Utdrag fra foredraget:

Det spørs om vi har hatt noen større humorist her i landet enn Kjell Aukrust de siste 50 årene. Han ga oss Solan og Ludvig og et helt galleri av utrolige skikkelser - Reodor Felgen, Hallstein Bronskimlet, Emanuel Desperados, Sheik Ben Redic fy Fazan og mange flere. Og hans eget velopplagte fjes fortalte at han selv hadde like stor glede av den eventyrverdenen han hadde skapt som vi. Det var noe ved ham og den godmodige humoren som tok oss alle og dermed gjorde ham til den mest folkekjære kunstner vi hadde i siste halvpart av det 20. århundre. Bare Alf Prøysen nådde like høyt, men var jo helt annerledes.

Midt i gleden over å ha truffet det norske folk hjemme var det likevel noe Kjell Aukrust var lei seg for. Altfor mange ble hengende ved moroa, og så ikke det som for ham selv betød mest: Å bli anerkjent som kunstner. Det var tegner og maler han var utdannet til, og han ble da også en av våre fineste billedkunstnere. Men verkene var bitte små – tegningene for det meste bokillustrasjoner, noen til og med så små at det er tegnet med lupe, og selv maleriene er i det store og hele omtrent som A4-ark. Dimensjonene fikk dem til å se mindre betydelige ut enn de i virkeligheten er. Heldigvis forsto man seg på kunst i Nasjonalgalleriet. Med et innkjøp av over 40 tegninger er Kjell Aukrust den norske kunstner som er representert med flest verk i samlingene. At Galleriet i dag dessuten har hånd om hele skatten tegninger, taler for seg selv.

Men tegningene var ikke isolerte verk. De sto i bøker, bøker som Kjell også hadde skrevet. Likevel er det ennå ingen som for alvor har tatt for seg Kjell Aukrust som forfatter, og det til tross for at han både var en av våre mest produktive, og ved nærmere ettersyn en av de beste. På sine egne premisser. Da Cappelen i 1993 utga hans "Samlede verker" utgjorde de tolv bind. Men de tre siste var utvalg fra ni "årganger" av "Flåklypa Tidende", og det vil si at han hadde skrevet ni pluss ni bind, foruten at det kom enda ett senere, "En liten og en små".

Først var det "Simen", "Bonden" og "Bror min", som har fått samlebetegnelsen Alvdalstrilogien, så erindringsbøkene "Slipp ham inn" og "Lykkelig er den", og deretter bøkene og ham selv og samlivet med Solan og Ludvig: "Je og’n Solan", ""Guttene på broen" "Hilsen Solan og Nystumoen" og naturligvis boken om "Ludvig". Dessuten altså "Flåklypa Tidende".

Allerede som mengde er dette anselig, selv om hver enkelt bok er liten. Men det skal man ikke la seg lure av. Heller ikke av at så mange er morsomme. I Norge er det liksom et minus at en forfatter ikke er gravalvorlig. Det er imidlertid en gammeldags oppfatning, en myte vi legger til side her.

Aukrustsenteret i Alvdal

Skal en med ett ord karakterisere Kjell Aukrusts bøker, blir fellesnevneren at de består av historier. Aukrust var en historieforteller av rang. Den som har hørt ham lys levende eller gjennom radio og fjernsyn, særlig det siste, vet at han hadde stor glede av å brodere ut en hendelse eller opplevelse og dele den med andre. Og nå er det jo en gang slik at den gode historien er selve grunnformen i litteraturen. Ikke bare der! En film uten story er nærmest utenkelig, og ikke for ingenting anretter VG så mye som mulig av sitt stoff som historier. Det vil vi lese!

Men selv om Aukrust kunne fortelle i timevis og la den ene historien avløse den andre, er det annerledes med de historiene han skrev ned. De fine strektegningene hans er små, og det var ikke bare boksidene som tilsa det. Kjell Aukrust elsket små formater med konsentrasjon om det vesentlige. Han var glad i miniatyrene. Det ser vi i tegningene, og - det kommer igjen i historiene. Å si det han hadde på hjertet med så få ord som mulig var en kunstnerisk målsetning. Slektskapet mellom de små tegningene og den korte teksten er bevisst, og sikkert en del av hans egen legning. Derfor er det spennende å se hva han oppnådde innenfor de rammene han valgte. At metoden førte til suksess, er det ikke nødvendig å si flere ganger. Men hvordan oppnådde han suksessen? Hvilke litterære grep var det han tok?

Selv spøkte han ofte med det faktum at han som gutt hadde et fjernt forhold til litteratur. Klassisk er setningen om at "bror min leste bøker – frivillig" , og vanskelighetene med tegnsetting og ortografi har han selv spøkefullt fortalt om. Hans lærer i folkeskolen har oppgitt forklart at Kjell skrev "ikke" med en k – altså "ike" - til langt opp i klassene, men også at det gjerne var Kjells stiler som ble lest opp for de andre elevene i timen. Det er vanskelig å ta disse spøkefulle selvbebreidelsene alvorlig når en ser hva han gjorde ut av et forfattertalent som uten tvil lå i slekten. Den store lyrikeren Olav Aukrust var hans onkel, og hos ham merker man tydelig folkediktningens hang til knapphet og konsentrasjon i uttrykket, likeledes gleden ved et treffende ord. Mangelen på lesning i barndommen tok Kjell for øvrig igjen senere, men selv om han leste atskillig i voksen alder, var han som forfatter selvlært. Han hadde fantasien, og dertil sansen for den fortettede fremstilling. At historiene formatmessig er unnselige, ofte bare et par sider - betyr ikke at de er nedslengt på papiret som løse innfall, tankemessige hallingkast. Nei, historiene har en klar dramaturgi. De stiger mot et klimaks som gjerne er et markant poeng. Ofte bruker han eventyrenes tretallslov som mal.

I miniformat (selvfølgelig) finner vi dette i beskrivelsen av hva han opplevde under en "Tosca"-forestilling med Aase Nordmo Løvberg på Stockhomsoperaen. Han skriver: "Det ble en hei dundrendes forestilling. Aase i kjempeform. Skjønt var det å sitte i operaen. Kroppen registrerte det. Først rykninger i fingertuppene og albuene. Deretter ilinger oppetter korsryggen og nakkegropen, med forgreninger inn i hjernebrasken hvor det sprutet over som oppristet selters."

Den samme oppskriften finner vi igjen i skildringen av gaven som sangerinnen fant i garderoben: "Motorgräsklipparen från Västerås Jernbolag m/roterande Vasakniv"! Etter noen måneder skulle gressklipperen prøves. Den sto i sangerinnene garasje i Tuengen alle. Første kapittel: Monteringen var vellykket, bortsett fra at noen metalldeler ble til overs, og ble puttet tilbake i posen. Annet kapittel, og nå Kjells egne ord "Etter å ha fylt på en bensinskvett dro’n Eilert i startsnora. Ikke antydning til liv. Så satte vi "gasreglage" på Start og "förgasaren i chokeläge".

Eilert prøvde igjen. Etter røsking og mye slit hostet svensken plutselig ut en røkdott. Tennpluggen måtte ha slengt fra seg en livgivende gnist. Den trebladede Vasakniven gikk plutselig over i et infernalsk hvin. Maskina måtte vi ha satt i gir, for gressklipper’n fôr ut av garasjen så skiftenøkler og skrutrekkere smalt i bordveggen. Heller ikke fikk jeg reddet unna Escudo-tobakken og Dunhill-pipa til 250 kroner som lå på gølvet. Under gressklipper’n forsvant det. Ut att kom pipa som opphakket knott, og platetobakken som fint snitt." Tredje kapittel og klimaks: "Ute på gressplenen fikk maskina armslag. Stemorsblomster, torv og tusenfryd spruta. Da gressklipper’n tok snarveien over grusgangen, plistra småstein i knehøyde gjennom luften. Deretter vart hagesprederen innblanda. Det utartet til rene slagsmålet. Vasspruten sto! Det ble en ulik kamp. Tilbake lå skakkslåtte og siklende almuminiumsrør og en plastslange omgjort til sykkelhåndtak. Eilert etter for å stoppe hærverket. Han slapp søkkbløt fra det med en avkløpt tåhette. En sommerlett Bally var omgjort til luftig sandal. Først inni rosehekken kilte svensken seg fast og skar seg. Vi hadde glømt oljen i veivhuset."

Egentlig skal en ikke analysere et slikt situasjonsbilde. Men det er et typisk eksempel på hvordan den "elleville" forfatteren Aukrust arbeidet. I bunnen ligger en virkelig hendelse. Hos Kjell blir den til en liten actionfilm, der rytmen i fremstillingen spiller en hovedrolle. Også språklig følger han gressklipperens stadig villere ferd med kortere og kortere setninger. Og for å få trøkk i skildringen maler han med folkelige ordformer i et ellers velpleiet riksmål: maskina, gølvet, skakkslått, avkløpt. I tillegg velger han bilder som kaster overraskende liv inn i fremstillingen: …Ut kom pipa "som opphakket knott", "gressklipper’n tok snarveien over grusgangen", småstein "plistra i knehøyde", hageslangen ble kuttet opp og "omgjort til sykkelhåndtak"…

Dette er ikke gjort av en amatørforfatter. En erfaren ordmagiker med fantasi og billedskapende evne har levendegjort situasjonen og demonstrert sin språklige spenst. Ordet billedskapende er et nøkkelbegrep her, for alt sammen er sett. Det er billedkunstneren - tegneren - som forteller, og det er et gjennomgående trekk i forfatterskapet at så mye fremstår som scener fra film.

Hør hele foredraget torsdag 26. juni kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 28. juni kl. 7.03 i P2!

Finn Jor

f.1929, forfatter. Fagområde: Idéhistorie, spes. Søren Kierkegaard. Utg. 70 bøker: Idéhistorie, kulturpolitikk, skolebøker, lyrikk. Flere utgivelser om Kjell Aukrust. Tidl. formann i Norsk Faglitterær Forfatterforening. Jor tok bl.a. initiativ til det norske bokåret 1993, og han var med på dannelsen av Kopinor. Arbeidet som kulturredaktør i Aftenposten 1964-1992.

Lyd og video