Utdrag fra foredraget:

Før sola den yttarste morgon rann

satt galgevigd Abraham illgjerningsmann

og stirde forskræmd mot døra.

Hans skuggegrå åsyn var tomt og sløkt

og ryggen seig saman, forpint og krøkt

for vekta av vanvetsbøra.

Men kald, med tilbaktrengt andedrag,

han høyrde dei gnellande hammarslag

stå inn gjennom gitterglaset,

og opp over murveggen, kald og tom

på lag som ein nådelaus allmaktsdom,

kraup skuggen av trestillaset.

Det var i den gryande morgonstund

då fuglane vaknar av doggfrisk blund

og helsar den gylne time.

Og sjå, som ei helsing der utanfrå

fall inn gjennom gluggen med boltar på

ei einsleg og solvarm strime.

Det var som eit strålegylt vengjepar

ein tindrande veg gjennom myrkret skar

av dansande sylvkorn fine,

og planken i golvet, fortærd og grå,

med dødsdømdes rastlause fotslag på

tok til for hans fot å skine.

Og livsglødd, av andakt og undring fylt

han stirde mot planken, fortapt og tryl,

med tåredim glans i auga,

og stilt gjennom skuggar av naud og skam

steig halvgløymde minne forklåra fram

i barndomens halvljos lauga.

Som tonande drag gjennom hugen drog

dei solmette dagar i markar og skog

som gjætlegut sommarstida,

då sutalaus fri han på tuva låg

og djupt inn i blånande himlar såg

med buhunden trygt ved sida.

Dette utdraget av Jacob Sandes dikt ”Siste timen” gir oss dikterens og kunstnerens innledning til temaet vårt: Sollyset vekker opp, det stimulerer og det jager bort tunge tanker. Gode minner fra barndommen manes fram og bades i lys.

Årsrytmer i mental og fysisk helse har vært observert helt siden oldtiden. Ja, vi kan lure på om legevitenskapens grunnleggere hadde større forståelse for dette temaet enn dagens effektive medisinerskoler og travle leger har: Om lag 400 år før Kristus slo Hippokrates fast at ”alle som ønsker å studere medisin skikkelig, først må gjøre seg kjent med årstidene og deres virkning på helsen”.

Lyset styrer sinnet

Humøret og bevissthetsnivået vårt varierer med lysforholdene slik de er på forskjellige tider av døgnet og året. Følelser og forelskelser er friskest om våren. Tungsinn og tristhet kommer helst om høsten. Det er vist at hyppigheten av selvmord varierer som en bølge gjennom året. Antakelig er forholdet mellom lengden av den lyse dagen og den mørke natten med på å styre slike reaksjoner, på lignende vis som når gartneren får julerosene til å blomstre ved å variere dette forholdet.

Men i tillegg til et ”solur” finnes det i de fleste dyr en indre årstidsklokke som går upåvirket av lysforholdene: Trekkfugler som holdes innesperret i store bunkere med konstante lys- og varmeforhold, blir urolige når årstiden for sydenreise kommer. Holdes en bestemt type ekorn i fangenskap under lignende, konstante forhold, går de i hi når tiden for det er inne.

På våre breddegrader parrer de fleste ville dyr seg på et tidspunkt som fører til at avkommet ser dagens lys i den gunstigste årstid. Hamskifte og hornfelling er også årstidsstyrte fenomener. Dette skyldes at sterke, årstidsvariable hormonsignaler herjer i kroppen på mange dyr. Antakelig styrer soluret og den indre klokka disse signalene i et slags samvirke. Ofte er biologien på dette området utrolig presis: Testiklene til hamstere firedobles i størrelse når parringstiden nærmer seg. Noen hamstere er så finjusterte at kjønnskjertlene deres vokser når dagslengden er 12 timer og 15 minutter, mens de ikke vokser når dagslengden er 12 timer.

Vi er tropiske dyr

Årsrytmene er mye svakere hos mennesker enn hos dyr på våre breddegrader. Vi er mer lik tropiske dyr, som også har svake årsrytmer. I tropene er det liten forskjell på årstidene, så formering kan foregå når som helst på året med like stort hell. Vår likhet med tropiske dyr antyder at vi gjennom en stor del av vår tidlige historie levde i tropene, kanskje i Afrika.

Fordi våre årstidsrytmer er så svake, vet vi ikke så mye om dem. Døgnrytmene, derimot, vet vi en hel del om. Nesten alle cellene i kroppen vår har en iboende rytme på cirka ett døgn. Vi kaller dem derfor cirkadianske. Det store flertallet av alle skapninger har cirkadianske rytmer. Selv orm og mark som lever i totalt mørke nede i jorden, har det.

HeLa-cellene stammer fra livmoren til en dame som døde i 1950-årene. De har vært dyrket i mørke inkubatorer helt siden den tiden. Likevel har de bevart sine cirkadianske rytmer. Lar vi mennesker bo i en bunkers hvor de fritt og uhemmet kan styre sin egen rytme med lys og mørke, søvn og arbeid, vil de fleste ha en døgnrytme som er litt lengre enn 24 timer. For gjennomsnittet er den 25 - 27 timer, mens for enkelte kan det være opp mot 40 timer. Det er sollyset som justerer døgnrytmene våre til 24 timer. Men det er betydelig biologisk variasjon. Vi har A-mennesker og B-mennesker, morgenfugler og nattravner. Mus er ekstreme B-individer og snur døgnet helt. De sover om dagen og jobber om natten.

Hør hele foredraget torsdag 1. nyttårsdag kl. 18.10 (MERK TIDEN!), eller lørdag 3. januar kl. 7.03 i P2!

Johan Moan

f.1944, er forsker ved Radiumhospitalet og professor II ved Universitetet i Oslo. Fagfelt: stråling og fotokjemoterapi av kreft. Siden 1987 har han også arbeidet med miljøbiologi og -fysikk. Han har mottatt en rekke priser, deriblant Bergesenprisen. Han har skrevet 350 vitenskapelige artikler og vært med på å utgi en rekke fagbøker og populærvitenskapelige framstillinger. Han er også mye brukt som veileder for lysforskere både i Norge og internasjonalt.

Lyd og video