Utdrag fra foredraget:

Trondheimslegen og antropologen Halfdan Bryn gjorde på 1920-tallet en oppdagelse som han siden tenkte tilbake på som et av høydepunktene i sin karriere. I et dalføre i Oppland fylke hadde Bryn oppdaget verdens vakreste mennesker: høyreiste, blonde og med avlang skalleform. Bryn regnet med at deres forfedre en gang måtte ha vandret inn fra det nordlige Kaukasus, hvor forholdene må ha ligget særdeles gunstig til rette for at høyerestående raser kunne utvikle seg: "For", som Bryn bemerker, "alle raser som utviklet seg i Asia har nått fram til en meget høy kultur, hver på sitt område [...] Sannsynligheten taler for at den nordiske rase lenge er blitt oppholdt i Russland og Østersjølandene."

Når dette lyse jordbruksfolket så omsider nådde fram til kystområdene av de skandinaviske landene, støtte de på et kortvokst, mørkt og innadvendt folk: de såkalte kortskallene. De var av alpin rase og hadde en forkjærlighet for kysten, hvor de levde av fiske. Om den nordiske rasen bemerker Bryn at "denne rase må ha funnet det indre av Norge så godt som ubebodd, det kan de norske innlandsbygder fortelle oss den dag i dag. Ikke minst de bygder som her omhandles. Den nyere antropologiske undersøkelse av vårt land har nemlig lært oss at i en hel rekke norske innlandsbygder forekommer den nordiske rase den dag i dag så godt som ren."

Men det var ikke bare blonde langskaller Bryn støtte på under sine ekspedisjoner til dalstrøka innafor. I Selbu og Tydal i Sør-Trøndelag mente han å ha funnet en rasetype som merket seg ut ved at den både var mørk, langskallet og bredfjeset på samme tid. Bryn antok at dette måtte være overlevende av det forhistoriske og antatt utdødde Cro-Magnon-mennesket. Den øvrige befolkningen bestod av nordiske blonde langskaller og alpine kortskaller. Innenfor disse bygdene mente Bryn således å kunne påvise hele tre forskjellige raser. Her som ellers kunne rasegrensene følge et dalføre, en elv eller en kommunegrense. Men hvordan kunne nå Bryn egentlig vite om Cro-Magnon-mennesket, som jo bare er kjent fra arkeologiske oppgravninger, virkelig hadde mørkt hår?

Verre var det med de fleste av de afrikanske og asiatiske folkene, som Bryn uttrykkelig klassifiserer som inferiøre, eller mindreverdige. Dette var synspunkter hans europeiske og amerikanske kolleger, som for det meste kjente hverandre gjennom internasjonale organisasjoner og forskernettverk, uten vanskeligheter kunne dele. Men til tross for alt de ellers var enige om å gå inn for hadde forskerne store problemer med å redegjøre for hva de egentlig forstod med rasebegrepet og bli enige om objektive og holdbare kriterier for å dele inn menneskeslekten i raser.

Som så mange andre forsøker Bryn i dette spørsmålet å appellere til det alminnelige inntrykk og den allmenne sunne fornuft: "Hvis man stiller opp ved siden av hverandre en svart, krushåret neger, en brun, stivhåret eskimo og en hvit, lyslokket norsk bondegutt, så ville det nok fallt vanskelig for noen hver å tro på noe nært slektskapsforhold mellom disse tre. Det er det heller ikke." De egenskapene som Bryn omtaler her og i sine studier fra de norske innlandsbygdene er i virkelighetene bare noen få og svært synlige egenskaper som hårstruktur, hudfarge, legemshøyde og hodefasong. I dag vet vi at dette er egenskaper som bare styres av et fåtall av de 30.000-40.000 genene som utgjør menneskets arvematerial. Hva om vi i stedet la til grunn helt andre egenskaper som forekomsten av små og store tenner eller av schizofreni? Eller hva om vi virkelig bare konsentrerte oss bare om kroppshøyden? Da ville jo rasegrensene måtte gå på kryss og tvers av både den norske, den europeiske og afrikanske befolkningen.

Faktisk er det slik at vi finner større genetisk variasjon innenfor en vestlandsbygd med bleikansikter enn mellom møringer og afrikanere. Trolig er over 96% av det menneskelige arvematerialet felles for alle mennesker. Disse anslagene er i hovedsak blitt bekreftet av det storstilte human-genom-prosjektet som tar sikte på å kartlegge hele det menneskelige genmaterialet og dets ulike funksjoner og uttrykk. Men her som ellers viser det seg at vitenskapelige funn og oppdagelser kan omfortolkes og utmyntes på måter som ikke fullt ut kan forutses eller kontrolleres.

For bare noen uker siden skrev New York Times at en forskergruppe rundt dr. Marcus Feldman ved Stanford University nå hevder å kunne idenitifsere en persons geografiske opprinnelse ved å identifisere såkalte DNA-markører, som er korte DNA-segment. Ved hjelp av disse hevder Feldman å kunne dele folk inn i fem grupper som svarer til de fem geografiske hovedregionene, som igjen angivelig skal svare til populære forestillinger om fem raser.

Men hvorfor skal akkurat disse segmentene tillegges avgjørende betydning blant millioner av andre mulige kombinasjoner? Er dette mer holdbart enn å ville begrunne raseinndelinger ut fra legemshøyde eller forekomst av schizofreni? Og er det virkelig sant at folk flest alltid har trodd eller regnet med at det finnes fem ulike menneskeraser? I de lærebøker og leksika som fortsatt opererer med slike, deles mennesket vanligvis inn i tre eller fire hovedgrupper, som igjen deles inn i opp til 32 undergrupper.

Forestillingen om menneskeraser har hvilt på den forutsetningen at arter, altså en gruppe individer som kan få forplantningsdyktig avkom med hverandre, kan deles opp i undergrupper av varianter med bestemte sett av egenskaper som er relativt stabilt overførbare ved arv. Men formentlige raseegenskaper som afrikanernes krusete hår og svarte, flate neser og tykke lepper eller europeernes hvite hud og lyse, glatte hår og blå øyne er i virkeligheten ikke arvemessig koblet sammen og overføres heller ikke som hele sett av egenskaper. Det finnes mange biologiske forskjeller. Men de viser glidende overganger, og de henger ikke sammen. Raseteoriene har derfor vist seg å være ubrukelige til å beskrive menneskets genetiske mangfold.

I det hele tatt er rasetenkningen og dens forsøk på å dele inn menneskeslekten i raser en oppfinnelse som ikke går mer enn 250 år tilbake i tiden. Den oppstod nemlig først på midten av 1700-tallet, altså ved inngangen til den moderne tidsalder under inntrykk av de store oppdagelsene og den såkalte "avfortryllingen av verden".

Hør hele foredraget torsdag kl. 13.03 og 21.30, samt lørdag kl. 7.03, i P2!

Torgeir Skorgen

f. 1967, er førstemanuensis og prosjektleder ved Institutt for kulturstudier og kunsthistorie ved Universitetet i Bergen. Fagområder: filosofi, litteratur og kulturkunnskap. Utgitt: "Friedrich Hölderlin: Kom no, eld!". Dikt i utvalg(1996), "Hermeneutisk lesebok" (red. sammen med Sissel Lægreid, 2001), "Rasenes oppfinnelse. Rasetenkningens historie" (2002).

Lyd og video