangstforbudet gjorde imidlertid reguleringen overflødig. Tjuefem år senere argumenterte Johan Hjort på nytt uten gjennomslag for regulering av hvalfangst, men da i forbindelse med hvalfangsten i Sørishavet.

Etter hvalfangstforbudet i 1904 og beslektede forbud som ble innført i andre land rundt Nordatlanteren i årene frem til 1920, måtte hvalfangstnæringen søke andre fangstområder. Noen norske selskaper flyttet virksomheten til Sørishavet. Fra begynnelsen av 1920-årene ble så flytende kokeriene tatt i bruk, og hele havområdet rundt Antarktis var tilgjengelig for fangst. Kokerier fra andre land enn Norge kom til, og fra 1927 foregikk det en dramatisk nedslakting av store bardehvaler i Sørishavet. I en tiårsperiode ble det tatt 20 000 blåhval og 10 000 finhval hvert år.

For mange hvalbiologer var det opplagt at denne fangsten ikke var bærekraftig. Johan Hjort forsøkte som nevnt å få i stand en form for regulering og kvotebegrensning av fangsten, men uten resultat. Politikerne i hvalfangstlandene var ikke villige. Etter den økonomiske krisen i begynnelsen av 1930-årene ble forhandlingsklimaet litt lettere, og på et møte i London i 1937 ble det forhandlet frem et utkast til en internasjonal hvalfangstavtale. Den norske selforskeren, anatomen og arbeiderpartipolitikeren Birger Bergersen var den ledende personen i den kretsen av politikere og forskere som forhandlet.

Den største vanskeligheten for en bindende internasjonal avtale om hvalfangst i 1938 var at hvalfangstlandene Tyskland og Japan ikke var villige til å undertegne. Denne vanskeligheten ble fjernet av krigen, og Hvalfangstkonvensjonen, som avtalen kalles, ble undertegnet i Washington i 1946. I følge hvalfangstkonvensjonen skal representanter for medlemslandene møtes regelmessig for å fastsette kvoter og andre forhold som regulerer fangst. Dette tillegget til avtaleteksten kalles Schedule og kan endres med tre fjerdedels flertall. I de årlige kommisjonsmøtene har hvert land en stemme. Hvis et land ikke er enig i en endring av Schedule, kan landet reservere seg mot denne endringen innen en bestemt frist. Endringen er da ikke juridisk bindende for dette landet. Norge har for tiden to gjeldende reservasjoner som jeg skal komme tilbake til.

Hør hele foredraget torsdag 5. januar kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 7. februar kl. 7.03 i P2!

Lars Walløe

f.1938, er opprinnelig informatiker og fysiolog. Han er professor i fysiologi i Oslo, forskningsleder innen marin forskning i Bergen og professor i arktisk biologi i Tromsø. Walløe har hatt en lang rekke verv innen nasjonal og internasjonal miljøvernarbeid. Siden 1986 har han vært leder av Norges delegasjon i den internasjonale hvalfangstkommisjonens vitenskapskomité.

Lyd og video