Du kan høre foredragene direkte på din PC ved å klikke på titlene over.

Lenger ned kan du lese om Sverre Steen - hvem var han, og hvilken posisjon hadde han i norsk historikermiljø?

Sendedatoer i P2 er torsdager kl. 13.03 og 21.30 (reprise), og lørdager kl. 7.03 og 21.30 (reprise):

torsdag 17.juli: Del 1 – Menneskene kommer

lørdag 19.juli: Del 2 – Europa oppdager Norge

torsdag 24.juli: Del 3 – Riket grunnlegges

lørdag 26.juli: Del 4 – Kongen og kirken

torsdag 31.juli: Del 5 – Ættbåren til Norges trone

lørdag 2.august: Del 6 – Storhetstid

torsdag 7.august: Del 7 – Nedgangstid

lørdag 9.august: Del 8 – Norges plass i dobbeltmonarkiet

torsdag 14.august: Del 9 – Danmark-Norge. Styrket innad, svekket utad.

lørdag 16.august: Del 10 – Nydannelser i næringslivet

torsdag 21.august: Del 11 – Bøndene velger frihet for trygghet

lørdag 23.august: Del 12 – Embetsmann og borger stiger fram

torsdag 28.august: Del 13 – Enig og tro til Dovre faller

lørdag 30.august: Del 14 – Tap og vinning. Epilog.

Sverre Steen

(1898 – 1983)

Sverre Steen må utvilsomt regnes som en av de mest betydelige norske historikere i det 20. århundre. Måtte han med nødvendighet bli det? Nei; Steen yndet selv å si at hele hans liv var styrt av tilfeldigheter, og at det også var nokså tilfeldig at han ble historiker.

Postvesenets bud og historiker

Etter eksamen artium i Bergen våren 1917 måtte Steen tjene penger, og han tok jobb som reisende postassistent. Våren 1918 gikk han i land i Oslo for å studere. Året etter inntraff en av de tilfeldigheter Steen la så stor vekt på. Han snakket med professor Edv. Bull, som spurte om hva unge Steen hadde tenkt å velge som hovedfagsoppgave. "Noe med postvesen", sa Steen. "Pussig at De nevner det", svarte Bull. Det skulle nemlig skrives en bok om postvesenets historie. Bull ga Steen oppdraget, og Steen løste oppgaven til alles tilfredshet. Arbeidet som postmann og posthistoriker finansierte slik Steens studietid. Studiefinansiering var noe annet da enn etter at Lånekassen var blitt en realitet.

Kontakten med Bull var den viktigste av de tilfeldigheter som styrte Steens karriere; Bull fortsatte å fungere som rådgiver og døråpner. Etter avlagt eksamen ved Universitetet, fikk Steen embete som lektor ved Katedralskolen i Trondheim. Nå fremskaffet Bull flere ganger midler, slik at Steen kunne ta fri fra lærergjerningen og vie seg til historiefaget. Bull grep igjen inn da Steen etter noen år fikk en stipendiatstilling av fem års varighet. Bull planla nå en stor norgeshistorie, og Steen brukte sin stipendperiode til å skrive fire av bindene.

I 1932 døde Bull, samme år som Steens stipend løp ut. Steen overtok nå sin veileders stilling. Steen ble dermed fast knyttet til universitetet i Oslo, som ble hans arbeidsplass til han gikk av med pensjon i 1965. Som dosent fra 1933, professor fra 1938. Samme året som han fikk dosenturet giftet han seg med Ellisiv Buch, som han etter hvert fikk tre sønner med.

Okkupasjonshistorikeren

Den tyske okkupasjonen medførte umiddelbart ingen store endringer i Steens tilværelse. Undervisningen fortsatte, til han i oktober 1943 ble arrestert, som ledd i maktkampen om Universitetet. Steen satt fengslet en drøy måned før han ble satt fri. I 1945 kunne Steen igjen vende tilbake til Universitetet, som ble stengt høsten 1943. Andre verdenskrig skulle imidlertid komme til å ta det meste av Steens tid og arbeidskraft i flere år etter 1945. Han ble medlem av Undersøkelseskommisjonen av 1945 som skulle granske regjering, storting og høyesteretts stilling før og under okkupasjonen.

I 1945 fremstod Steen som historiefagets dominerende skikkelse i Norge, og han ble i de følgende tiårene en sentral aktør i oppbyggingen av forskningsmiljøer og finansieringsordninger for forskning og utdanning. Samtidig fortsatte han å skrive. I årene 1951 – 1962 publiserte han verket Det frie Norge i fem bind. I 1965 gikk Steen av med pensjon, men ikke for (bokstavelig talt) å legge ned pennen. Tvert i mot, han gikk av for å få bedre tid til å skrive historie. Det var nemlig det som var morsomt; all administrasjon, møtevirksomhet og undervisning som fulgte med professoratet var kjedelige plikter.

Historiefortelleren

Steen fant sin store glede i å skrive historie. Dels hadde han glede av å finne frem til ny kunnskap for sin egen del. Nesten like viktig var det å formidle til mange det nye han fant. "Det er ikke morsomt å skrive bare for en sekt av fagfolk", sa Steen i 1968. Ved en annen anledning uttrykte Steen som et ideal at man skulle skrive slik at "alminnelige mennesker som har gått i en alminnelig skole" skjønte hva man skrev.

Det aller meste av Steens forfatterskap er da også tekster som er tilgjengelige for den allment interesserte leser. Lengst ut nådde Steen våren 1967, da han over fjorten søndager fikk rom til å boltre seg i NRK radio, med foredragsserien Langsomt ble landet vårt eget. Dette var ikke første gang Steen hadde befatning med moderne massemedia. Han hadde fra 1930-tallet hatt en bisyssel som "konsulent for foredragsvirksomheten i kringkastingen", som det het. Steen hadde holdt foredrag i radio også før 1967, og han var aktiv historisk konsulent for dokumentarfilmen Vår egen tid fra 1959.

Folkeopplyseren

Det finnes en klar folkeopplysningstanke hos Steen. Sett i ettertid er det forholdsvis lett å legge merke til at Steens folkeopplysning ga en versjon av norsk historie som passet som hånd i hanske med hva Berge Furre har kalt "den sosialdemokratiske orden" i Norge. Dette betyr ikke at Steen med vitende og vilje skrev historie for å legitimere det norske samfunn med sin grunnlov, sin blandingsøkonomi, sin velferdsstat, sitt Nato-medlemskap og alt som inngår i den sosialdemokratiske orden. Steen var, som alle mennesker er, preget av de holdninger som fantes i det samfunn han levde i, og de oppfatninger han hadde om dette samfunnet. Steen synes å ha vært grunnleggende tilfreds med det norske samfunn slik det fant sin form etter andre verdenskrig, og hans fortellinger kunne fungere som stabilisering av dette gode samfunn.

Mens Steen fremstod som historiefagets sentrale skikkelse i Norge i 1945, ble denne posisjonen etter hvert overtatt av den syv år yngre Jens Arup Seip. I faglig sammenheng representerer disse to, grunnleggende likheter til tross, også forskjeller. "En historiker må være nærsynt; hans viktigste instrument er lupen", skrev Seip et sted. Seip insisterte på at den beste vei til historisk kunnskap var gjennom intense studier av små emner, og inspirerte mange historikere til å holde seg til nettopp det. Nettopp dette kan en si var med å skape større avstand mellom historikerne og det allmenne publikum.

I dag blir Sverre Steen ofte omtalt som den store fortelleren i norsk historieforskning på 1900-tallet, og den som lengst og sterkest holdt fast ved betydningen av å kommunisere utover kretsen av fagfeller. La oss ikke overdrive, heller ikke Seip, som på alle vis hadde et godt forhold til Steen og respekterte ham dypt som historiker, så noen uoverstigelig motsetning mellom den nitidige granskning av de små emner og de store sammenfatninger av kompliserte prosesser. Utsagnet om lupen er hentet nettopp fra en stor fortelling om endringsprosesser i det norske samfunn på 1800-tallet. Norske historikere har, i pakt med Steens ånd, i realiteten aldri sluttet å arbeide med kommunikasjon med den allment historieinteresserte leser eller lytter. Men, Sverre Steen var utvilsomt en av de historikere som la mest vekt på denne delen av historikerens gjerning.

Tekst: Jan Thomas Kobberrød

Sentrale verker av Sverre Steen

Kristiania postvesen, 1647-1921 : et stykke av postens historie i Norge. (1923)

Ferd og fest. Reiseliv i norsk sagatid og middelalder (1929)

Det norske folks liv og historie, bind IV – VII (1930 – 1935)

Norsk kulturhistorie, I – V (red) (1938 – 1942)

Kristiansands historie, I – II (1941- 1948)

Norges krig 1940 – 1945, I – III (red) (1947 – 1950)

Det frie Norge, I – V (1951 – 1962)

Tusen års norsk historie. Artikler og avhandlinger av Sverre Steen utgitt til hans 60-årsdag. (1958)

Langsomt ble landet vårt eget (1967)

Lokalt selvstyre i Norges bygder (1968)

Bergen. Byen mellom fjellene. Et historisk utsyn (1970)

Grev Wedels stattholdertid (1972)

Drømmen om frihet (1973)

Amt og stat (1973)

Guttene i gaten (1974)

På egen hånd (1976)

Frihet og liv er ett (1977)

Lyd og video