Utdrag fra foredraget:

Jordskjelvet som rammet Bam i det sørlige Iran 2. juledag var en tragedie av uhyrlige dimensjoner. På sekunder var en hel by redusert til ruiner og langt over halvparten av innbyggerne enten døde eller skadet. Sårene i det iranske samfunnet vil trenge svært lang tid for å gro.

I sorgen finnes likevel punkter av lys: gjennom utlandets vilje til å hjelpe kan Iran ha blitt brakt ennå et skritt ut av den internasjonale isolasjonen landet lenge befant seg i. Kanskje kan det også forårsake at jordskjelvfaren blir tatt på alvor av myndigheter og boligbyggere, og slik hindre enda større katastrofer i framtida, når for eksempel det svært sannsynlige skjer at hovedstaden Teheran med sine 15 millioner innbyggere blir rammet at jordskjelv av samme styrke. De første skritt er allerede tatt med sikte på å flytte hovedstaden til et sted som ikke ligger midt i en bruddsone i jordskorpa slik Teheran gjør.

Politisk jordskjelv

For 25 år siden var det et politisk jordskjelv, kanskje ennå høyere på Richters skala, som rammet landet. Mange iranere, både i eksil og hjemme ser også denne hendelsen, i ettertid kjent som den islamske revolusjonen, som en ubetinget tragedie og er ofte uvillige til å tilkjenne den noen som helst positive aspekter. Andre er mer positive og fortsetter ikke minst å sette revolusjonens lederskikkelse, ayatollah Khomeini, høyt, selv om flertallet er svært misnøyde med dagens tilstand i landet. Men hva er nå status for den islamske staten som ble skapt gjennom denne skjellsettende begivenheten?

Da det vestvennlige regimet til Irans siste konge, sjah Mohammad Reza Pahlavi (bilde) begynte å vakle for alvor høsten 1978 (eller 1357 etter den iranske kalender), var det to paroler som gjenlød i gatene: esteghlal! – uavhengighet og azadi! – frihet. Landets ydmykende avhengighet av vestlige stormakter, og især USA, måtte opphøre og sjahens diktatur måtte vike plassen for folkets fritt uttrykte vilje var demonstrantenes krav.

Dette forente en bred allianse fra radikale sosialister og kommunister av ulike avskygninger til konservative islamske lærde, og fra de fattige i storbyenes slumstrøk til styrtrike basarkjøpmenn. Alle hadde fått smake diktaturets pisk og måttet se sine interesser satt til side for den tette alliansen mellom kongefamilien og et lite antall nyrike industriherrer sponset av statens oljerikdom. Og de hadde sett hvordan sjahen to ganger var kommet til makten ved amerikansk og britisk militær intervensjon og hvordan disse samme maktene ikke løftet et øyebryn overfor hans stadig mer brutale og diktatoriske framferd.

Når disse opposisjonsgruppene i siste halvdel av 70-tallet fikk tilslutning også fra den nye arbeiderklassen og den utdannede middelklassen som var skapt gjennom sjahens forserte moderniseringspolitikk siden 60-tallet, var flodbølgen ikke til å stoppe. I januar 1979 ga sjahen i praksis opp i det han forlot landet for, skulle det vise seg, aldri å komme tilbake.

Islamistene overtar

I mellomtida hadde et nytt slagord blitt føyd til kampropene: jomhuri-ye eslami! – islamsk republikk. I ettertid skulle dette bli stående som det særmerkte ved den iranske revolusjonen: til forskjell fra andre tilfeller der et monarki ble styrta av radikale krefter ble resultatet ikke et styre leda av sosialister eller radikale nasjonalister, men en islamsk stat der idealet var å vende tilbake til sanne islamske normer for samfunn og politikk og der lederskap ble utøvd av de geistlige (som i sin egentlige betydning er en presis oversettelse av den termen de islamske lærde i Iran foretrekker å bruke om seg selv, ruhaniyun (til forskjell fra mer folkelige, og ofte negativt ladede betegnelser som molla og akhund)).

De geistliges maktovertakelse har skaffet det ledende sjiktet blant dem viktige privilegier, men det har også hatt en høy pris. Før revolusjonen ble de religiøse lærde holdt i høy respekt av folk flest i det de ble oppfattet som standhaftige forsvarere av moral og nasjonal verdighet. I dag er de svært upopulære; folk oppfatter dem som sneversynte, maktglade, og når det gjelder det ledende sjiktet, i stor grad som korrupte.

Det er en utbredt oppfatning at mange av dem har brukt sine maktstillinger i den islamske republikken til å berike seg selv og sin familie. Tidligere president Rafsanjani, aktuell i Norge gjennom sin forbindelse til den såkalte Statoilsaken sist sommer, er bare den mest prominente. Den mest utskjelte gruppen i Iran for tiden er de såkalte aghazadeha – herresønnene – dvs. barn av ledende politikere og byråkrater som kommer til makt og rikdom uten noen egne meritter å vise til.

Dagens Iran er på mange måter gjennomgripende endret fra det landet den siste Pahlavi-sjahen forlot for tjuefem år siden. Noen av disse endringene har skjedd på grunn av revolusjonen, noen på tross av den, og noen ganske uavhengig av den.

Hør hele foredraget torsdag 15. januar kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 17. januar kl. 7.03!

Bjørn Olav Utvik

f. 1954, er dr.art. og førsteamanuensis ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier ved Universitetet i Oslo. Hans fagområde er midtøstens moderne historie og politisk islam. Han har skrevet en rekke artikler om islam i norske og internasjonale tidsskrifter.

Lyd og video