Utdrag fra foredraget:

Å forvalte læreprosesser i et samfunn har både med makt, moral og politikk å gjøre. Å spørre om innhold, organisering og arbeidsmåter i skolen er derfor å spørre om hvilket menneskesyn, samfunnssyn og kultursyn skolen bygger på. Slik har det alltid vært.

Da kong Kristian den 6. den 23. januar 1739 signerte forordningen om innføring av allmueskolen , var det et stortenkt forsøk på å gi alle barn en religiøs opplæring, som hittil var blitt noen få til del. I skolens formålsparagrafer, som vi har hatt siden 1848, har blikkfeltet vært alle barn - ikke den enkelte. Det var først med Normalplanen av 1939 at toleransekravet overfor den enkelte elev ble understreket. Der het det at læreren måtte "omhugsamt akta seg for alt som kan verka sårande på andre si meining, og læra elevane at ein må syna tolsemd mot menneske som tenkjer annleis enn ein sjølv". Opplæringa i kristendomskunnskap, ble det sagt, måtte være slik at den ikke kom "i strid med krava i vår tid om at kvar einskildmann må få tenkja fritt".

I dag snakkes det stadig oftere om "den individualiserte skolen". Hvert barn skal ha rett til å få lære på sin egen måte og i eget tempo. Læreplanen (generell del) understreker at skolen skal ta utgangpunkt i elevenes personlige forutsetninger, sosiale bakgrunn og lokale tilhørighet. "Opplæringen skal tilpasses den enkelte," heter det. I Kvalitetsutvalgets innstilling , som ble lagt fram den 6. juni, refereres det igjen og igjen til "den enkelte elev", som skal stimuleres, utfordres, få oppfølging og råd - slik at "hver enkelt får anledning til kompetanseutvikling gjennom en livslang - og livsvid - læringsprosess".

Ved noen skoler har elevene individuelle planer, fleksitid og stadig mer tid for eget arbeid. Læreren blir veileder og "coach". Det perfekte arbeidsredskapet for denne type skole er datamaskinen. Hver elev sin datamaskin, sin hjemmeside, sine skreddersydde program, sitt spesialdesignete opplegg. "Ansvar for egen læring" er et slagord som passer som hånd i hanske for dette skolesynet.

Selvfølgelig skal læreren i sin undervisning ta hensyn til elevens forutsetninger og interesser. Gode lærere har alltid gjort det. Det omsorgsfulle blikk og kjærlighet til lærestoffet er de viktigste forutsetningene for all god undervisning. Blir et barn ikke sett av læreren, er sjansen stor for at det heller ikke vil se seg selv som et verdifullt individ i klassen.

Men - hvis det eneste perspektivet er det unike barn med sine medfødte og enestående egenskaper, som skal dyrkes fram av foreldre og lærere, tror jeg vi gjør noe galt. Da mister vi blikket for fellesskapets betydning i skolen.

Filosofen Helge Salemonsen ved Nansenskolen er i ferd med å sluttføre et stort arbeid om individualismens røtter og framvekst i vår kultur. Der viser han med all tydelighet at individualismen er en bestemt type selvforståelse, som ikke er tidløs, men moderne. Den har sine røtter i den europeiske tradisjon, men har funnet sin mest konsekvente virkeliggjørelse i USA, der individualismen i dag betraktes som både tidløs og universell. Om dette skrev den amerikanske psykologen Rollo May (1909-94) en gang:

Amerikanerne klamrer seg til individualismemyten som om den var den eneste normale måten å leve på, uten å være klar over at den var ukjent i middelalderen, med unntak av eneboerne, og ville ha blitt ansett som psykotisk i oldtidens Hellas.

I kulturer i det fjerne østen står kollektivet i dag langt sterkere enn i vesten. Hensynet til familie og slekt gir individet en helt annen plass i fellesskapet enn hos oss. Man finner sin identitet gjennom de relasjoner man inngår i, som far eller sønn, bror eller søster, hustru eller ektemann.

Siden renessansen og fram til i dag har vi i den vestlige verden beveget oss i retning av en stadig sterkere frisetting av individet. "Stadtluft macht frei" sa man en gang da byen tilbød et fristed fra stavnsbånd og livegenskap. Båndene til tradisjonen, religionen, slekta, bygda, språket og verdensbildet ble svekket eller revet over.

Vi som i vårt land en gang flyttet fra bygda til byen ønsket arbeid eller utdanning. Men vi var også drevet av drømmen om frihet og selvbestemmelse. Vi ville vekk fra Jantesamfunnet, slippe unna blikket bak gardinen, det at noen alltid brydde seg så altfor mye.

Men - vi mennesker ser ut til å være slik laget at vi trenger å bli sett av noen, trenger mennesker rundt oss som bryr seg. I byen ble blikket bak gardinen og sladderen på Samvirkelaget erstattet av videokameraets aldri hvilende øye og skiltet "Dette området er video-overvåket". Bedrifter, forretninger og privatboliger i de store byene ligner mer og mer forskansete borger, der de ligger i flomlys bak sine elektroniske vollgraver. Overvåking og kontroll har gode tider.

I dag opplever vi en ekstrem opptatthet av individet og de individuelle valg. Selbestemmelse og selvrealisering er på alles lepper. Mens reklamen ennå på 1960/70-tallet kunne spille på at vi var en i en stor masse ("9 av 10 filmstjerner bruker Lux." Eller:"Det er 15 millioner Remington-eiere i verden. Følg deres eksempel.") - så er vi i dag på jakt etter det unike produktet som er tilpasset mine behov: "Hvorfor jeg bruker dette bindet? Fordi jeg fortjener det." Eller: "Vær solidarisk med deg selv."

Hør hele foredraget torsdag 3. juli kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 5. juli kl. 7.03!

Inge Eidsvåg

f. 1947, er cand.phil. fra Universitetet i Trondheim. Har vært lærer i grunnskolen, i videregående skole og ved Nansenskolen på Lillehammer. Der var han rektor i perioden 1986-1998. For tiden er han forfatter og lektor ved samme institusjon.

Eidsvåg er flittig bidrdagsyter til bøker, tidsskrifter, aviser og NRK. Han har redigert seks essaysamlinger (Universitetsforlaget) og selv skrevet en rekke bøker. Den siste het "Når livet kaster skygger. Refleksjoner om mening, omsorg og trøst" (Cappelen, 2002).

Lyd og video