Utdrag fra foredraget:

Spørsmål: Hva har de følgende personer felles? Ole Vig (folkeopplysningskonge), Carl I. Hagen (partikonge) Karl den 13. (norsk-svensk konge) og en fritt valgt nasjonalromantiker. Svar: De bruker alle begrepet "folk" for å legitimere sine innbyrdes ulike prosjekter.

Attenhundretallets romantiske legitimering av norsk selvstendighet kunne bygge på folkekultur, folkespråk og folkeånd. Karl den 13des valgspråk lød "Folkets väl min högsta lag". Frps slagord lyder "For folk flest" og Ole Vig (og mange med ham) arbeidet iherdig for folkets opplysning.

Dette foredraget handler om folkebegrepets historikk, om hvordan begrepet har blitt brukt i norsk folkeopplysning og litt om hvordan det fremdeles brukes i norsk partipolitikk.

Å studere folkebegrepet begynner gjerne med å stille spørsmålet om hvem folket egentlig er (og implisitt dermed også spørsmålet om hvem det ikke er). Dette spørsmålet har med vekslende hell blitt forsøkt besvart gjentatte ganger.

Gjennom hele sin begrepshistorie har termen folk vært notorisk vanskelig å definere. Begrepet hadde intet selvfølgelig innhold for folkeopplyserne eller folkeromantikere på attenhundretallet, og det har det åpenbart ikke i dag.

Tegning: Audun Hetland

Definisjonsproblemene har vært knyttet til de mange spørsmål man har stilt med begrepet; hvem og hva er folket, hva - om noe – skal man gjøre med folket, hvilken posisjon skal folket ha, hvem skal representere folket osv. Svarene på spørsmålene og definisjonene av folk har variert med innfallsvinkelen spørsmålene er stilt fra og med ulike syn på hvilken rolle folket skal spille i et samfunn.

Det første man kan konstatere er at folket er et verdiladet begrep. Det er ladet med forskjeller, sosial ulikhet og varierende fordeling av makt.

Den amerikanske folkloristen Alan Dundes har forsøkt å definere folket på en slik måte at man unngår den ladede betydningen begrepet som oftest har. Han sier, i oversettelse, at:

"begrepet ’folk’ kan betegne en hvilken som helst gruppe av mennesker som deler minst en felles faktor … I teorien må en gruppe bestå av minst to personer, men generelt sett består de fleste grupper av mange individer".

Dette forslaget til en nøytral definisjon viser at man for å fjerne et uønsket innhold fra folkebegrepet blir nødt til å utvide betydningen radikalt. Når man ser hvordan en slik definisjon blir seende ut, er det fristende å tenke seg at begrepet ’folk’ ikke kan være nøytralt om det overhodet skal gi mening. (Dette skal vi komme tilbake til.)

Selv om folkebegrepet etymologisk sett har svært gamle røtter - røtter det deler med ord som fylke, fylking og flokk - har begrepet historisk sett endret innhold og nærmet seg de betydninger man legger i det i dag.

Avslutningen av 1700-tallet og første halvdel av attenhundretallet har vært den viktigste perioden i denne nydanningen av folket. Man snakker for eksempel om oppfinnelsen og oppdagelsen av folket.

Den danske folkloristen Bengt Holbek viser under tittelen "Opfindelsen af folket" hvordan begrepet folk spilte en svært viktig rolle i en dansk nasjonal offentlighet knyttet til Danmarks kriger med Tyskland rundt midten av attenhundretallet. Med uttrykket oppfinnelse markerer Holbek at før behovet for et slikt begrep oppsto, var ikke ’folket’ en faktor i egentlig forstand.

Med begrepsfestingen ble folket i større grad en realitet, og etterhvert tiltok den faglige interessen for den gruppen som begrepet betegnet. De tilsynelatende naturgitte begrepene folk og nasjon beskrives av Holbek som "resultater av det fremvoksende borgerskaps målbevisste kulturpolitiske bestrebelser".

Historikeren Peter Burke bruker betegnelsen the discovery of the people for å beskrive den brede europeiske interessen for det folkelige i samme periode. Han beskriver oppdagelsen av folket med en rekke europeiske eksempler, og stiller det interessante spørsmålet om hvorfor denne oppdagelsen fant sted. Han nevner tre hovedgrunner til denne felleseuropeiske tendensen – estetiske, politiske og intellektuelle grunner.

Tegning: Audun Hetland

For det første fant det sted en estetisk oppvurdering av folkelig kultur – drakt, fortelling, sang m.m. – men også av den natur folket levde og åndet i. For det andre: politiske grunner, knyttet til behov for markering av nasjonale grenser, både i mellom stormakter og som opposisjonell øvelse fra mindre land. For det tredje: De intellektuelle grunnene til oppdagelsen av folket finnes i en vitenskapelig tradisjon for kartlegging og systematisering, som rundt århundreskiftet mellom det attende og nittende århundre begynte å vende seg mot til da uinteressante deler av befolkningen.

Denne tredelte oppdagelsen av folket er også gyldig for folket i norske dalstrøk, som i løpet av første halvdel av attenhundretallet ble en sterk nasjonalsymbolsk brikke.

Definisjoner av begrepet har vært preget av at ’folk’ kan betegne både en helhet og en del; både nasjonen som helhet – det norske folk - og en lavere stand innen nasjonen – folket som grasrot eller grunnfjell. Disse to betydninger henger også sammen. Folk som del blir tildelt verdi og viktighet fordi det kan gi uttrykk for eller representere essensen av folk som helhet. På denne måten kan folket komme til å representere selve kjernen i det norske folk.

Poenget kan også illustreres med en anekdote fra Tyskland: I dagene før Berlinmurens fall skal østtyskerne ha ropt mot myndighetene, "Wir sind das Volk", for senere å gå over til å rope "Wir sind ein Volk". Altså – fra å være folket, i betydningen det grunnleggende laget av innbyggere, i motsetning til elite og byråkrati – til å være et folk, i motsetning til både det tidligere todelte tyske folk og til andre omkringliggende folk.

Hør hele foredraget torsdag 12. juni kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 14. juni kl. 7.03 i P2!

Ole Marius Hylland

f. 1971, er dr. art og arbeider som rådgiver ved Statens senter for arkiv, bibliotek og museum. Hans fagområder er folkloristikk og kulturhistorie. Foredraget er basert på deler av Hyllands doktorgradsavhandling "Folket og eliten" (2003).

Lyd og video