Utdrag fra foredraget:

Den Hellige Stol – ofte misvisende kalt Vatikanet – er en helt unik aktør i internasjonal politikk: den er en stat i internasjonal rett, men den har intet territorium utenom den 0,4 kvkm store Vatikanstaten. Vatikanet eller Vatikanstaten er kun denne lille jordlappen, og har ingen status ut over å huse kurien – pavens hus og administrasjon. Kirkens sentrale ledelse – paven og de sentrale kirkelige myndighetene – holder til i og rundt Vatikanet. Denne sentrale kirkelige forvaltning kalles «den romerske kurie» og består av en stab på ca. 500 personer.

Hva er Den Hellige Stol?

Den Hellige Stol er derimot den eldste diplomatiske aktør i verden: Gjennom Europas historie har paven og pavestatene – store landområder i det som nå er Italia – hatt stor verdslig makt med egen hær og egne territorielle ambisjoner. Den europeiske nasjonalstaten som vi kjenner den, utviklet seg først etter freden i Westfalen i 1648. Denne nedfelte prinsippet om at en hersker har all makt over alle sider ved livet innenfor sitt territorium (landområde), også religionen.

Det kjente prinsippet (latin: «cuius regio, eius religio») betyr at det er herskeren som bestemmer hva slags religion folket skal ha. Fra da ble makt eller herredømme over territorium det dominerende politiske prinsipp. Og politisk representasjon i de demokratiene som etter hvert vokste fram, ble territorielt, altså geografisk, bestemt representasjon. Før denne tid falt representasjon slett ikke sammen med territorium. En representant representerte ikke en bestemt geografisk enhet eller område. Da var representasjonen mer funksjonelt overlappende.

Siden vi i dag er så vant til å tenke at politisk representasjon er geografisk avgrenset, kan vi knapt forestille oss politiske aktører som representerer noe annet. I Den Hellige Stols tilfelle vil det si religion. Pavestolen representerer 1 mrd. katolikker, og det gjør den fordi den alltid har gjort det. Det vil si at Den Hellige Stol ville aldri i dag blitt anerkjent som nykommer i dagens statssystem stykket opp som det er i ca. 200 geografisk avgrensede land og der stater sitter med maktmonopol på hvert sitt landområde.

Siden Den Hellige Stol eksisterte i mange hundre år før nasjonalstatene og den har en innarbeidet verdimakt, har den en slik unik plass i dag også. Den Hellige Stol er altså anerkjent på lik linje med en stat i internasjonal rett.

Den Hellige Stol er den katolske kirkens «regjering» og representerer paven personlig. Den ble til da Mussolini inngikk den såkalte Lateran-pakten i 1929 hvor den katolske kirkes hovedsete fikk sine endelige geografiske grenser. Flere bygninger rundt om i Roma tilhører Vatikanstaten, men det er kun de pavelige diplomater og kardinalene som er «innbyggere» av denne staten med egne pass og bilskilt.

Foto: Reuters

Utviklet diplomatiet

Mens pavestatens verdslige ambisjoner ble mindre og mindre, for helt å forsvinne ved Italias samling i 1870, satte det pavelige diplomati standarden for nasjonalstatenes diplomatiske utvikling. Verdens eldste diplomatakademi (Accademia pontifico) har i århundrer forsynt Den Hellige Stol med meget anerkjente diplomater. De har en fireårig utdannelse og må i tillegg ta doktorgrad i internasjonal rett. Det hører med til historien at ingen søker seg hit – man blir kalt.

Den såkalte «kurien» i Vatikanstaten – kurie betyr rett og slett «hoff» – består av et innenriksdepartement og et utenriksdepartement. Utenrikssiden har ca. 40 diplomater på stedet, med 107 utenriksstasjoner – mye for en så liten aktør.

I dagens internasjonale politikk engasjerer Den Hellige Stol seg sterkt i spørsmål om menneskerettigheter, utvikling, fredsmekling og sikkerhetspolitikk. Den Hellige Stol har fast observatørstatus ved FN og er fullt medlem i Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE) og i mange andre regionale fora.

Politisk profil

All politikk som forfektes av Den Hellige Stol, springer ut av et kristent menneskesyn. Paven har selv engasjert seg sterkt til fremme av menneskerettighetene, og FNs menneskerettighetserklæring av 1948 er basisen for mye av dette arbeidet. Men hvordan «oversetter» man menneskeverd til praktisk politikk? Her har Den katolske kirken utviklet en «sosiallære» – en rekke utredninger og refleksjoner over hva et rettferdig samfunn er – over mer enn hundre år. Det pavelige rådet Justitia et pax (Rådet for Rettferdighet og Fred) har som oppgave å videreutvikle sosiallæren.

Hovedprinsippene der er: menneskeverdet forutsetter at hvert menneske er unikt og har samme rettigheter, ikke bare de sivile og politiske, men også økonomiske. Den Hellige Stol har engasjert seg sterkt for mer rettferdig fordeling mellom nord og sør og har en meget kritisk holdning til markedsliberalismen. Den mener at politisk styring av økonomien er helt nødvendig, både nasjonalt og internasjonalt.

Videre har retten til liv, familiens autonomi og religionsfriheten vært typiske tema hvor paven og den katolske kirken har vært og er sterkt engasjert. Man er sterk tilhenger av folkeretten og av bindende internasjonale normer og har gjennom sterk juridisk kompetanse bidradd mye til utviklingen av denne.

Under kommunismen spilte paven en sentral rolle i kampen for demokratiet i øst. Hans besøk i Polen i 1979 førte til massemobilisering gjennom mediene og utendørsmessene. Hans kritikk av regimet var skarp og fundert på menneskerettighetene. Som medlem av OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, da: KSSE) kjørte Den Hellige Stol en klar linje for å fremme en internasjonal politikk med basis i menneskerettighetene, og paven henviste hyppig til dem i sin kritikk av Sovjetunionen. I ettertid vet vi at mye politisk aktivitet mot kommunismen fant sted fra Vatikanet og at pavens rolle var fryktet i Kreml.

Etter kommunismens fall er oppmerksomheten dreid over til kritikk av markedsliberalismens makt. I rundskrivet Centesimus annus fra 1993 fins en kapitalismekritikk som bare er blitt sterkere med årene, men som har en lang historisk basis i katolisismen. I kritikken heter det at mennesket blir fremmedgjort for seg selv dersom materialismen tar over. Mennesket blir et objekt som forbruker, ikke lenger en person; og dette ødelegger mennesket og fratar det dets verdighet. Språkbruken i dette rundskrivet, som er forfattet av paven selv, minner om den unge Karl Marx i sin betoning av fremmedgjøring og tingliggjøring.

Hør hele foredraget skjærtorsdag kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 19. april kl. 7.03, i P2!

Janne Haaland Matlary

f. 1957, er prof. dr. philos. i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Fagområde: internasjonal politikk. Hun har skrevet mange bøker, sist "Intervention for Human Rights in Europe" og "Spillet om Irak" (red., 2002). Matlary er selv katolikk og medlem av pavens råd for internasjonale spørsmål og for familie. Hun har også ledet flere FN-delegasjoner for Den Hellige Stol. Fra 1997 til 2000 var hun statssekretær i Utenriksdepartementet.

Lyd og video