Utdrag fra foredraget:

Alle mennesker - du, jeg, våre naboer og venner, alle andre der ute som vi ikke kjenner - vi har alle det til felles at vi ønsker å leve gode liv. Vi bestreber oss gjennom livet på at det skal gå bra for oss. Men om vi alle er like i et ønske om å leve vel, er vi ofte forskjellige i hva vi søker som innhold i det gode liv.

Ta bare et enkelt og nesten banalt eksempel: For noen betyr jobben veldig mye og de vil, i hvert fall i perioder av livet, forsøke å innrette seg slik at de kan satse fullt på jobb og arbeid. Kanskje er de så heldige at de har en jobb de elsker eller kanskje vil de jobbe mest mulig for tjene mest mulig penger. For denne livsformen må de betale noe, særlig at det blir lite fritid, men det er det verdt fordi jobben betyr veldig mye. For andre kan det være livet utenfor jobben som betyr mest, for eksempel familieliv, hobbyer, foreningsarbeid eller frivillig virksomhet. I så fall vil de trolig jobbe minst mulig - nok til å tjene det de trenger men ikke mer - slik at de kan bruke mest mulig av sin tid på det de egentlig liker og ønsker.

Hva er frihet?

Opp mot denne uenigheten, denne variasjonen i ønskemål om livsformer, spør vi så hvordan vi kan innrette samfunnets lover, regler og systemer slik at alle kan leve gode liv slik de selv ser det. Det sier seg selv at hvis vi skal respektere folks egne ønskemål, og det er jo selve demokratiets prinsipp, kan vi ikke påtvinge all en felles oppskrift på det gode liv. Vi må gjøre det mulig for folk å leve forskjellige slags liv etter egen oppskrift. Vi må bygge samfunnet rundt et prinsipp om frihet.

Dermed møter vi et av de store og urgamle spørsmålet i moralfilosofien: hva er frihet? Siden dette spørsmålet melder seg i en ramme av demokrati og samfunnsplanlegging er det livsviktig at vi kan besvare det på en forstandig og robust måte. Våre ideer om frihet kan påvirke den måten statens myndigheter regulerer økonomiske og sosial forhold, som igjen er det rammeverket enkeltmenneskene må forholde seg til i sin streben etter å leve vel.

Gjøre som man vil - og kompromisse

Vi går tilbake til det nittende århundre, til den engelske filosofen John Stuart Mill og til hans bok On Liberty - Om frihet - som ble utgitt i 1859. Han ga et enkelt og kraftfullt svar på spørsmålet om hva frihet er. Det er, sa han, å ha rett til å gjøre som man vil.

Slik definerte han begrepet. Så gjorde han noen tilføyelser i form av livsregler om bruk av frihet. Selv frie mennesker, mente han, har ikke rett til å oppheve sin egen frihet, til å gjøre seg selv til slave. Dernest må alle respektere andre, ellers blir det umulig å leve i samfunn. Vi må alle kompromisse, inkludert i bruken av vår frihet.

Men siden friheten er det høye ideal, bør området for kompromiss være så smalt som mulig. Det løste Mill ved å si at det eneste, bortsett fra forbudet mot å gjøre seg selv til slave, som skal innskrenke bruken av frihet er hensynet til ikke å gjøre andre skade. Her har vi da den klassiske teorien om frihet: frihet for den enkelte til å gjøre som han vil, avgrenset bare av plikten til ikke å skade andre.

Frihet - folkets skjebne eller sosial trygghet?

I det tyvende århundre kom denne teorien under angrep i de mektige autoritære tankebygg som preget det forferdelige og vidunderlige hundreåret: fascismen og kommunismen. Begge forkastet ideen om at frihet er et spørsmål om enkeltmenneskets rettigheter. Nei, sa fascistene, sann frihet kommer til de menneskene som har evne å finne sin plass i en større enighet, i folkets skjebne. Det tankebygget besto heldigvis ikke tidens prøve og har nå forhåpentligvis havnet i historiens papirkurv.

Kommunistene sa også nei. Rettigheter, sa de, er noe borgerskapet er opptatt av. Disse teoriene om borgerlige rettigheter er et ideologisk røkteppe som rikfolk ruller ut for å berettige sin eiendom og sine privilegier. For vanlige folk kommer ikke frihet fra rettigheter, men fra sosial sikkerhet. Det er om de er beskyttet mot arbeidsledighet, fattigdom og misere at de kan leve sine liv som de vil.

Dette viste seg å være en sterk idé, og det er ikke vanskelig å forstå om vi bare husker hvilken elendighet som gjennom historien har vært småkårsfolks hverdag.

Den andre verdenskrigen ryddet unna fascistiske ideer, men styrket på mange måter kommunistiske og beslektede ideer. Vi sto i den først etterkrigstid i et veiskille. Hvilket spor skulle frihetsteorien følge, skulle den holde seg til det klassiske sporet med vekt på rettigheter eller legge om til et nytt spor med vekt på sosial sikkerhet?

Et bestemt og elegant svar på dette spørsmålet kom fra filosofen Isaiah Berlin, russer av fødsel men oppvokst og bosatt i England, etterhvert professor i idéhistorie ved Universitetet i Oxford. Vi må, sa han - i en berømt forelesning i Oxford i 1958 - fortsette langs det klassiske sporet. Frihet er og blir først og fremst et spørsmål om rettigheter. Dette må vi holde fast på, sa han, for nå er det fare for at disse som blander sammen frihet og sosial sikkerhet stjeler selve frihetsbegrepet, forvrenger det, og bruker det mot oss til å påtvinge oss en samfunnsform som fornekter våre rettigheter. Han ga det klassiske begrepet et nytt navn: negativ frihet, frihet fra tvang. Frihet kan nok være et komplisert begrep, men det er retten til å gjøre som man vil som er kjernen.

Både rettigheter og ressurser

Etterhvert havnet også de kommunistiske ideene i historiens papirkurv, inkludert deres begrep om frihet som sosial sikkerhet. Men ikke definitivt og fullstendig. Selv om det store tankebygget raste i grus så hang det noe igjen i dette med sosial sikkerhet. Det er jo god forstand å si at folk må ha sikkerhet for å kunne leve som de vil.

Inn på arenaen kommer nå noen moderne tenkere som var opptatt av rettferdighet og som kom inn i teorien om frihet fra den siden, for eksempel den norske juristen Torstein Eckhoff i en stor bok med tittel nettopp Rettferdighet, utgitt i 1971, og i USA filosofen John Rawls med sin bok A Theory of Justice fra samme år. De kom til å se det slik at det er rettferdighet i et samfunn hvor alle har praktiske muligheter til å leve sine liv slik de selv ønsker, altså veldig nært opp til frihetsteorien. Men de så dette som et spørsmål ikke bare om rettigheter, men om praktiske muligheter.

Her tok de med seg noe av tankegangen om sosial sikkerhet, men med en avgjørende forskjell. Mens kommunistene avviste alt dette med rettigheter og sette inn en teori om sosial sikkerhet i stedet, sa de nye teoretikerne at frihet må tuftes på både rettigheter og sosial sikkerhet. Langt fra å avvise rettigheter sa de at frihet starter med rettigheter og at det er det som er kjernen, men at rettigheter ikke er nok. Den klassiske teorien, sa de, forteller oss hva som er nødvendig for frihet, men ikke hva som er tilstrekkelig.

Hør hele foredraget torsdag 20. mars kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 22. mars kl. 7.03 i P2!

Stein Ringen

f. 1945, er magister i statsvitenksap og dr. philos. Han er professor i sosiologi og sosialpolitikk ved Universitetet i Oxford. Utgitt bl.a. "Citizens, Families and Reform" (1997), "Reformdemokratiet" (1997) og "Veien til det gode liv" (2000). I P2-Akademiet har han tidligere holdt foredragene "Demokratiet lider av dårlig demokratiforståelse" (1997) og "Norge og tysk kultur" (1998).

Lyd og video